søndag 10. november 2019

Er forskere blitt husmenn på egen gård?

Av Solveig Østrem


Har tellekantsystemet gjort forskere til husmenn på egen gård, slik kritikerne advarte mot da systemet ble innført i 2006? Jeg mener det er grunn til å spørre hva vi har tapt og hva vi har vunnet med en ordning som måler verdien av forskning ut fra hva som kan telles. Det er også god grunn til å se dagens situasjon i lys av hva det ble advart mot da ordningen ble innført og «publiseringspoeng» og «vitenskapelig produksjon» ble sentrale begreper i institusjonenes strategier og i enkeltpersoners karriereplaner.

Noe av kritikken ble samlet en bok med den treffende tittelen Hva skal vi med vitenskap? 13 innlegg fra striden om tellekantene, redigert av Erik Bjerck Hagen og Anders Johansen. Der sies det blant annet at tellekantsystemet er et tap for norsk som forskningsspråk, fordi artikler i engelskspråklige tidsskrifter er det som premieres, og et tap for den demokratiske offentligheten, fordi mange fagområder tvinges til å kommunisere mindre med et bredere publikum (Johansen & Hagen, 2006).

Hagen skriver at det er vanskelig å se fordeler med et system som ble presset ned over forskerne ovenfra, som var lite gjennomtenkt, og som i altfor liten grad hadde vært gjenstand for debatt (Hagen, 2006, s. 119). Et av problemene med tellekantsystemet er og blir at det oppfordrer forskere til å tenke på kvantitet fremfor kvalitet. Hagen sier det slik:

«Der forskerne tidligere kunne søke ære, berømmelse og indre tilfredsstillelse ved å bedrive sitt fag på den best mulige måte – eller eventuelt bedrive sannhetssøken helt for sannhetens egen skyld, uavhengig av triumfer – bes man nå skrape sammen flest mulig poeng på den mest mulig effektive måte. […] Dersom forskere for alvor begynner å innrette seg etter systemets logikk, vil vi få billig masseproduksjon av artikler som akkurat tilfredsstiller systemets minstekrav.» (Hagen, 2006, s. 117)
Er det ikke akkurat dit vi er kommet? Jakten på publiseringspoeng er blitt en del av hverdagen for universitetsansatte. Det samme er frykten for konsekvensene av å holde for lavt publiseringstempo. Som vitenskapelig ansatte oppfordres vi direkte og indirekte til å gjøre det som virker smart, framfor det vi anser som viktig og riktig. Noen lar det gå sport i vinne konkurransen om å få flest publiseringspoeng. Noen finner en balanse som er til å leve med mellom de instrumentelle og de verdibaserte målene universiteter og høgskoler styres mot. Men mange av dem som er opptatt av å «bedrive sitt fag på den best mulige måte», mister både selvtilliten og gløden når det som verdsettes, handler om kvantitet og ikke om det utrettelige arbeidet med å søke sannhet og utvikle kunnskap.
Diskrimineringen av norsk som forskningsspråk ble viet betydelig plass i diskusjonen om tellekantsystemet. Det som ifølge Hagen «gjør forskerne til husmenn på egen gård», en metafor som først ble brukt av Kjell Lars Berge, er den ensidige krediteringen av engelskspråklige publikasjoner. Hagen mente systemet ville «gjøre noe med den norske forskningskulturens selvrespekt og med forskningens evne til å bevare og videreutvikle norsk kultur og norsk språk» (Hagen, 2006, s. 117-118).
Det er liten tvil om at Hagen fikk rett. Så vidt meg bekjent, finnes ingen incentiver til å bevare og videreutvikle norsk som forskningsspråk og på den måten gjøre forskningen mer relevant for den konteksten den forholder seg til. Å skrive på norsk blir i stedet sett på som en løsning for dem som behersker engelsk for dårlig. Jeg tror trygt vi kan si at den norske forskningskulturens selvrespekt har fått en knekk. Men det finnes fortsatt forskere som – med hevet hode og rak rygg – publiserer på norsk, ikke på grunn av, men på tross av hva som lønner seg ut fra tellekantenes logikk. Det forteller noe vesentlig om at forskere ikke utelukkende lar seg styre av hva som lønner seg, men at det fortsatt finnes ambisjoner om noe mer enn å skrape sammen flest mulig publiseringspoeng.

Referanser

Hagen, E. B. (2006). Husmenn på egen gård. I E. B. Hagen & A. Johansen (red.), Hva skal vi med vitenskap? 13 innlegg fra striden om tellekamtene (s. 115-119). Oslo: Universitetsforlaget.
Johansen, A. & Hagen, E. B. (red.). (2006). Hva skal vi med vitenskap? 13 innlegg fra striden om tellekantene. Oslo: Universitetsforlaget.


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.  

lørdag 26. oktober 2019

Pædagogisk arbejde mellem datadrømme og hverdagstrylleri

Av Christian Aabro


Innlegget er tidligere publsiert i Børns Hverdag, nr. 5, september 2019


Fra at have levet et relativt stille liv i udkanten af samfundets søgelys, er daginstitutionsområdet i løbet af de seneste 10 år for alvor blevet bragt ind i centrum af den danske velfærdsdiskussion. Hvor børn tidligere først for alvor blev interessante den dag de ramte skolen, kobles de tidlige år nu nærmest til velfærdsstatens fremtidige overlevelse. Støttet af primært den økonomiske forskning (især nobelpristageren James Heckmann), det allestedsnærværende mantra ’tidlig indsats’, og forskellige former for catchy vendinger som fx ’barnets første 1000 dage’, er der ikke megen vaklen i den politiske retorik: Hvis ikke vi griber ind, hvis ikke vi investerer i den tidlige barndom, vil vi simpelthen sakke bagud, både socialt og økonomisk, og dermed ikke længere være i stand til at oppebære det nuværende velfærdsniveau.

Det er således nærmest en kamp om overlevelse, og det er ikke til at spøge med. Måske er det derfor at de mobiliserende begreber især hentes fra krigsretorikken – der opstilles ’indsatser’, ’strategier’, ’mål’ og ’task forces’.

Ideologien synes på denne vis at stå helt knivskarpt. Vi ved hvor vi skal hen – og vi ved at vi er tvunget til det. Hvad det derimod kniber lidt mere med er selve eksekveringen. På trods af at mange forvaltninger i de seneste ti år, har installeret en lang række værktøjer, programmer, evidensbaserede metoder og forskellige former for kommercielle koncepter i især de kommunale dagtilbud, med håb om forskellige former for kvalitetsløft, er der forbavsende få af kurverne der er knækket.

Bevares, det er da også en enorm opgave. For det første fordi 0-6 års området er et enormt stort område. Og for det andet fordi området også må betegnes som ualmindeligt broget. Da der i sin tid blev oprettet daginstitutioner, var det jo som et svar på et arbejdsmarkedsmæssigt behov for pasning, og området har derfor ikke været reguleret i samme grad som fx skolen. Den pædagogik der blev bedrevet rundt omkring var ikke underlagt fælles kvalitetsstandarder, men i stedet nøje afstemt til de lokale socialøkonomiske forhold – og udført i overensstemmelse med de pågældende ansattes uddannelses- og arbejdserfaringer.  Så der har ikke været tradition for styring. Der har til gengæld været tradition for at afstemme – og beslutte – den pædagogiske tilgang lokalt.

Når der er problemer med eksekveringen af de mange nye målsætninger på området, er det i et forvaltningsmæssigt styringsperspektiv måske fristende at fortolke institutionernes (og pædagogernes) kulturelle traditioner for selvbestemmelse, som træghed og manglende omstillingsparathed. Derfor bliver vejen frem ofte at forsøge at gøre strategierne endnu tydeligere, med håbet om at alvoren går op for pædagogerne. Det gøres især – måske mest markant i de kommunale institutioner – ved at producere en lind strøm af forskellige former for pejlemærker, kerneværdier og pædagogiske grundlag i fire farver, som konsulenterne så som mellemmænd får til opgave at udbrede. Men det gøres især også ved at implementere en lang række dokumentationssystemer til inddrivelse af forskellige former for kvantificerbare data, som man håber kan generere en ny pædagogisk kurs.

Jeg vil med dette indlæg hævde at den omtalte træghed snarere bør kobles til en bestemt forestilling om direkte transmission mellem strategi og praksis. Lidt firkantet sagt tror jeg problemet er at der fra forvaltningers side holdes fast i en drøm om ligefrem styring igennem strategier, som løber af ligefremme top-down kanaler, og som understøttes af forskellige former for dataunderstøttet benchmarking. Selvom der naturligvis er store forskelle forvaltninger imellem, og selvfølgelig også store forskelle på institutionslandskaberne rundt omkring, fx om de er kommunale, selvejende eller private, skal det her være min påstand at der generelt kan identificeres en meget stærk (digitalt understøttet) styringsforestilling, der sjældent kommer i berøring med den langt mere komplekse (og analoge) pædagogiske virkelighed, og som derfor sjældent finder den tilsigtede virkning.

En anden verden

Når jeg karakteriserer de forvaltningsmæssige strategier for at basere sig på initiativer der måske nok fungerer i simulerede, regelrette rum af diagrammer og kausale effekter, men ikke i den brogede, rodede og komplicerede virkelighed, så skyldes det især mine mange samtaler med pædagoger. Jeg har i et nyligt afsluttet forskningsprojekter set på hvordan pædagoger forstår deres faglighed, i lyset af den stigende styring og regulering udefra. Det har jeg gjort ved at arrangere en række samtaleværksteder rundt omkring i forskellige dele af Danmark, hvor pædagoger fra såvel kommunale, selvejende og private daginstitutioner i længere gruppeinterviews deler deres forskellige arbejdsmæssige oplevelser af, hvordan det er at være pædagog i en dansk daginstitution anno 2019. Det der for alvor slår igennem i disse samtaler er to forhold, som pædagogerne mener er altoverskyggende.

Det første angår de institutionelle vilkår. I samtlige interviews fremhæver pædagogerne deres arbejdsvilkår som bestemmende for det meste af det, der foregår. Pædagogerne oplever, at de har for travlt, at der er for mange børn, at der er for mange praktiske gøremål, og at der er alt for mange afbrydelser. Det er måske ikke så overraskende at pædagogerne oplever at de skal løbe stærkere, de mange nedskæringer in mente. Men det der især slår mig er at den pædagogiske faglighed tales frem som netop evnen til at få tingene til at hænge sammen, på trods af de institutionelle vilkår, som en form for hverdagstrylleri.

Den anden kategori, der tegner sig på tværs af alle de gennemførte interviews, drejer sig om styring. Pædagogerne taler gennemgående meget om systemer, om programmer, om planer, og i det hele taget rigtig meget om forskellige initiativer udefra, der bærer nogle særlige interesser ind i institutionerne, som pædagogerne er nødt til at forholde sig til. Det gælder især de kommunale forvaltninger, men også lederne, skolen og forældrene, som de føler, alle har forskellige planer for, hvad pædagogerne bør prioritere. Somme tider beskriver pædagogerne disse interesser som en form for bløde forventninger, andre gange som helt konkrete og ufravigelige krav. Disse styringer bringer ofte pædagogerne på glatis, og det forårsager en række dilemmaer, hvor de ofte tvinges til at skulle vælge mellem på den ene side at følge en plan baseret på andres forventninger og på den anden side at følge børnenes behov. Den pædagogiske faglighed tales på den baggrund frem som evnen til at se, støtte og udvikle børnene, ganske ofte netop på trods af de eksterne styringsforsøg.

Min pointe med alt dette er at fagligheden ude i institutionerne ofte former sig som et værn mod både vilkår og styring, som noget der foregår på trods af de udefra kommende initiativer. Især to kompetencer tales frem af pædagogerne som afgørende i dette arbejde. For det første handler det ifølge pædagogerne om at foretage forskellige former for følelsesmæssige afstemninger. At kunne ’læse’ børnene, ’læse’ forældrene og ’læse’ kollegerne, dvs. fornemme, hvor alle er, og hvad de har brug for. At bringe balance ind i relationerne og fællesskaberne og at enten opretholde eller vende stemninger, så pædagogerne kan gribe børnene, gribe forældrene og gribe hinanden.

For det andet handler det pædagogiske arbejde om at udvise mod. Pædagogerne kredser om vigtigheden af at turde stole på egne indskydelser og valg og især at turde handle på dem i en hverdag, hvor der er uendelig mange andre opfattelser af, hvad der er det rigtige at gøre – og hvor alt hele tiden bliver bragt i tvivl. Det er afgørende, at man tør stole på sin faglige intuition, på sin fingerspidsfornemmelse, og at man ikke er bange for at gribe ind, at aflede, omdirigere eller gøre noget andet end det, der var planlagt. Og det kræver mod at virke sikker og overbevisende i sine handlinger og måske ligefrem at forsvare sine valg og stå på mål for dem, over for såvel kolleger, forældre, ledelse og forvaltning.

Vi har således at gøre med to forskellige verdener, den forvaltningsmæssige og den praktiske, som har to meget forskellige oplevelser af, hvordan det pædagogiske arbejde bør tage sig ud. De taler ikke samme sprog, og de synes ikke at understøtte hinanden, nærmest tværtimod. Pædagogerne griber ifølge forvaltningerne ikke i tilstrækkelig grad styringsinitiativerne, og forvaltningerne tager ifølge pædagogerne ikke i tilstrækkelig grad højde for den komplekse virkelighed i institutionerne. På den baggrund bliver det store spørgsmål, om man kan gøre noget ved det.

Kulturmøde

Spørgsmålet er: Hvordan tilgodeses forvaltningens behov for tydelige, enkle mål der demonstrerer alvoren i håndteringen af de samfundsmæssige udfordringer, samtidig med at man imødekommer den lokale kulturelle kontekst, så pædagogerne oplever ejerskab af såvel metoderne som processerne?

Jeg mener – som det forhåbentlig er fremgået – at man bør udfordre forståelsen af relationen mellem forvaltning og institution som en kausal styringskæde, hvor kursen sættes oppefra og dernæst implementeres ned igennem systemet. Relationen bør i stedet forstås langt mere jævnbyrdigt – som en relation mellem to selvstændige kulturer, der i udgangspunktet har nogle meget forskellige bud på dels hvad der kan siges at være et problem, og dels hvad en passende løsning måtte være. Inspireret af netop kulturteorien mener jeg det bør handle om at få disse to verdener til i højere grad at nærme sig hinanden – ikke gennem implementering af på forhånd besluttede målsætninger, men gennem en egentlig lokal inddragelse, baseret på fire ting: For det første skal der etableres en fælles tilvejebringelse af viden. For det andet skal der ske en fælles erkendelse af kompleksiteten i arbejdet. For det tredje handler det om at etablere en fælles formulering af formålet. Sidst, men ikke mindst, handler det om at etablere et fælles sprog. Hvis det kan lykkedes at forbinde forvaltnings- og praksisfelter gennem disse former for fælles etableringer, er jeg ikke i tvivl om at det vil berige begge felter – og i sidste ende også de børn det hele handler om.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER. 

mandag 21. oktober 2019

Timeout og ignorering som virkemidler overfor barn

Av Solveig Østrem


Innlegget ble først publisert på Utdanningsnytt 20. oktober 2019.


Willy-Tore Mørch hevder at vrangvilje og fordommer ligger til grunn for min kritikk av «De utrolige årene» (DUÅ). I sitt siste innlegg gjentar han at jeg i boka Problembarna gir en feilaktig beskrivelse av programmet, og at den er basert på at altfor snevert utvalg av DUÅ-tekster. Men han forholder seg ikke til substansen i kritikken. Dette gir meg en anledning til å komme tilbake til det som er sakens kjerne.
Denne diskusjonen handler ikke primært om et bestemt program, men om en større fortelling om «samrøret mellom evidensbevegelsen og politikere», som Harriet Bjerrum Nielsen uttrykker det, og en overordnet diskusjon om hvilken skole og barnehage vi ønsker for barna våre. Det er ikke tilfeldig at ordskiftet mellom Mørch og meg pågår parallelt med diskusjonen om Thomas Nordahls tilnærming til forskningsbasert kunnskap i skolen, der blant annet Simon Malkenes, Svein Sjøberg, Thomas Aastrup Rømer og Harriet Bjerrum Nielsen har deltatt. Felles for Mørch og Nordahl er at de stiller spørsmål ved profesjonsutøveres evne til å forvalte den faglige autonomi som trengs for å kunne realisere barnehagens og skolens mandat. Mørch refererer til Nordahl når han gir sin definisjon av læreres autonomi: «Lærere skal få velge fritt mellom metoder – som virker.» «Metoder som virker» synes for Nordahl og Mørch å være ensbetydende med manualbaserte programmer som de selv har vært med på å importere/utvikle og markedsføre.
Malkenes argumenterer for at det siste tiårets vektlegging av effektive metoder for å oppnå målbare resultater må ses i sammenheng med at pedagogikk og skolepolitikk er importert fra USA (Dagsavisen, 8. oktober). Denne importen innebærer ifølge Malkenes et brudd med den kontinentale dannelsestradisjon som tar utgangspunkt i forståelsen av barnets egenart. DUÅ, som er importert fra USA, er et godt eksempel på dette bruddet. Når metoden er tatt i bruk i norske barnehager og skoler, er det lagt til grunn at standardiserte metoder og manualer kan overføres fra en kontekst til en annen uten nevneverdig tilpassing og uavhengig av hvilke nasjonale læreplaner som gjelder.
I boka Koncepteri pædagogisk arbejde skriver Christian Aabro at et fellestrekk for programmer som DUÅ er at de følger et ekspanderende oversettelsesmønster. Det vil si at de oversettes fra én språklig og kulturell kontekst til en annen – som her: fra en amerikansk til en norsk –, men ofte med mangelfull kulturell kalibrering. Læreboka i DUÅs skole- og barnehageprogram, Utrolige lærere, er i så måte interessant. For i denne boka finnes få spor av norsk barnehagevirkelighet, og barnehagens formål synes å være uten relevans for forfatteren.
Et ekspanderende oversettelsesmønster innebærer også at programmene «oversettes» fra et anvendelsesområde til et annet, slik at en metode som er utviklet for en spesifikk gruppe barn, med enkle grep gjøres til en generell metode til bruk på alle barn. DUÅ er et typisk eksempel. Programmet var opprinnelig et behandlingsopplegg for barn med atferdsforstyrrelser, ble deretter utviklet som generelt foreldreveiledningsprogram og markedsføres i dag som universalforebyggende tiltak til bruk i barnehager og skoler. At behandling av atferdsforstyrrelser er nyttig for alle barn, forklares i boka De utrolige årene fra 2007 med at «Alle barn har atferdsvansker» (Webster-Stratton, 2007, s. 29 og 32). I boka Utrolige lærere fra 2018 sier forfatter Carolyn Webster-Stratton det slik: «Etter min mening ville ALLE små barn ha nytte av å bli fulgt opp av skole- og barnehageansatte som hadde gode virkemidler for håndtering av uønsket oppførsel…» (Webster-Stratton, 2018, s. 25).
Som jeg tidligere har skrevet, gir boka De utrolige årene fra 2007 et usminket bilde av tenkningen DUÅ bygger på. I Utrolige lærere fra 2018 er den språklige innpakningen annerledes, men innholdet er det samme. Dette er behaviorisme satt i system. Til grunn for oppdragelsesteknikkene som angis, ligger et syn på mennesket som ytre styrt. Målet er å regulere barns atferd gjennom ytre stimuli i form av belønning og straff, eller positive og negative forsterkere. Voksnes handlinger overfor barn måles ut fra sin instrumentelle verdi: hva de fører til. Alt av positiv valør voksne bringer inn i barns liv – som ros, anerkjennelse, oppmuntring, tillit, empati og å lytte til barn – er virkemidler de voksne bruker for å oppnå en bestemt atferd hos barna. Disse skal «brukes med raushet» (Webster-Stratton, 2018, s. 41). Alt av negativ valør – som ignorering, time-out, tap av goder og utestengelse fra lek og aktiviteter – er også virkemidler som brukes i en bestemt hensikt.
Med denne instrumentelle tilnærmingen til relasjoner og samspill blir helt alminnelige fine ting som barn gjør mot hverandre – som å snakke på en vennlig måte, dele med andre, hjelpe en klassekamerat, være omtenksom – «handlinger som fortjener ros» (Webster-Stratton, 2018, s. 163). En slik holdning kan gjøre barn til kynikere og øyentjenere. Den kan også føre til at barna gjennomskuer virkemidlene de blir møtt med, og mister respekten for voksne og synes det er vanskelig å ta dem seriøst.
I de to DUÅ-bøkene handler sosialisering primært om at barn innordner seg regler gitt av voksne. Uhensiktsmessig barneatferd, som det heter i boka fra 2007, handler om å opponere mot eller bryte disse reglene for eksempel gjennom ulydighet, sutring, erting, krangling (s. 69), raserianfall (s. 271), lyving eller stjeling. Formuleringen «irriterende atferd» brukes om sutring, surmulig, skriking og raseri (s. 99). I boka fra 2018 er «uhensiktsmessig atferd» erstattet med «uønskede handlinger», men barnet som identifiseres, er det samme: Det dreier seg om barn som slår, stjeler, ødelegger noe, sutrer, roper, skriker, kaster ting, snakker usant, furter eller somler (s. 293–294).
Omtalen av negative virkemidler, eller «bruk av konsekvenser», som det heter i DUÅ, er et punkt der likheten mellom de to DUÅ-bøkene er like slående som endringen av språklig innpakning. Det skilles mellom naturlige konsekvenser, som at man snart blir sulten om man nekter å spise lunsj, og logiske /arrangerte konsekvenser. I De utrolige årene fra 2007 heter det: «En logisk konsekvens er en straff […] relatert til regelbruddet» (s. 129). I Utrolige lærere fra 2018 er konsekvens ikke lenger det samme som straff: Negative konsekvenser er «ikke en form for straff, men skal oppleves som rimelige» (s. 247). Men om språket er pyntet på, er innholdet det samme. Det er vanskelig å se at det dreier seg om noe annet enn straff når det sies at «[en] negativ (naturlig eller arrangert) konsekvens er noe barnet ikke ønsker, som å stå bakerst i køen, ikke få gå ut i friminuttet, å bli tatt ut av en aktivitet for å roe seg ned, gå glipp av frilek, […] eller miste et gode.» Mulige konsekvenser som listes opp, dreier seg i hovedsak om tap av goder eller utestengelse fra aktiviteter og fra fellesskapet. I tillegg er et helt kapittel i Utrolige lærere viet ignorering (s. 219–241), og et annet handler om timeout, eller tenkepause, som det heter i den norske oversettelsen (s. 269–308).
Det understrekes at konsekvensen skal være mild, den skal ikke være omfattende, og den skal oppleves som rimelig. Men hvem er det som kan avgjøre hvordan noe oppleves? Anne-Line Bjerknes, som er mor til en femåring, har sett hvordan timeout fungerer i praksis, og hun fastslår at det hun har sett, er krenkelser av barna (Aftenposten, 9. oktober 2019). Hun har observert skamfulle barneansikter. De som får timeout, beskrives av andre barn som «slemme». Barna har forstått det som rettferdig å gjøre dem som får timeout til syndebukk. «Når de voksne benytter krenkelse for å vise at de misliker et barns oppførsel, så lærer barnet å gjøre det samme. Det er en ypperlig mobbeoppdragelsesmetode», skriver Bjerknes.
Og da er vi tilbake ved det som hele tiden har vært kjernen i min kritikk, at pedagogikk handler om verdispørsmål og ikke primært om hva som virker. Når DUÅ inneholder elementer som barn og foreldre opplever som mobbing, er det en fattig trøst at det finnes forskning som viser at de virker.

En instrumentell tilnærming til relasjoner gjør alt voksne gjør overfor barn, til virkemidler som brukes i en bestemt hensikt (utsnitt fra Utrolige lærere, s. 41).


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

søndag 20. oktober 2019

Pedagogikk handler alltid om verdier

Av Solveig Østrem


I
nnlegget ble først publisert på Utdanningsnytt 8. oktober 2019.


I sin omtale av boka Problembarna.Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern demonstrerer Willy ToreMørch det vi har skrevet i bokas innledningskapittel om argumentasjonen som uteblir når såkalt evidensbaserte programmer møter kritikk. Innlegget er også en demonstrasjon av hvor emosjonelt dette er, og hvor mye som står på spill for dem som står bak programmene.
Barnehager og skoler har det siste tiåret vært utsatt for en programinvasjon, en betegnelse vi har hentet fra Thomas Englund. Det er knapt mulig å få oversikt over alle programmene som finnes på markedet. I Problembarna har vi derfor gjort et lite utvalg. Det er umulig å belyse alle aspekter ved programmene samtidig, så vi har vi gjort noen avgrensninger med utgangspunkt i spørsmålene vi har ønsket å belyse. Intensjonen med boka er å få mer kunnskap om innholdet i programmene, spesielt hvilket syn på barn, på pedagogikk og på profesjonsutøvelse som kommer til uttrykk. Derfor presenteres en del tekstanalyser av skriftlig materiell, slik tilfellet er for kapittelet jeg har skrevet om «De utrolige årene» (DUÅ).
Mørch tar kraftig i. Han mener jeg er uredelig, unøyaktig, slurvete og fordomsfull. Men substansen i kritikken koker ned til to ting: at jeg har tatt utgangspunkt i feil bok, og at jeg ikke har gått grundig nok inn i forskningsgrunnlaget for DUÅ.
Til det siste er å bemerke at det ikke har vært min intensjon å vurdere det empiriske grunnlaget for påstanden om at DUÅ har effekt. Før det er aktuelt å gå inn i spørsmålet om programmene virker, er det nødvendig å avklare hvilke mål og verdier effekten måles ut fra. Det er nødvendig å spørre: Virker, i forhold til hva? Mitt anliggende med kapitlet har vært å undersøke hvilket syn på barn og på barns medvirkning som formidles i en lærebok som inngår i programmet. Jeg har altså ikke vurdert forskningsgrunnlaget. Når jeg viser til tre studier det er referert til på DUÅs hjemmeside, er det for å få fram hva som formidles åpent og ikke må kjøpes eller er avhengig av lisenser – altså det som utgjør salgsmateriellet for programmet.

For den som er interessert i kritisk gjennomgang av forskningsgrunnlaget for DUÅ, vil jeg vise til Anne Mette Buus’ doktoravhandling Viden der virker. Der jeg kun har gått sett på hvilke forestillinger om barn som kommer til uttrykk i et utvalg tekster, har Buus gjennomført en empirisk studie av hvordan DUÅ påvirker barnehagers praksis. Deler av dette materialet har hun også anvendt i kapitlet «Timeout – forbindelser mellom småbørnspædagogik og evidensbaseret metode». Med Buus’ bidrag blir altså praksis belyst, selv om dette ikke er vårt hovedanliggende med boka.

Mørch kritiserer meg for at jeg har valgt å analysere De utrolige årene og er forarget over spørsmålene jeg har tatt utgangspunkt i. Jeg kan forstå at det er irriterende for aktørene bak DUÅ at akkurat denne boka er valgt, for her det rene ord for pengene. Her er ikke tenkningen DUÅ bygger på, pakket inn i et tilslørende språk og fine ord om å lytte til barn.

Innholdet i «De utrolige årene» er det samme, 
selv om den språklige innpakningen er endret.
Om de ulike versjonene av DUÅ er ett og samme program eller forskjellige programmer under samme paraply, er et definisjonsspørsmål. Slik jeg oppfatter det, er det første tilfelle. Men dersom fagmiljøet tilknyttet DUÅ i dag tar avstand fra oppdragelsesteknikkene som beskrives i De utrolige årene – som ignorering og timeout – burde det komme fram. Og dersom Mørch er enig i min kritikk av de snevre rammene som settes for hensiktsmessig barneatferd, og av at barns motstand defineres som ulydighet og trass, er det forunderlig at han ikke benytter anledningen til å redegjøre for dette, framfor å være forarget over at jeg ikke har valgt en annen tekst.

I andre utgivelser er nok den autoritære tilnærmingen til barneoppdragelse pakket inn i et språk som har større sjanse til å nå fram til lærere og barnehagelærere. Men i min lesning har det vært et poeng å få fram hvordan den usminkede versjonen ser ut. Så jeg kan jo gi Mørch rett i at jeg har gjort et selektivt utvalg, men det er tilsiktet. Lærere og barnehagelærere bør få vite hva som ligger der når glanspapiret er tatt av.

Mørchs innlegg bekrefter det vi i Problembarna innledningskapittel skriver om hvilket syn på profesjonsutøvelse programmene bygger på. I Mørchs verden finnes det ingen grunn til å ha tillit til at lærere og barnehagelæreres kompetanse og dømmekraft. Det ser han som ensbetydende med «å drive privatpraksis basert på tvilsom ideologi og ukvalifisert synsing». Det som vanligvis kalles profesjonell autonomi, og som lærerprofesjonen definerer som metodeansvar, innebærer for Mørch at man «insisterer på å få gjøre som man selv vil». Blant dem som har reagert på denne nedlatende holdningen til profesjonen, er Wibekke Yri Adriaenssen. I en kommentar på Facebook skriver hun: «Jeg gjør ikke som jeg selv vil. Jeg baserer min faglighet på lovverk, utdanning, kompetanseheving, faglitteratur, og erfaring gjennom tjuefem år. Når det gjelder barn som vi er bekymret for, så søker vi veiledning og råd hos de som innehar rett kompetanse!»

Mørch kan ha rett i at vi befinner oss i to verdener. Om dette skriver han: «Jeg er […] like involvert i DUÅ og den naturvitenskapelige forskningstradisjonen som redaktørene er i postmodernisme og kvalitative narrativer». Det er uvisst hva Mørch mener med postmodernisme og kvalitative narrativer, og på hvilket grunnlag han plasserer meg og min medredaktør i denne posisjonen. Men det er interessant at han så eksplisitt gir uttrykk for at et naturvitenskapelig rasjonale bør legge premissene for pedagogisk arbeid. I dette rasjonalet handler forskning primært om målbare årsakssammenhenger, og det redegjøres sjelden for hvilke verdier man argumenterer ut fra.

Det Mørch i grunnen sier, er at så lenge det virker, er det ikke så nøye å diskutere hvilke verdier som står på spill. I møte med en slik logikk kan jeg ikke annet enn å fastholde at pedagogikk og etikk er to sider av samme sak. Spørsmålet om effekt er ikke relevant hvis man ikke samtidig tar høyde for at i den asymmetriske relasjonen mellom voksen og barn er risikoen for krenkelser alltid til stede. I møte med mennesker må man dessuten alltid leve med usikkerhet og uforutsigbarhet; man overskuer ikke effekten av sine handlinger fullt ut. Lærere og barnehagelærere er derfor henvist til å bruke sin dømmekraft. Ingen programmer kan ta bort dette grunnpremisset for pedagogisk arbeid.


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER. 

fredag 13. september 2019

Viktig bok om vanskelig tema


Av Solveig Østrem

I boka Jeg skal passe på deg – en annerledes historie om rus gir Ane Ramm et sjeldent innblikk i rusbehandling og tiltak som ikke bare kan vedlikeholde problemer, men også skape nye, gjennom datteren Frida sine erfaringer. I forbindelse med boklanseringen 12. september ble jeg invitert til å kommentere boka. Her er min kommentar:

Jeg skal passe på deg er en fortelling det er umulig å være uberørt av. Det er en bok om stor kjærlighet og om mye vilje til å holde ut og holde sammen. Boka gir et verdifullt innblikk i ekstremt krevende livssituasjoner. Og den viser hvordan velmente tiltak for å løse problemer, kan skape problemer eller få problemer til å eskalere til det uhåndterlige.
Dette er også en fortelling om barndom og oppvekst i en tid da barn møtes med så store forventninger at det knapt er rom for å være barn. Barn må tilpasse seg en skole der kravet om å prestere gjør at en av fire ligger under grensen for det som er forventet, og derfor havner i kategorien ‘de som trenger spesialundervisning’.
Frida havnet i denne kategorien.
Hun kom i «verstingklassen». Klassen som var gitt opp av lærerne. «De var liksom bare en gjeng med gærninger ingen trengte å bry seg med,» sier en venninne fra den tida. Alle i gruppa var veldig forskjellige, men undervisningen ble lagt opp slik at den skulle passe for alle. Dermed passet den ikke for noen. Den førte ikke til annet enn at de som deltok, følte seg skikkelig dumme – og at de gikk glipp av vanlige timer i fag de likte og var flinke i. Så ble de hengende etter også i de fagene.
Systemene og vedtakene og tiltakene er på plass. Det som ikke er på plass, er kompetansen og evnen til å utøve skjønn og ta ansvar.
Manglende kompetanse er et gjennomgangstema. «Erfaringskonsulenter» har jeg nå lært at det heter i rusomsorgen: Det er de som ikke har andre kvalifikasjoner for å jobbe med rusavhengige enn at de selv har erfaring som rusavhengig. Og i skolen er det helt vanlig at ufaglærte får ansvar for spesialundervisningen.
I boka Problembarna, som kom ut tidligere i år, har vi skrevet om inntoget av standardiserte manualbaserte metoder som brukes i barnehage, skole og barnevern. Et premiss for disse konseptene er at det finnes en rekke problemer som må behandles eller forebygges. Problemene plasseres alltid hos barna: De er urolige og utagerende, de har språkvansker og atferdsvansker. Har de ikke problemer, vil de kunne få det en gang i framtiden. Ikke noe problem er for lite til å åpne et marked for et nytt konsept. Vi kan snakke om en bekymringsindustri som næres av at smått og stort gjøres til problemer, samtidig som de reelle problemene risikerer å bli oversett fordi ressursene settes inn mot alt og alle.

Det kan virke uskyldig å tilby hjelp til småting som alle kan kjenne seg igjen i. Et utdrag fra fortellingen om Frida kan illustrere at det ikke er så uskyldig.

I fjerde klasse fikk du tilbud om å delta i en gruppe med andre barn som hadde skilte foreldre. Det var sju år siden skilsmissen. Tanken på at du trengte hjelp nå, føltes fremmed. På den annen side kunne det neppe skade. En gang i uka ble du tatt ut av klassen for å gå i en gruppe med andre barn i lignende situasjon. Den første gangen syntes du det var spennende. Etter hvert syntes du det var ubehagelig. Du hadde aldri tenkt over at det var noe som var så spesielt med deg, eller oss, som skulle tilsi at du, som den eneste, måtte forlate klasserommet. 

Du syntes det var vanskelig å skulle si noe når du ikke hadde noe å si. Du kom hjem til meg og ba om hjelp til å finne noe du kunne snakke om, for det var jo forventet at du skulle si noe […], og du ville ikke sitte der som en idiot heller og grue deg til hver gang turen kom til deg og du ikke hadde noe å melde.

Dette var første gang du ble tildelt en «annerledes-identitet». Det ble forventet at du skulle knytte bånd til andre «avvikende», de med skilsmisseforeldre […]. Det vi ikke visste, var at dette også var det første av en rekke tiltak som ikke bare kunne vedlikeholde problemer, men også skape nye.

Slik jeg kjenner dette feltet, er det nok bare et tidsspørsmål før noen kommer på markedet med et standardisert program for hjelpe skilsmissebarna. Premissene vil være: 1) at samlivsbrudd er et problem – for alle, 2) at alle skilsmisser har noe til felles, og 3) at alle trenger å snakke om det. Sånn er bekymringsindustriens logikk.
I 2012 ga Mari Pettersvold og jeg ut boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Boka handler om den enorme tiltroen en del politikere har til standardiserte metoder og enkle løsninger satt i system. Tittelen viser til kartleggingsverktøy som sorterer barn i de som mestrer, og de som ikke mestrer. Da boka kom ut, fikk vi en kommentar fra en sykepleier som i mange år har jobbet med alvorlig syke og døende. Hun mente det også kunne skrives en bok med tittelen «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på den normale pasienten». Hun sa det finnes noen forestillinger om en riktig og en gal måte å være syk på, og at mennesker møtes med en forventning om mestring helt inn i døden.
Når jeg leser Jeg skal passe på deg, tenker jeg at dette er en bok om «jakten på den normale rusavhengige». For det ser ut som det finnes noen klare forventninger om hvordan en rusmisbruker bør være. Det er mye man skal mestre for å passe inn i de rammene som bygges rundt rusavhengige som trenger hjelp for å overleve. Det holder ikke å være dødssyk for å få behandling, man må også framstille seg selv på en bestemt måte.
Et stikkord er motivasjon. Man må være motivert – ikke bare til å bli rusfri, men også til å innordne seg helt bestemte rammer. Hvis du ikke er motivert, blir du «den umotiverte». Da kan ingen hjelpe deg.
Et annet stikkord er samtale. Man må være en som snakker, en som både vil og som kan snakke. Det slår meg at det finnes en klokkertro på at problemer av alle slag kan løses gjennom samtaler etter et bestemt mønster. Opplegget for barn med skilte foreldre som Frida var med på som tiåring, ser ut til å være den første av en uendelig rekke av erfaringer fra lignende gruppesamtaler.

Fridas selvpresentasjon i forbindelse med en inntakssamtale ved starten på et nytt behandlingsopplegg, sier det meste med få ord:


– Kan du fortelle litt om deg selv, sier han.

– Hva da, sier du. – Jeg har rusa meg mye. På alt. Jeg er ikke så flink til å snakke om følelser. Jeg blir hun greie som tar liten plass. Det er så mange andre som sliter.

Det er mye man skal mestre, og man skal for all del være flink til å snakke om følelser. Er man ikke så flink til å snakke, kan man ønske seg en mamma som stiller opp, som man kan komme hjem til, og som kan hjelpe til med å finne ordene.
Fridas mamma har stilt opp, og hun har funnet ord. Nå har hun funnet ord til en hel bok. Den er en gave til oss som leser den, fordi den gjør oss litt klokere, ikke bare ved at vi får del i avmakten og fortvilelsen, men også fordi det finnes så mye vilje, det finnes håp, og det finnes uendelig mye omsorg.


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER. 

mandag 2. september 2019

Når barna blir problemet

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem



ROBUST er navnet på et undervisningsopplegg som skal lære 13-åringer stressmestring, sosial kompetanse og å regulere følelser. Til en pris på 20 millioner kroner skal forskere fra Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger undersøke om opplegget de selv har utviklet, har effekt.

Prosjektet inngår i en tendens som går ut på å definere noe som et problem hos barn og unge, for så å løse problemet gjennom manualbaserte metoder og ferdige undervisningsopplegg. Ofte blir problemene definert av de samme aktørene som utvikler konseptene. Dermed er de med på å skape et voksende marked for sine produkter, samtidig som inntjeningsaspektet blir tonet ned. Disse konseptene omtales som nøytrale, men er i realitetene ideologitunge og politiserte, i det de ofte er svar på det politikere etterspør.

Problembarna

Et premiss for konseptene er at det finnes en rekke problemer som må behandles eller forebygges. Problemene ligger hos barna: De er urolige, utagerende, plaget av stress eller mangler selvregulering. De har språkvansker, matematikkvansker og atferdsvansker. Har de ikke problemer, vil de kunne få det. Konseptene støtter opp under forestillinger om at barn og unge selv ser livet som problematisk: Livet blir et prosjekt som består i å mestre vanskeligheter her og nå og problemene som er i vente.

Forestillingen om at problemene ligger hos den enkelte og kan løses på individnivå, ligger også til grunn for ROBUST. I en kommentar til prosjektet spør debattredaktør i Stavanger Aftenblad Solveig Grødem Sandelson: «Viss skolebarn blir meir og meir stressa av skolesystemet vårt, er det då barna vi skal endra?» (20. juni 2019).

Når oppmerksomheten rettes mot problemer hos barna, og ikke mot forhold ved skolen eller samfunnet, er dette en avsporing i diskusjonen om barns oppvekstsvilkår. En annen alvorlig konsekvens er at virkelige problemer blir oversett, og at de som trenger hjelp ikke får det, fordi ressursene brukes på løsninger som omfatter alle.

Et forførende språk

Konseptene har navn som gir positive assosiasjoner: SMIL, Bravo, De utrolige årene, Lekbasert læring, ROBUST. I boka Problembarna. Metoder ogmanualer i barnehage, skole og barnevern har vi sett på et utvalg konsepter. Et fellestrekk er at de gjøres salgbare gjennom nøye utvalgte ord, gjennomarbeidet design, fargerike logoer og bilder av glade barn. Konseptene framstilles som nødvendige, uskyldige og som noe ingen kan ta skade av.

Sandelson treffer spikeren på hodet i det hun sier om ROBUST: «Det er hjelp til sjølvhjelp. Det er vanskeleg å vera imot». Språket tilslører konseptenes fundament og gjør det så å si umulig å komme med motforestillinger. Men det er problematisk når det som markedsføres som livsmestring, i realiteten handler om å gi barn og unge enda flere krav om å prestere og tilpasse seg.

Det virker forførende når et undervisningsopplegg rettet mot barnehagebarn kalles «Lekbasert læring». Dette opplegget har ingenting med lek å gjøre, men valg av betegnelse er effektiv. I realiteten går opplegget ut på at femåringer øver på språk, matematikk og selvregulering åtte timer per uke for senere å testes i om de mestrer ferdighetene.

Et annet eksempel er «De utrolige årene». Det er ikke det utrolige ved små barns utforsking av verden som står i fokus, slik det kan høres ut som. Det dreier seg tvert imot om å få barn til å gjøre som voksne vil gjennom teknikker som time-out, ignorering og såkalt naboros. Naboros er en teknikk som går ut på å rose et annet barn (naboen) i den hensikt å få det urolige eller ulydige barnet til å forstå at det lønner seg å følge det lydige barnets eksempel.

Markedsføres som forskningsbasert

Konseptene vi belyser i Problembarna, markedsføres som forskningsbaserte. Faktum er at det knapt finnes fri og uavhengig forskning som dokumenterer positiv effekt av konseptene. Forskningen det vises til, er evalueringer gjort av de samme fagmiljøene som utvikler konseptene.

Et eksempel på manglende uavhengighet er evalueringen av språkleken Bravo som styreleder i selskapet som utvikler metoden, Johan H. Andresen, skrev om i Aftenposten 30. juni. Andresen hevder at det er «millioner å spare» om språkleken tas i bruk i barnehagen, fordi den er et effektivt tiltak for å forebygger lese- og skrivevansker. Andresen viser til en rapport laget av Vista analyse på oppdrag fra Ferd Sosiale Entreprenører. Det han ikke sier, er at Bravo er utviklet av Intempo, som er en del av Ferd Sosiale Entreprenører. Det kommer heller ikke fram at funnene i rapporten rent faktisk ikke gir grunnlag for konklusjonene som trekkes. Saken er ikke at det er «millioner å spare», men at det er millioner å tjene (for Andresen).

Det samme mønsteret gjelder Lekbasert læring: De som måler effekt, er de som utvikler konseptet. Det er derfor ingen overraskelse at resultatene som nylig ble lagt fram, viser at opplegget har hatt positiv effekt. Barna som hadde vært med på Lekbasert læring skåret spesielt godt på målinger av språk, matematikk og selvregulering. Resultatet kan spores tilbake til hvordan prosjektet er rigget: Barnehagene som er med, er positive til prosjektet, får tilført ekstra ressurser og læres opp i de metodene forskerne har foreskrevet. Veien er kort til også å ha full kontroll på resultatene. Slik vi leser dem, viser de ikke annet enn at det mulig å påvirke barn, og at barn på kort sikt blir flinke til å gjøre det de har øvd på. Like fullt er funnene effektive i markedsføringen av opplegget.

Kortsiktige og kostbare løsninger

Konseptene er kostbare for kommunene, og de skaper flere problemer enn de løser. Barnehage, skole og barnevern trenger profesjonsutøvere som kan langt mer enn å følge oppskrifter og manualer. Barn trenger å kunne mer enn å innordne seg voksnes instrukser, og samfunnet trenger barn som korrektiv til voksnes verden. De manualbaserte konseptene bygger på et syn på voksne som kompetente og barna det motsatte. Nysgjerrighet og interesse for barns kunnskap og erfaringer er fraværende. Et fravær som er påfallende i lys av FNs barnekonvensjons 30-årsjubileum i 2019.

En kortere versjon av innlegget ble publisert som kronikk i Stavanger Aftenblad 15. august 2019. 


Konseptene markedsføres med gjennomarbeidet design, fargerike logoer og bilder av glade barn, noe brosjyren om ROBUST er eksempel på.



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.