mandag 24. april 2017

Hvor er metodefriheten forankret?



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


All pedagogikk innebærer å gripe aktivt inn i andre menneskers liv fordi man vil noe med dem. Det handler om å forme unge mennesker i en bestemt retning, og om å gi dem redskaper til å være med å forme samfunnet de inngår i. 

Alle som har hatt med barn å gjøre, vet at man ikke får til noe av det man vil, uten barnas tillit. Uten at et tillitsforhold mellom barnet og pedagogen er etablert, blir selv de mest gjennomtenkte pedagogiske planer uten verdi. Line Togsverd og Jan Jaap Rothizen kaller forholdet mellom barnet og pedagogen for en pedagogisk relasjon. En pedagogisk relasjon er bare mulig å etablere ved at den voksne bruker sin makt på en måte som gjør at hun eller han gjør seg fortjent til sin autoritet, og får den av barnet. For at relasjonen skal være pedagogisk, kan ikke den voksne bruke sin makt på en måte som gjør barnet til objekt, og den voksne må være åpen for at barnet er, eller handler, annerledes enn hun har tenkt (Pædagogiske ballader, s. 283).

Dette betyr at barnehagelærerens autoritet og legitimitet springer ut av den gjensidige relasjonen til barnet. Barnehagelærerens legitimitet som profesjonsutøver er ikke primært forankret i et politisk vedtatt mandat eller i kunnskapen man forvalter, selv om begge deler er viktig. Det primære er relasjonen til barnet.

I dag legger regjeringen fram ny rammeplanen for barnehagen. Det har lenge vært knyttet stor spenning til hva som vil være resultatet av regjeringens arbeid med planen. Mange har vært urolige for om barns rett til lek og barnehagens metodeansvar vil bli tilstrekkelig godt ivaretatt.
Uansett hva rammeplanen inneholder og hvordan den leses, vil vi oppfordre til å ikke gjøre planen til noe større eller viktigere enn den er. For det første: Den er ikke noe mer enn en forskrift til barnehageloven, og en forskrift kan ikke representere noe fundamentalt nytt eller slå beina under loven den bygger på. For det andre: En rammeplan er kun et styringsdokument, ikke en faglig autoritet eller en lærebok i god pedagogikk. En rammeplan kan ikke fortelle barnehagelæreren hvordan han eller hun skal handle i de utallige situasjonene som oppstår i det komplekse samspillet med og mellom barna. For det tredje: En tradisjon er brutt, dette er den første gang rammeplanen er skrevet av departementets folk alene. Vi vet heller ikke hvem de mange som har blitt invitert til departementet underveis i prosessen er, og heller ikke hvilken innflytelse de har hatt. Da den første rammeplanen ble utformet i 1996, ble arbeidet ledet med stø hånd av Unni Bleken, og vi visste hvem alle i utvalget var. Det var ikke et politisk preget dokument på tilsvarende måte som i 2017.

Barnehagens metodefrihet springer ut av det pedagogiske arbeidets karakter, ikke av et politisk fattet vedtak. Gitt at det er barnet som gir barnehagelæreren autoritet, kan ikke myndighetene frata barnehagen metodefriheten. For det er ikke myndighetene som har gitt barnehagen metodefrihet. Den må pedagogen gjøre seg fortjent til – dag for dag – ved å skape tillit hos barnet. Uten den er det ikke pedagogikk, da er det alt mulig annet.


Ny rammeplan presentert på pressekonferanse 24. april 2017.


Referanser

Togsverd, L., & Rothuizen, J. J. (2016). Pædagogik som profession? I L. Togsverd & J. J. Rothuizen (red.), Pædagogiske ballader (s. 275-299). Fredriksberg: Samfundslitteratur.



 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

fredag 31. mars 2017

Hvilken barndom vil vi ha?



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


En kortere versjon av innlegget er publisert i Dagbladet 31. mars. 


Filmen Barndom av Margreth Olin skaper debatt. Mari Rege og Ingunn Størksen skriver 21. mars at førskoleopplegget de har ansvar for gjennom Agderprosjektet, ikke skiller seg fra det vi ser i filmen. I vår omtale av filmen 14. mars bruker vi Agderprosjektet, som har en foreløpig prislapp på 50 millioner kroner, som eksempel på tendensene Olin kritiserer gjennom filmen. Vi forsøker å si noe om hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen, slik Agderprosjektet baner vei for. Dersom vi ønsker en barnehage der vi ikke måler hva barn kan, og ikke møter barn med krav om at det er noe bestemt de i en viss alder må kunne, er Agderprosjektet problematisk.

I Agderprosjektet prøves det ut et såkalt førskoleopplegg to timer daglig fire dager i uka for de eldste barna, og da med ekstra bemanning i denne tiden. Barnas kunnskap om matematikk, språk, sosial kompetanse og selvregulering kartlegges før og etter forsøket. Resultatet av innsatsen skal også måles ved å følge barnas skoleprestasjoner over flere år. En kontrollgruppe fortsetter med «vanlig» barnehage, og så vidt vi vet, uten ekstra ressurser tilsvarende forskoleopplegget til å gjennomføre det «vanlige» på en mer ideell måte enn et trangt barnehagebudsjett vanligvis åpner for.

Ifølge Rege og Størksen er «lekbasert læring en av hovedpilarene» i Agderprosjektet. Problemet er at det de kaller «lekbasert», ikke har noe med lek å gjøre. Det som kjennetegner leken, er at den er initiert av barn, at den har verdi i seg selv og ikke «utnyttes» til et formål utenfor leken. At noe virker «gøy og engasjerende» for barna, betyr ikke at det er lek.

Det eneste Rege og Størksen mener skiller Agderprosjektet fra filmen, og fra det som foregår i barnehager generelt, er at de ansatte «støtter mer aktivt opp om utvikling av barnas sosiale ferdigheter». Med dette utsagnet blottlegger Rege og Størksen uvitenhet om barnehagelærere. Vi lurer også på om vi kan ha sett samme film. Er det noe Kristofer i filmen virkelig er dyktig til, så er det nettopp dette. Noe av det som beveget oss mest, var hvordan han så alle barna, unngikk å definere og korrigere dem. Tilnærmingen til konflikter mellom barna vitnet om et gjennomtenkt pedagogisk arbeid.

Rege og Størksen stiller seg undrende til at filmen fra Margreth Olin «brukes som et eksempel på å kun dyrke den frie leken, siden filmen er full av aktiviteter initiert av voksne. Denne kritikken treffer særdeles dårlig, siden ingen har hevdet at fri lek er det eneste som gjelder, og ingen har ytret motstand mot at personalet initierer aktiviteter i barnehagen. I den norske barnehagetradisjonen er det ingen motsetning mellom aktive voksne og barns medvirkning. Barns medvirkning handler om å lytte til barn og nærme seg deres perspektiv, for så å gå inn i deres verden med en voksens erfaringer og autoritet. Rege og Størksen ser ut til å forstå barns medvirkning som at barna bestemmer alt, og at de ansatte abdiserer. Dermed er det ikke verdt å tilstrebe. De bruker Barndom som et «bevis» på at de har rett. De skriver at medvirkning ikke ble vektlagt, siden «styltene og kjepphestene ble laget etter en mal eller oppskrift og ble veldig like».

Det er et problem at Rege og Størksen mangler ydmykhet overfor et felt de kjenner dårlig. Med en sjelden arroganse underkommuniserer de hva som er kjernen i Agderprosjektet, og viser til hva som skiller det fra det som foregår i alle barnehager, på et feilaktig grunnlag.


 
Kristofer og barna i Margreth Olins film Barndom.


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

søndag 12. mars 2017

Barndom



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


Margreth Olins film «Barndom» har fått svært positiv mottakelse fra publikum og anmeldere. Det er første gang noen som behersker filmens og poesiens språk, har sagt så tydelig hva vi mister hvis vi ikke verner om leken og lar barn få være barn. Filmskaperen selv kaller filmen barnas høringssvar til regjeringens utkast til ny rammeplan for barnehagen. «Det handler om å møte barna på barnas premisser. Det er altfor ofte voksne som uttaler seg på barnas vegne», sier Olin.

Flere mener filmen har potensial til å sette dagsorden. Budskapet om at lekens plass i barns liv er truet, formidles med så stort alvor at politikerne kan komme til å lytte. Håpet er at flere ser hvordan «tidlig innsats», har trengt leken til side og erstattet barnehagens brede mandat med økt læringstrykk, skoleforberedelse og kartlegging av målbare ferdigheter.

Men det er naivt å tro at bare kunnskapsministeren får sett filmen, vil han forstå alt og snu i sin iver etter å gjøre barnehagen mer lik skolen. Allerede fem dager etter filmpremieren kom en nyhet som viser at trenden fortsatt går i feil retning. Da vedtok Forskningsrådet å bevilge nye millioner til det svært omdiskuterte Agderprosjektet, nå under navnet RogaBarn. Det betyr at fagpersoner som ønsker en helt annen barnehage enn den vi ser i filmen «Barndom», får økt innflytelse.

Vi har et håp om at Olins film bidrar til at flere ser hva små barn utsettes for med «førskoleopplegget» som inngår i Agderprosjektet, og at flere ser hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen. Med filmen vil Olin bidra til debatten, og til at vi går bort fra å snakke om lek og læring som en gjensidig utelukkende og hierarkisk dikotomi. I et intervju i Dagbladet kommenterer hun stortingsmelding 19 som ble lagt fram våren 2016. Hun mener tittelen Tid for lek og læring viser at man har misforstått noe grunnleggende. «Lek er læring. Det er noe av det jeg vil vise i filmen», sier hun.

Hegner vi om leken, hegner vi også om barns nysgjerrighet og lyst til å vite, erfare og oppleve. Stadig uten å måle hva barn kan, uten å sammenligne og uten krav til at det er noe bestemt barn i en viss alder må kunne. Slik holder vi fast ved den verdifulle sosialpedagogiske tradisjonen med et klart skille mellom barnehagen og skolen. Omkamp om 6-årsreformen får vi neppe, men hvis vi lar være å lage skole det siste barnehageåret, kan det være en vesentlig forskjell for barn. Et enkelt sted å begynne er å fjerne ordet «skolestarter» fra vokabularet, slik det mange steder brukes om 5-åringer i helt år. Det kan vi begynne med umiddelbart.

Olins film kan representere en viktig stemme, særlig om flere fagfolk bidrar i debatten. Det vil være naivt å tro at filmen alene er nok til å få politikere til å tenke seg om. Men om vi er på lag – og har Olin med på laget – er det mulig å få gjennomslag i kampene om barndommen, slik vi opplevde med Barnehageopprøret i 2016.





Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.