søndag 12. mars 2017

Barndom



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


Margreth Olins film «Barndom» har fått svært positiv mottakelse fra publikum og anmeldere. Det er første gang noen som behersker filmens og poesiens språk, har sagt så tydelig hva vi mister hvis vi ikke verner om leken og lar barn få være barn. Filmskaperen selv kaller filmen barnas høringssvar til regjeringens utkast til ny rammeplan for barnehagen. «Det handler om å møte barna på barnas premisser. Det er altfor ofte voksne som uttaler seg på barnas vegne», sier Olin.

Flere mener filmen har potensial til å sette dagsorden. Budskapet om at lekens plass i barns liv er truet, formidles med så stort alvor at politikerne kan komme til å lytte. Håpet er at flere ser hvordan «tidlig innsats», har trengt leken til side og erstattet barnehagens brede mandat med økt læringstrykk, skoleforberedelse og kartlegging av målbare ferdigheter.

Men det er naivt å tro at bare kunnskapsministeren får sett filmen, vil han forstå alt og snu i sin iver etter å gjøre barnehagen mer lik skolen. Allerede fem dager etter filmpremieren kom en nyhet som viser at trenden fortsatt går i feil retning. Da vedtok Forskningsrådet å bevilge nye millioner til det svært omdiskuterte Agderprosjektet, nå under navnet RogaBarn. Det betyr at fagpersoner som ønsker en helt annen barnehage enn den vi ser i filmen «Barndom», får økt innflytelse.

Vi har et håp om at Olins film bidrar til at flere ser hva små barn utsettes for med «førskoleopplegget» som inngår i Agderprosjektet, og at flere ser hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen. Med filmen vil Olin bidra til debatten, og til at vi går bort fra å snakke om lek og læring som en gjensidig utelukkende og hierarkisk dikotomi. I et intervju i Dagbladet kommenterer hun stortingsmelding 19 som ble lagt fram våren 2016. Hun mener tittelen Tid for lek og læring viser at man har misforstått noe grunnleggende. «Lek er læring. Det er noe av det jeg vil vise i filmen», sier hun.

Hegner vi om leken, hegner vi også om barns nysgjerrighet og lyst til å vite, erfare og oppleve. Stadig uten å måle hva barn kan, uten å sammenligne og uten krav til at det er noe bestemt barn i en viss alder må kunne. Slik holder vi fast ved den verdifulle sosialpedagogiske tradisjonen med et klart skille mellom barnehagen og skolen. Omkamp om 6-årsreformen får vi neppe, men hvis vi lar være å lage skole det siste barnehageåret, kan det være en vesentlig forskjell for barn. Et enkelt sted å begynne er å fjerne ordet «skolestarter» fra vokabularet, slik det mange steder brukes om 5-åringer i helt år. Det kan vi begynne med umiddelbart.

Olins film kan representere en viktig stemme, særlig om flere fagfolk bidrar i debatten. Det vil være naivt å tro at filmen alene er nok til å få politikere til å tenke seg om. Men om vi er på lag – og har Olin med på laget – er det mulig å få gjennomslag i kampene om barndommen, slik vi opplevde med Barnehageopprøret i 2016.





Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

torsdag 2. mars 2017

Er det guttene eller læreplanen det er noe galt med?



Av Bernt Andreas Hennum



Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg er urolig for guttene som sakker akterut i forhold til jentene når det gjelder skoleprestasjoner og fullføring av høyere utdanning. I en kommentar i Morgenbladet fremsetter hun en interessant hypotese om at forskjellene skyldes at guttene er mindre biologisk modne en jentene, og at dette kan gi spesielt sterke utslag i løpet av ungdomsskolealderen.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog.
Jeg tror Stoltenberg er inne på noe når hun trekker fram modningsbegrepet. Det er ikke usannsynlig at det sosiokulturelle læringssynet har gitt pedagoger og politikere en for sterk tro på at læring kan forseres uavhengig av elevens biologiske utvikling. Modning var et begrep som sto sterkt i norsk pedagogikk fram til 1990-tallet. Det ble for eksempel gjennomført modenhetstester på elever man var usikre på om var skolemodne og elever man trodde var spesielt modne. De førstnevnte måtte vente med å begynne på skolen. De sistnevnte fikk mulighet til å starte før. Da læreplanen for den tiårige skolen ble innført i 1997 (L97), ble imidlertid normalordningen at elever skulle følge sine årskull.

Det kan se ut som om både Stoltenberg og Dagbladets Aksel Braanen Sterri i sin kommentar 16. februar foretrekker en løsning slik vi hadde før 1997. Jeg vil trekke frem to viktige prinsipper som norsk skole er tuftet på, som trekker i en annen retning. Det ene er at alle elever har rett til tilpasset opplæring. Det andre er at skolen skal legge vekt på inkludering. Det betyr at alle elever skal være del av et klassefellesskap og motta adekvat opplæring ut i fra sine individuelle forutsetninger. Det er gode grunner til at dette er en viktig verdi for skolen og samfunnet.

Spørsmålet er om det kan være andre endringer ved skolen som enten forsterker modenhetsproblematikken eller som kommer som et tillegg til denne. Jeg skal trekke fram tre forhold som kan være relevante:

Det første er at læreplanene før L97 oppfordret skolen til å ta utgangspunkt i elevenes interesser. Fra 1997 ble det i stedet oppfordret til å skape interesser. Et konkret utslag av dette var for eksempel valgfagene som tok opp mye plass på ungdomsskolen, og som ofte hadde et annet formål enn kvalifisering til yrker eller videre utdannelse, ble fjernet.

Det andre er at med Læreplanverket for Kunnskapsløftet av 2006 (LK06) ble det innført kompetansemål i alle fag. Kompetanse forstås som «evnen til å løse oppgaver og mestre komplekse utfordringer. Elevene viser kompetanse i konkrete situasjoner ved å bruke kunnskaper og ferdigheter til å løse oppgaver» (Utdanningsdirektoratet). Kompetansemålene er således mer prestasjonsorientert enn det læreplanmålene var tidligere. Tidligere planer la større vekt på innhold, og målene var i større grad preget av å være prosessmål. Dette er mål som legger mest vekt på hvilke erfaringer og opplevelser eleven får gjennom arbeidet med fagene.

Det tredje er at målene er mer ambisiøse i dagens læreplan enn de var tidligere. Et eksempel på dette er at kravene for andre trinn i L97 i det store og hele er blitt krav for første trinn i LK06.

Legger vi sammen disse tre endringene i læreplanen de siste tretti årene, ser vi at elvene skal være ett år mer modne i dag enn de måtte være før 2006. Det stilles tydeligere krav til prestasjoner, og denne prestasjonslogikken gjennomsyrer alle mål og alle fag i skolen, samtidig som det tas mindre hensyn til elevenes interesser.

Jeg tror ikke det er en løsning å gå tilbake til de gamle læreplanene, men før vi bestemmer oss for at guttene (og andre umodne barn) skal vente et år eller to med å begynne på skolen, kan det være lurt å vurdere om målene for skolen er for ambisiøse, om for mange av målene er for prestasjonsorienterte og om undervisningen i stor nok grad tar hensyn til elevenes interesser. Selv om kompetansemålene er kommet for å bli, gjør det ikke noe om flere av kompetansemålene blir byttet ut med mål som isteden legger vekt på lek, vennskap, mestring og glede. Kanskje flere barn hadde vært modne nok da?






Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

søndag 26. februar 2017

Utsatt skolestart for umodne gutter?


Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem



Det rettes mye oppmerksomhet mot at gutter taper i skoleløpet. I Morgenbladet 10. februar skriver Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg at dette kan skyldes manglende modenhet. Hun mener løsningen er å la umodne gutter vente et år med å begynne på skolen.

En alternativ tilnærming er å se kritisk på se senere årenes satsing på tidlig innsats, der ingen har snakket om naturlig modning. Det eneste det har handlet om, er læring og utvikling, forstått som noe som kan stimuleres og forseres. Å ta hensyn til barns modning, gjøres ensbetydende med å innta en 'vente å se'-holdning, som er noe ingen ønsker.

En av de få som har vært opptatt av konsekvensene av å ikke ta hensyn til barns modenhet, er Dion Sommer, professor i psykologi ved Aarhus universitet. Sommer har gjennomført en analyse av rundt 400 internasjonale forskningsartikler om hvordan små barn lærer mest og med størst langtidsvirkning. Konklusjonen er entydig: Jo tidligere barn blir utsatt for målstyrt opplæring, jo dårligere går det når de begynner på skolen. De er mindre parate til skolestart, og de har ofte prestasjonsangst, mindre selvtillit og større atferdsproblemer. Den mest åpenbare grunnen er ifølge Sommer at barna ikke er kognitivt i stand til å takle strukturerte læringsaktiviteter i det store omfanget som preger en del førskoletiltak. Det som gir størst gevinst på lang sikt, er det han kaller veiledet lek i barnehagen.

Det som vekker størst bekymring hos Sommer, er motstanden blant de som forvalter fellesskapets ressurser, mot å ta denne kunnskapen innover seg. Han kaller politikerne «tonedøve» overfor forskningsresultater som taler imot tidlig opplæring og testkultur allerede i barnehagen. Ideen om at voksenstyrt, læringsrettet pedagogikk er viktig og nødvendig, bygger ikke på kunnskap eller forskning, men på en politisk vedtatt «sannhet». Sommer viser til at et flertall av danske forskere står for et helhetlig syn på omsorg, lek og læring, men disse forskerne blir oversett av politikere og forskningsforvaltning, som foretrekker å låne øre til forskere som argumenterer for tidlig innsats i form av strukturert opplæring.

Tendensen i Norge har vært den samme. Med forestående valgkamp er det sannsynlig at kampen om å eie ’tidlig innsats’-begrepet vil hardne til. La oss håpe at flere politikere lar hensynet til barna veie tyngre enn egen interesse av å vise vilje til å sette inn innsatsen tidligst mulig. Hvis ikke, er det flere enn de umodne guttene som blir tapere.


Illustrasjon: Arild Julius Østrem


Dette innlegget er også publisert i Morgenbladet 24. februar 2017.


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.