onsdag 12. juni 2019

Personvernhensyn ofres – til ingen nytte


Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. juni 2019.

Stoltenberg-utvalgets forslag om å opprette et nasjonalt register for barnehage og grunnopplæring har vesentlige personvernutfordringer. Derfor er Datatilsynet er klare på at forslaget ikke kan realiseres. I et innlegg i Klassekampen 7. juni hevder Camilla Stoltenberg og fire medforfattere at disse utfordringene er beskjedne, særlig sammenlignet med den betydelige samfunnsnytten registerbasert forskning kan ha.
Stoltenberg og de øvrige forfatterne har en naiv tro på målbare sammenhenger mellom innsats og nytte, mellom tiltak og effekt. Logikken er at A fører til B, og at hvis man ønsker B, må man innføre tiltak A. Hvor forenklet denne forestillingen er, demonstrerer forfatterne selv ved å vise til det de kaller et godt eksempel på nytten av registerdata. Dette er data fra Oslo kommune brukt i en studie av Drange og Havnes i 2019, der konklusjonen er at barn som begynner i barnehage når de er 15 måneder, og ikke 19, gjør det bedre på kartleggingsprøver på skolen. Forfatterne hevder at slik forskning kan brukes av foreldre til å ta mer informerte valg om når barn bør begynne i barnehagen.
Dersom Stoltenberg & co tror virkelig virkelighetens verden ser ut som dette, er det et problem. Det er mange forhold som har betydning for når et barn begynner i barnehagen, og det er vanskelig å se hva som tilsier at dette ene, som kan tallfestes, er avgjørende. Det er også urovekkende dersom fagpersoner tror at foreldre stoler blindt på denne type forskning, eller at det i det hele tatt er på denne måten foreldre tar en slik beslutning.
Et premiss for Stoltenbergs argumentasjon er at det allerede i dag samles inn betydelig personsensitiv informasjon om barn. For det første er det en dårlig ide å utvide og sette i system en eksisterende praksis med svært problematiske sider. For det andre er det uklart hva Stoltenberg sikter til. Vårt inntrykk er at en rekke kommuner og barnehageeiere har tatt innover seg kritikken av omfattende kartlegging av barns ferdigheter og derfor har begrenset bruken til det som er nødvendig. Det er flere som forholder seg til hensiktsmessighetsprinsippet og minimalitetsprinsippet, prinsipper som Stoltenberg glatt ignorerer.
Det er respektløst overfor barna når kunnskap om kompleksiteten ved deres tilværelse erstattes med en instrumentalistisk forestilling om at A fører til B. Når et offentlig utvalg velger å se bort fra barns grunnleggende personvernrettigheter, sier det noe om hvor liten verdi barn tilskrives og tilsvarende hvor stor vilje det er til å sikre bestemte forskningsmiljøer gode rammer.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

torsdag 2. mai 2019

Må vi vite alt om alle?


Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


Innlegget ble første gang publsiert i Klassekampen 2. mai.

Stoltenberg-utvalget (NOU 2019:3) foreslår at staten oppretter et nasjonalt register med opplysninger om alle fire- og seksåringer, og at persondata om barn i barnehage og grunnskole skal kunne koples til andre dataregistre med opplysninger om arbeid, helse, trygd og familieforhold gjennom hele livsløpet. «Statlig totalovervåking» er betegnelsen professor i pedagogikk Joron Pihl bruker om forslagene. I en kronikk i Klassekampen 24. april, som også er publisert som blogginnegg, advarer hun sterkt mot en slik praksis fordi den bryter med et grunnleggende prinsipp i en rettsstat, nemlig personvernet.
Vi vil minne om to viktige prinsipper som ligger til grunn for personvernloven.
Det første er minimalitetsprinsippet som betyr at personlige opplysninger registreres i så liten grad som mulig. Man skal ikke vite mer enn det som er helt nødvendig. Stoltenberg-utvalgets forslag bryter radikalt med dette prinsippet. Det andre er prinsippet om hensiktsmessighet som betyr at man må ha gode og konkrete begrunnelser for innhenting av personopplysninger. Gode intensjoner og en generell tiltro til massekartlegginger ikke tilstrekkelig.
Ideen om et nasjonalt register over personopplysninger om barn er ikke av ny dato. Tilsvarende forslag er blitt fremmet med jevne mellomrom. I 2007 foreslo daværende regjering å innføre en plikt for foreldre å oppgi barnets fødselsnummer til bruk i statistikk, forskning og analyse. Det skulle bli en omfattende database hva gjelder antall personer, antall opplysninger og lagringstid. Datatilsynet skrev i sitt høringssvar at bestemmelsen ville bety en snikinnføring av en forskningsdatabase, og at den var utformet på en måte som tilslørte den egentlige hensikten. Datatilsynet kalte det en blankofullmakt til å opprette en nasjonal database etter eget løpende forgodtbefinnende.
Hver gang det har blitt fremmet tilsvarende forslag som det Stoltenberg-utvalget nå har kommet med, har de blitt stanset fordi de bryter med grunnleggende prinsipper for personvern. Hver gang har Datatilsynet spilt en sentral rolle. Sannsynligvis blir Datatilsynet det organet som nok en gang tydeligst setter foten ned.
Det er helt avgjørende vi har et organ med særskilt ansvar for å verne om barn og voksnes rett til personvern. Samtidig er det paradoksalt at rollen som barnas advokat overlates til Datatilsynet. Denne rollen bør være like selvsagt for skoler, barnehager, foreldre, enkeltpersoner, institusjoner og organisasjoner. Det er fortsatt tid fram til høringsfristen 3. mai til å si klart fra om at den grunnleggende retten til personvern også gjelder barn.
Stoltenberg-utvalgets rapport inneholder påstander om at «forløpsdata er nødvendige for å vite konsekvensene av barnehage- og skoletilbudet for det som skjer senere i livet». Det hevdes at det nærmest er uetisk å drive barnehager og skoler uten å samle forløpsdata i et nasjonalt register. Argumentasjonen for at slike tiltak vil kunne føre til en bedre praksis, er fraværende. Troen på at det er nødvendig å vite alt om alle for å gi barn et godt pedagogisk tilbud, er et problem i seg selv. I tillegg kommer alt merarbeidet med behandlingen av personopplysninger, og faren for at opplysningene kan misbrukes.



Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog



Om du vil skrive høringsssvar til NOU 2019:3 innen 3. mai, følger du denne lenken.




Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

torsdag 25. april 2019

Statlig overvåking av hele befolkningen

Av Joron Pihl


Dette er en lett redigert versjon av en kronikk som ble publisert i Klassekampen 24. april 2019.


I NOU 2019:3 Nye sjanser – bedre læring foreslår Stoltenberg-utvalget at staten oppretter et nasjonalt persondataregister med opplysninger om alle fire- og seksåringer i barnehagene. Forslaget har høringsfrist 3. mai.

Omfattende registreing av persondata

Barnas språklige og sosiale utvikling skal kartlegges, samt deres tallforståelse. Datainnsamlingen skal følges opp med nye kartlegginger av persondata om de samme barna i grunnskolen – blant annet data om skoleprestasjoner og «elevenes utvikling» og helse. Persondataene om hele årskull, det vil si alle barn i barnehage og grunnskole, skal kunne koples til andre dataregistre med opplysninger om arbeid, helse, trygd og familieforhold. Det nasjonale registeret vil således inneholde persondata om hele livsløpet.

Ifølge Stoltenberg-utvalget er et nasjonalt persondataregister nødvendig for å sikre kvalitet i barnehager og skoler, kontroll med tiltak og reformer og kontroll med effekten av statlige bevilgninger.

Persondataene skal ikke anonymiseres. Kommunene skal pålegges å samle inn persondataene om alle barna i barnehager og grunnskoler. Kartleggingen og datalagringen skal innføres ved lov. Det betyr at foreldre vil bli fratatt myndighet til å bestemme hvorvidt personopplysninger om deres barn skal lagres og forskes på. SSB skal forvalte personregisteret som skal brukes til statistikk og forskning.

Opphever personvernet

Personvernet handler om individets ukrenkelige rett til et privatliv og retten til å bestemme over egne personopplysninger. Dette er et grunnleggende prinsipp i en rettsstat, forankret i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Vernet om den personlige integritet og personvernet ble innlemmet Grunnlovens § 102 i 2014. Retten til å bestemme over egne personopplysninger ble ytterlige skjerpet i 2018 i ny norsk lov om behandling av personopplysninger basert på EU/EØS reglene i General Data Protection Regulation (GDPR). Når Stoltenberg-utvalget vil innføre lagring av persondata ved lov og gi kommunene pålegg om kartleggingen, fremstår dette som et forsøk på å omgå og oppheve personvernet.

Staten vil få all makt over individenes personopplysninger og bruken av disse opplysningene. Det muliggjør statlig overvåking av individenes utvikling gjennom hele livsløpet på sentrale området av livet: utdanning, helse (psykisk og fysisk), familieforhold, trygd og arbeid. Utvalgets forslag vil oppheve individenes grunnleggende demokratiske rettighet til kontroll med egne personopplysninger. Dette er et totalitært forslag som bør avvises.

Biopolitikk og panoptikon i en ditigal tidsalder

Stoltenberg-utvalget forutsetter at staten er god og bare god. Forslaget er historieløst. Det ser helt bort ifra historiske erfaringer med statlig misbruk av persondata både i Norge og i andre land.

Statlig kontroll med persondata om hele befolkningens livsløp optimaliserer statlig styring og kontroll. At totalitære stater utøver slik kontroll vet vi. Skal vi tro Stoltenberg-utvalget skal det ikke være noen forskjell på totalitære regimer og presumptivt demokratiske stater som den norske på dette punktet. Utvalget skriver at det er nødvendig med en juridisk vurdering av det rettslige grunnlaget for et nasjonalt register, og mest sannsynlig vil en lovhjemmel være nødvendig. Utvalget forventer tydeligvis at jurister i departementet vil lage begrunnelser som legaliserer overvåking av hele befolkningens livsløp. I dette perspektivet er det viktig at de det angår – foreldre, lærere og befolkningen i allmennhet – avviser forslaget i sin helhet. Og at Datatilsynet, Regjeringen og Stortinget gjør det samme.

Panoptikonet var et tårn i fengsler og asyler på slutten av 1700-tallet der man overvåket alle de innsatte uten at de kunne vite når de ble overvåket. Dette disiplinerte deres atferd. Et nasjonalt persondataregister vil fungere som vår tids digitale panoptikon, fordi overvåkingen av barn og unges livsløp blir påtvunget dem, samtidig som overvåkingen er ute av deres og foreldrenes kontroll. Dette vil påvirke arbeidet i barnehager og skoler og virke disiplinerende på både barn, lærere og foreldres atferd.

Barns rettigheter og befolkningens demokratiske rettigheter til personvern er hjemlet i Grunnloven og Menneskerettighetsloven som er overordnet Opplæringsloven og andre lover i Norge.

Staten eier ikke barna

Norge har et offentlig barnehage- og skolesystem. Det betyr imidlertid ikke at staten eier barna. Når foreldre sender sine barn til barnehager og skoler er det ingen carte blanche til at staten kan gjøre med barna hva den vil. Personregistrering gjennom lovpålegg kan ikke oppheve barns rett til personvern eller foreldremyndigheten. Stoltenberg-utvalgets forslag er farlig fordi det anbefaler å legalisere statlig overvåking og oppheving av individenes demokratiske rettigheter til personvern. Derfor bør dette forslaget om et nasjonalt persondataregister avvises.

Om du vil skrive høringsssvar til NOU 2019:3 innen 3. mai, følger du denne lenken.


Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

fredag 30. november 2018

Ytringsfrihet og autoritære ledere


Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


I går ble en viktig seier vunnet i en prinsipiell sak om ytringsfrihet for offentlige ansatte i Danmark. Saken har pågått i fire år. Den handler om at lærer Erik Schmidt i 2014 fikk en tjenesteadvarsel etter å ha ytret seg kritisk om skolens ledelse. Schmidt ville prøve berettigelsen av advarselen på et prinsipielt grunnlag, og sammen med Danmarks lærerforening saksøkte han sin arbeidsgiver Odense kommune. I første runde i retten var konklusjonen at advarselen var berettiget. Men Schmidt anket saken, og nå er resultatet blitt det motsatte: Advarselen var ikke berettiget. Å hevde noe annet ville ifølge landsretten være brudd på den ytringsfriheten som gjelder både internt og eksternt.
I boka Profesjonell uro viser vi til denne saken som et eksempel på hvor grensene for arbeidsgivers styringsrett går. På det tidspunktet da boka gikk i trykken, var siste nytt i saken at Schmidt tapte i første runde. Vi skriver følgende:
Saken, som har pågått siden våren 2014, handler om å få rettslig prøvet holdbarheten i tjenestepåtale for negative holdninger. Det er lærer Erik Schmidt, ansatt i kommunen i 34 år, som sammen med Danmarks Lærerforening har tatt ut sak mot Odense kommune. Schmidt har på personalmøter stilt seg kritisk til skolens nye visjon, som han mener er en radikal innsnevring av skolens brede formål, og til lukkethet om individuelle koeffisienter for arbeidstiden for lærerne. Schmidts uttalelser ble omgjort til personkarakteristikk og «negativ atferd», de ble betraktet som ordrenekt og lagt til grunn for tjenestepåtale. Odense kommune har gjentatte ganger og på ulike nivåer i rettsapparatet forsøkt å få avvist saken, men i februar 2017 avgjorde landsretten at saken skal behandles rettslig. Saken ble behandlet i byretten i oktober 2017. Retten konkluderte med at tjenestepåtalen var berettiget all den tid Schmidts oppførsel var preget av affekt. Schmidt brøt ifølge byretten med «plikten til dekorum», til passende oppførsel. Retten har lagt til grunn at han ifølge noen vitner ropte til lederen at nå får det være nok. Andre vitner mener han ikke ropte, hvilket han selv også mener. Hva han faktisk sa, er det like stor tvil om. Retten støtter Schmidts vurdering av at det ble drevet en lukket ledelse, men all den tid det er formen de slår ned på, spiller det liten rolle om det var god grunn til å eventuelt miste besinnelsen.
[…]
Med tanke på hva som står på spill, og hva konsekvensene kan bli for barn og elever, mener vi det er problematisk å skille mellom sak og ytringsform på denne måten. Omkostningene kan bli store dersom det blir konsensus om å forholde seg til saker som vedrører barn og unge, med så stor distanse at man ikke lenger ser at det er barn og unge som er de egentlige hovedpersonene. (Profesjonell uro, s. 138–140)
Sakens endelige utfall bør brukes til å hegne om ytringsfriheten. Det kaster også lys over spørsmålet om hvem barnehagelærere og lærere skal være lojale overfor; barna og elevene eller arbeidsgiver.
Kommunens tjenesteadvarsel mot Erik Schmidt var ikke berettiget. 
Hovedpersonen selv, Erik Schmidt, sa i sin tale i går at dette ikke primært er en seier på den måten at det bare er å juble. På Folkeskolen.dk kan vi lese: «Nogle havde nok ventet en personlig og følelsesladet tale. Men det ligger under overfladen. Nogle havde måske forventet et verbalt stød til skolelederen på Agedrup Skole, Mohammed Bibi. Men det kommer heller ikke, direkte.» I stedet trekker Schmidt fram to forhold. Det ene er at ledere blir utsatt for å stå i vanskelige posisjoner som handler om at dilemmaer skyves nedover i organisasjonshierarkier. Schmidt sier at Bibi «er blevet dårligt rådgivet. Han blev ansat på et tidspunkt, hvor forvaltningen var uorganiseret. Han blev ikke klædt godt nok på.»
Det andre forholdet Schmidt peker på, er at reformen (i folkeskolen, vår kommentar) avler autoritære skoleledere «der desværre tror, at de skal ud og virkelig bestemme på områder, hvor det ikke er fornuftigt».
Med andre ord kaster saken lys over hvordan ledelse forstås, hvordan ledere utdannes, og hva som er lederes faglige fundament. Ledere som har det for seg at deres viktigste oppgave er å få andre til å gjøre det de har bestemt, og ser motstand som illojalitet eller ordrenekt, representerer et problem. 


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

søndag 14. oktober 2018

Vi forsker ikke på nivå 1 eller 2 eller 3. Vi forsker, simpelthen



Av Solveig Østrem


Kronikken er også publisert i Morgenbladet.

En forsker med integritet og etos kan ikke gå på akkord med kravene til sannferdighet, ansvarlighet og akademisk frihet for å vinne konkurransen som publiseringspoeng eller komme først i mål med professoropprykk. Men dagens forskere står overfor et dilemma: Vi er forpliktet på kvalitet, med sannhet, ansvar og frihet som peilemerker, mens vi måles ut fra kvantitative indikatorer – og kravet om å publisere mest mulig.
Tellekantsystemet ble innført for å gjøre forskningen målbar og stimulere til økt vitenskapelig publisering. Konkurranse ble et viktig prinsipp: Det ble et mål for institusjonene å oppnå flere publiseringspoeng enn andre institusjoner for ikke å tape økonomisk, og det ble et mål for den enkelte forsker å oppnå flere poeng enn kollegene for ikke å miste privilegier.
Når det som teller, er det som kan telles, er det en risiko for at vi mister det vesentligste av syne. Uheldige konsekvenser av tellekantsystemet ble tydelige da Aftenposten tidligere i høst avslørte hvordan ren nonsens kan bli publisert som forskning – bare man betaler. Men ren fusk er ikke det største problemet med tellekantsystemet. Den slags kan trolig forebygges ved å gjøre systemet bedre og mer vanntett, slik at røvertidsskrifter og useriøse aktører på open access-markedet svartelistes. Men det forhindrer ikke at tellekantlogikken kommer inn i hodene våre, og at den gjør seg gjeldende der en annen kvalitetslogikk – basert på vitenskapssamfunnets normer – er nødvendig. Eksempler på dette er når ledere vil pålegge vitenskapelige ansatte å publisere i bestemte kanaler ut fra hva som gir flest publiseringspoeng og best skår på internasjonaliseringsindeksen, eller når institusjoner lager retningslinjer for opprykk til professor ut fra hva som er lett å telle, som antall publikasjoner eller antall doktorgradsstudenter man har veiledet.
Tellekantlogikken er også blitt avgjørende for hvordan en del vitenskapelig ansatte orienterer seg. «Jeg trenger noen doktorgradsstudenter jeg kan veilede, slik at jeg kan bli professor», er en uttalelse jeg har hørt flere ganger. Noen steder diskuteres det i fullt alvor hvor mange artikler på nivå 2 man må ha skrevet for å bli professor. Noen steder snakkes det om at bidrag i antologier ikke har noen verdi, særlig ikke hvis boka er skrevet på norsk. Jeg har også registrert at enkelte har begynt å snakke om «forskning på nivå 2». Men som forskere kan vi ikke tillate oss å legge lista lavere dersom vi publiserer i andre kanaler enn de som gir flest poeng. Vi forsker ikke på nivå 1 eller 2 eller 3. Vi forsker, simpelthen.
Nivåinndelingen i tellekantsystemet er basert på ideen om at det eksisterer en internasjonal forskningsfront. Innenfor naturvitenskapelige disipliner gir det kanskje mening å snakke om «hvor langt forskningen er kommet». Innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, er en slik forestilling mer problematisk. Det er dessuten velkjent at nivåinndelingen er nokså tilfeldig: Uavhengige evalueringer viser ingen kvalitetsforskjell mellom «nivåene». Å lage verdihierarki mellom tidsskriftartikler og forskning som blir presentert i bøker, eller å definere engelskspråklig formidling av forskningsresultater som mer verdifull enn det som skrives på norsk, gir heller ingen mening dersom målet er kvalitet. Det viktigste kvalitetskriteriet må være at det som publiseres, tåler å bli gjort til gjenstand for kritikk. Vi trenger et mangfold av publiseringskanaler, og det trengs lesere – også lesere som ikke selv er forskere – med kunnskap og erfaring og med et kritisk blikk på det som presenteres som forskning.
Tellekantsystemet kan ses i sammenheng med en dreining fra en kvalitetsbasert akademisk logikk til en nyliberalistisk målstyringslogikk. Mer tillit til systemer og mindre tillit til de profesjonelle er et sentralt trekk ved sistnevnte. Å la de profesjonelles faglige skjønn være avgjørende betraktes gjerne som ensbetydende med å overlate alt til tilfeldigheter.
Et tilbakeblikk på mitt eget forskerliv kan illustrere dreiningen.
I 2007 leverte jeg en artikkelbasert doktoravhandling ved Det teologiske fakultet ved Universitet i Oslo. Jeg var den første ved fakultetet som valgte denne formen, doktoravhandling hadde fram til da vært ensbetydende med monografi. Da jeg valgte å skrive artikler, ble det kommunisert tydelig at dette ikke skulle være noen lettvint vei til doktorgrad. Min veileder Trygve Wyller, som også var dekan ved fakultetet, var spesielt klar på én ting: Vurderingen av om avhandlingen holdt tilstrekkelig kvalitet eller ikke, var det den sakkyndige komiteen som sto for. Punktum. Det spilte ingen rolle om artiklene var publisert fra før eller ikke, eller hvilke tidsskrifter de eventuelt var publisert i. Antall publikasjoner var det heller ingen standard for. Kriteriene var i og for seg klare, men det dreide seg ikke om noen sjekkliste. Komiteen var ikke bundet av annet enn vitenskapssamfunnets høye standarder for kvalitet og sin egen faglige dømmekraft. Avhandlingen ble ikke overlatt til tilfeldigheter, men til fagfolk med vitenskapssamfunnets normer under huden.
En enstemmig komite konkluderte med at arbeidet holdt. Noe av det som i ettertid framstår som interessant med komiteuttalelsen, er at den av artiklene som ble vurdert som viktigst og mest nyskapende, ikke var publisert i et «tellende» tidsskrift, men i et fagtidsskrift for barnehagelærere.
I dag er situasjonen en annen. Når noe er publisert i et ikke-tellende tidsskrift, regnes det per definisjon ikke som forskning, men som formidling. Og motsatt: Når noe er publisert i tellende tidsskrifter, åpnes det direkte eller indirekte for at arbeidene kan vurderes overfladisk ved bedømmelse av doktoravhandlinger eller søknader om opprykk. På denne måten flyttes definisjonsmakten fra universitetene til tidsskiftene, som også er kommersielle aktører, og vitenskapelig ansatte blir i realiteten umyndiggjort.
Dette er også en form for ansvarsfraskrivelse. Det er ansvarsfraskrivelse om vi gir fra oss vår faglige frihet og uavhengighet ved å vise til forhåndsdefinerte kvantitative indikatorer. Hvis vi ukritisk tilpasser oss tellekantsystemet, og hvis det viktigste blir å vinne konkurransen om publiseringspoeng, har vi samtidig gitt avkall på vår integritet og troverdighet som forskere. Når en slik logikk blir en del av måten vi tenker på, risikerer universitetene å få «sjekkliste-professorer» som gjør det som lønner seg, framfor det som er viktig.
Det som gir håp, er at flere tar til orde for at eksisterende ordninger bør revurderes, at flere krever at lite gjennomtenkte beslutninger sendes ut på høring, og at det finnes ledere i universitets- og høgskolesektoren som ønsker debatten om tellekantsystemet og logikken det er del av, velkommen.

Illustrasjon: Tarjei Østrem Svalastog


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

tirsdag 9. oktober 2018

Grænser for styring

Av Line Togsverd og Jan Jaap Rothuizen


Danmark har fått en ny dagtilbudslov (barnehagelov) med en styrket pedagogisk læreplan (tilsvarende den norske rammeplanen). I loven beskrives noen tydelige verdimessige peilemerker for hvordan pedagogisk arbeid med små barn skal foregå – med respekt for barns perspektiver og barndommens lek. Dagens gjestebloggere er urolige for at kommunenes styring med fokus på kvantifiserbare målinger og kartlegging av barns kompetanseutvikling kan hindre at lovens intensjoner og verdimessige grunnlag får gjennomslag. De mener det ville være klokt å bruke krefter på at forstå og håndtere spenningsfeltet mellom pedagogikk og styring, og de oppfordrer pedagoger til å ta ordet i de nødvendige samtaler mellom kommunal styring og pedagogisk styring.
Jan Jaap Rothiuzen og Line Togsverd underviser begge på pedagogutdannelsen ved VIA University College.

I Danmark tilbringer de 0-6 årige børn en stor del af deres vågne tid i dagpleje eller daginstitutioner, og det er indiskutabelt, at en god start på livet er guld værd. Derfor stilles der også krav om, at daginstitutioner er af høj kvalitet. Formålet med daginstitutionerne fastlægges ved lov, og der er netop vedtaget en ny lov, der indkredser hvordan dagtilbud også fremover kan danne rammen om små børns trivsel og udvikling, dannelse og læring. Den nye lov, der træder i kraft 1-1-2019 både ligner og adskiller sig fra den gældende. Den pædagogiske læreplan er fortsat et centralt element, men det præciseres samtidig, at det pædagogiske arbejde med læreplanstemaerne skal foregå på et pædagogisk grundlag. Der er ligefrem formuleret og indskrevet et pædagogisk grundlag i loven, hvori der beskrives nogle klare værdimæssige pejlemærker for, hvordan det pædagogiske arbejde med de helt små børn skal foregå. Helt centralt er en markering om, at daginstitutionspædagogik og læreplansarbejde skal respektere børns perspektiver og barndommens leg, og dermed slås det fast, at daginstitutionen først og fremmest og fremmest er et værested, et dannelsessted, og at læringen skal finde en plads i den sammenhæng.
Med den nuværende lov i hånden har kommunerne i løbet af de sidste 14 år generelt bestræbt sig på at synliggøre læring og udvikling af kompetencer. Dette fokus på læring og kompetenceudvikling indebærer ofte et fokus på specifikke aktiviteter, der kan føre frem til de ønskede mål, og en stor opmærksomhed for måling af det enkelte barns udvikling. Den nye lov derimod lægger op til, at man har fokus på det samlede læringsmiljø, at man løbende vurderer den samlede indsats og hvordan hverdagslivet i institutionen i sin helhed har betydning for børnenes trivsel og udvikling, dannelse og læring. Den nye lov indebærer derfor også et skifte i de politiske ambitioner om hvordan dagtilbud skal styres. Det fremgår ret tydeligt af den aftale mellem Folketingets partier, der ligger til grund for den nye lov. Her kan man læse, at der er ” behov for initiativer om eksempelvis færre og klogere dokumentationskrav, som kan medvirke til at sikre, at vi fortsat kan levere velfærd af høj kvalitet til forældre og børn, og som samtidig sikrer, at det pædagogiske personale bruger deres arbejdstid på opgaver, som er relevante for kerneopgaven. Det er magtpåliggende for aftaleparterne, at både stat, kommuner og institutioner ikke pålægger dagtilbuddene og det pædagogiske personale yderligere dokumentationskrav, skemaer, procedurer og registreringer.”
Vi frygter dog, at man i mange kommuner vil fortsatte og udbygge den gældende styringspraksis, og at det vil udhule institutionernes muligheder for at realisere lovens intentioner og formål. Hvorfor denne frygt? Med indførelsen af de pædagogiske læreplaner i 2004 introducerede man mål- og rammestyring i daginstitutionerne. Institutionerne blev bundet af mål, men de fik frihed til selv at fastlægge hvordan målene kunne nås, så længe de kunne dokumentere målopfyldelse. Dermed blev der introduceret en logik der siger, at bestemte serviceydelser og indsatser fører til bestemte mål. Der bliver følgelig mindre fokus på hverdagen og mere på aktiviteter og specifikke indsatser. I økonomiaftalen for 2010 forpligtede kommunerne sig på at dokumentere effekter og resultater af daginstitutionspædagogikken på måder, som kunne sammenlignes. I kommunerne har det i praksis medført et tiltagende fokus på kvantificerbare målinger og dokumentationer. Forvaltningerne har indkøbt eller udviklet metoder til digitale kortlægninger af børns kompetenceudvikling, har fokuseret på dataindsamling, på datainformeret ledelse. Og man har lavet omfattende omorganiseringer, der kan understøtte dataindsamling, sådan at det kan dokumenteres, at området løbende optimeres og at investeringerne betaler sig. For kommunerne, hvis fremtidige økonomi konstant er under pres og er betinget af, at man overholder økonomiaftaler, er det næppe et tiltrækkende scenarie at give slip på dokumentations- og styringstøjlerne.
I denne kontekst kan det være svært at se at det overhovedet er muligt at styre området på andre måder. En forudsætning er imidlertid, at man forstår hvad pædagogisk udvikling og kvalitet betyder i konteksten af den nye lov.
Den nye lov befæster det hidtidige fokus på små børns læring, men den vægter også det pædagogiske grundlag. Det afføder selvfølgelig spørgsmålet om, hvordan man skal forstå og fortolke det pædagogiske grundlag. Vores ærinde er at betone, at man ikke skal forstå det pædagogiske grundlag som et værdisæt, man kan implementere én gang for alle. Med pejlemærker som et godt læringsmiljø, trivsel, barndommens leg, at pædagogerne skal have øje for børneperspektiver og børnefællesskaber, for dannelse, demokrati og medbestemmelse, bevæger vi os ind i den pædagogiske hverdag, hvor de ikke kan implementeres én efter én efter faste regler, hvorefter man så kan krydse dem af. Det er værdier der skal realiseres i hverdagslivet.
Hverdagslivet i institutionen skal være karakteriseret af en organisering, der skaber rammer for, at der kan arbejdes med grundlagets værdier. Og så skal de aktualiseres i de helt konkrete situationer, som der opstår mange tusinde af i løbet af en dag. Både gennem medarbejdernes planlagte handlinger, men lige så meget gennem deres ikke planlagte, spontane interaktioner med børnene. I alle de situationer, hvor det er op til medarbejderen at handle relevant, og hvor der ikke er en fast opskrift på hvad ”det rigtige” er. Det pædagogiske grundlag skal altså aktualiseres og vedligeholdes i en løbende samtale og diskussion, om hvordan pejlemærkerne skal fortolkes og forstås i den konkrete praksis, pædagoger og børn skaber sammen. Det kræver en høj faglighed, pædagoger der har gode forudsætninger for at gøre det rigtige i situationen. Det kræver også et pædagogisk miljø, som skabes af den samlede medarbejderstab. Det pædagogiske grundlag er således en dynamisk størrelse, som skal have et liv på institutionen.
Dette indebærer, at de måder hvorpå man mange steder hidtil har styret dagtilbuddene, ikke længere er hensigtsmæssig. Frem for styring der har fokus på hvordan der arbejdes systematisk med opnåelse af endimensionelle og foruddefinerede mål, må der nu i højere grad være fokus på, hvordan man på institutionerne selv skaber, vedligeholder og udvikler det pædagogiske grundlag, det pædagogiske miljø og en løbende evaluering af hvorvidt det, der foregår er udtryk for god pædagogik. I vores egne forskningsprojekter har vi arbejdet med det pædagogiske grundlag ved at invitere pædagoger til at fortælle om hverdagssituationer, og ved at tematisere hvordan sådanne fortællinger siger noget om god pædagogik. Vi har på den måde arbejdet med en evalueringsform, der ikke spørger efter, om man nu har gjort det man skulle, og om man har opnået det man sigtede mod. Vi har arbejdet med en evalueringsform, der skærper bevidstheden om det pædagogiske grundlag og som giver indsigt i de mulige forbindelser mellem grundlaget, de konkrete handlinger og det pædagogiske miljø. Det kræver, at pædagogerne og de lokale ledelser, støttes i, men også insisterer på at udvikle faglige professionsfælleskaber, hvor det prioriteres at man arbejder med at undersøge, udøve og forny praksis. På et pædagogisk grundlag.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog


Line Togsverd er lektor og forsker ved VIA University College, lto@via.dk  (0045 87553436).
Jan Jaap Rothuizen, lektor og forsker ved VIA University College, jjr@via.dk (0045 87553404).

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

onsdag 22. august 2018

Barnehagens egenart

Av Solveig Østrem


Dette innlegget er også pulisert på Cappelen Damms Fagsnakk.

Hvis vi spør barn, foreldre, barnehageansatte, forskere, politikere, næringslivsledere, barnehageeiere eller andre som er opptatt av barns oppvekstsvilkår, om hva barnehagen er godt for, får vi mange ulike svar. Det er fordi barnehagen har et bredt mandat og mange oppgaver, og fordi hvilke oppgaver som vektlegges, varierer med hvilket perspektiv som inntas. Svarene vil også være avhengig av hvilke mål og intensjoner man har, og av hvordan man er berørt av spørsmålet. Hvis man som barnehageeier må konkurrere om «kundene» for å unngå økonomisk tap, vil man legge vekt på noe annet enn hvis man er et barn som tilbringer hverdagen i barnehagen.
Det er i dag stor politisk interesse for barnehagen og mange som mener noe om hva slags pedagogisk tilbud små barn trenger. Det er mange som vil mye med barnehagen, og det er store forventninger til hva den kan utrette. Men det kan se ut til at jo flere aktører som ser et potensial i barnehagen, jo snevrere forstås barnehagens mandat. Den helhetlige tilnærmingen til omsorg, lek, læring og demokratisk danning, som ligger i barnehagens formål, blir ofte satt til side for en ensidig vektlegging av læringsutbytte. Mange er primært opptatt av hvordan barnehagen kan gjøre barna i stand til å møte kravene på skolen og til å mestre arbeidslivet i framtiden.

Nylig kunne vi lese om Espira-barnehagene som profileres som realfagsbarnehager (Klassekampen, 13. august 2018). Andre utvikler nisjebarnehager med vekt på for eksempel idrett eller språk. Full barnehagedekning har gjort strategisk profilering nødvendig, hevder barnehageeiere. Slik blir kampen om å få fylt opp plassene til en kamp om innholdet, med det resultatet at det brede mandatet snevres inn.

Det som kjennetegner barnehagen, er at den favner bredt. Den er på en og samme tid omsorgsarena og lekeplass, et sted for læring, arnested for vennskap, spesialpedagogisk tiltak og et fellesskap der små barn kan få sine første erfaringer som samfunnsborgere i et demokrati. Som et universelt velferdsgode er barnehagen møtested for barn og familier med variert kulturell og sosial bakgrunn, og med ulike erfaringer, interesser, ønsker og behov.

Boka Barnehagen som samfunnsinstitusjon er skrevet ut fra forståelsen av at barnehagens egenart ligger i det komplekse og mangfoldige og derfor ikke kan beskrives enkelt og endimensjonalt. Forfatterne som bidrar i boka, har ulik faglig bakgrunn og skriver ut fra forskjellige innfallsvinkler, men med respekten for og lojaliteten til barna i barnehagen som et felles utgangspunkt.

Omsorg, livskvalitet, lek, læring, inkludering, medvirkning og demokratisk deltakelse er blant temaene som blir belyst. Barnehagen blir blant annet beskrevet som spesialpedagogisk virksomhet, som forebyggingsarena, som multikulturelt fellesskap og som arbeidsplass. Barnehagens brede mandat og mange dimensjoner – i et historisk og aktuelt perspektiv – er viet et eget kapittel. Det er også pedagogikkfagets betydning. Fra hvert sitt faglige ståsted bidrar forfatterne til økt kunnskap om barnehagens kompleksitet og om vilkårene for å realisere intensjonene i barnehagens brede samfunnsmandat. Som redaktør for boka håper jeg den vil skape nye spørsmål og nye diskusjoner om hva barnehagen er godt for.


Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.