fredag 23. mars 2018

Ny bok – innhold og estetikk

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


I mai kommer boka vi har gitt tittelen «Profesjonell uro. Barnehagelæreres ansvar, integritet og motstand». Boka bygger på femten fortellinger om barnehagelærere som yter motstand mot å gjennomføre tiltak som strider mot deres verdier og barnehagens formål, slik de tolker formålet. Vi tror fortellingene bidrar til viktig kunnskap om profesjonsutøveres ytringsfrihet, og til å vise at det faktisk er mulig å si nei til å gjennomføre noe man som fagperson ikke kan stå inne for. Det som gir seg ut for å være et krav, er ikke alltid et krav. Noen ganger er tiltakene barnehagene blir pålagt, så lite gjennomtenkt at de smuldrer bort i møte med barnehagelæreres faglige argumenter.

I sluttfasen av et slikt bokprosjekt er det mye å ta stilling til. Når teksten er skrevet, fagfellevurdert, bearbeidet og språkvasket, er det fortsatt mye som gjenstår før boka er ferdig. I denne fasen er det riktig nok forlaget som står for meste av arbeidet, men som forfattere kan vi ikke fraskrive oss ansvaret for at boka får en form og en estetisk innramming som står i forhold til innholdet. Derfor er vi i jevnlig dialog med forlagsredaktør Jannike Sunde om omslag og format, fonter og layout.

I arbeidet med å finne et uttrykk som formidler det vi ønsker, har vi spesielt blitt oppmerksom på hvordan skrifttype og -størrelse kan understreke eller tvert imot slå beina under teksten. I boka «Profesjonell uro» skriver vi at fortellingen er det bærende elementet i framstillingen. Vi ønsker å løfte fram barnehagelærernes stemmer, fordi de har noe viktig å si. I det første forslaget til layout var alle utdrag fra materialet skrevet i et betydelig mindre font enn brødteksten. Fontene fortalte på en måte at fortellingene ikke var så viktige allikevel, i hvert fall ikke like viktige som forskernes. I letingen etter alternativer har vi oppdaget at dette er den vanlige måten å flette utdrag fra et empirisk materiale inn i forskeres tekster. Innrykk, mindre skriftstørrelse eller kursivering. Nesten alltid en mindre lesbar font enn brødteksten. Av erfaring – som lesere – vet vi at det er lett å hoppe over disse utdragene.
Fonter skal man altså ikke kimse av, de signaliserer et hierarki: hva som er overordnet og hva som er underordnet. Det er tankevekkende hva vi ikke tenker over, men venner oss til. Nå ser vi fonter overalt!
Utfordringen vår har vært å finne to skrifttyper som er både markant forskjellige og passer godt sammen, og som ikke står i et hierarkisk forhold til hverandre. Vi kan ikke la fontene signalere at det informantene forteller, er mindre viktig enn det vi som forfattere sier. Vi vil ikke risikere at leserne hopper over det vi mener er det viktigste ved denne boka. Så når boka er tilgjengelig i mai, skal dette være på plass.




Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

søndag 4. mars 2018

Agderprosjektet passer verken for barnehagen eller skolen


Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad 19. februar.

Agderprosjektet har høstet kritikk gjennom flere innlegg Stavanger Aftenblad. Debatten begynte med at debattredaktør Solveig Grødem Sandelson (19. januar) stilte spørsmål ved om forskere som «står i kø for å finna ut korleis barnehagebarn skal bli flinkare på skulen», er til å stole på.
Agderprosjektet går ut på å innføre et førskoleopplegg som har fått betegnelsen «lekbasert læring», for de eldste barna i barnehagen. Prosjektlederne Ingunn Størksen og Mari Rege forsikrer at Agderprosjektet er trygt forankret i norsk barnehagetradisjon (21. januar). Til dette svarer Utdanningsforbundets leder Steffen Handal (3. februar) at Agderprosjektet bryter med barnehagens pedagogiske tradisjon, fordi leken blir mer styrt og rammene for barns medvirkning blir trangere. Handal mener prosjektet i beste fall er plassert i feil institusjon og åpner for at «lekbasert læring» kunne hatt noe for seg i skolen. Rege og Størksen svarer (9. februar) at de er veldig glad for denne anerkjennelsen. Handals kritikk av hva som gjør prosjektet feilslått i barnehagen, tar de ikke innover seg. I stedet angriper de Utdanningsforbundet for å mene at det kun er i skolen barna skal engasjeres i meningsfulle lekbaserte læringsaktiviteter, og ikke i barnehagen.
De opplyser også at de om kort tid lanserer en instruksjonsbok, som de understreker at skal selges til en lav pris slik at den er tilgjengelig for alle. Den mener de at både barnehagelærere og lærere i første klasse kan ha nytte av.
Agderprosjektet har blitt endret med vinden som blåser. Jo mer kritikk, jo mer er prosjektet tilsynelatende blitt moderert. Førskoleopplegget som opprinnelig ble presentert, skilte seg lite fra det vi forbinder med tradisjonell undervisning. Etter hvert ble begrepet «lekbasert læring» introdusert, som en forsikring om at Agderprosjektet ikke vil gjøre barnehagen til skole. Slik prosjektet nå framstilles, er det knapt mulig å se forskjell på Agderprosjektet og det vi vanligvis tenker på som alminnelig barnehagepedagogikk. Spørsmålet som melder seg, er hvorfor vi da skal bruke 42 millioner av fellesskapets ressurser på prosjektet.
Men endringene av prosjektet er bare tilsynelatende, og de fine ordene er kun et tynt ferniss over noe som verken er lek eller læring på barns premisser. Det som kalles lekbasert, har ikke noe med lek å gjøre. Det som kjennetegner leken, er nemlig at den er initiert av barn, og at den har verdi i seg selv og ikke utnyttes til et formål utenfor leken. Rege og Størksen snakker som barnehagelærere ikke kan noe om barns læring, og som om de som hegner om leken, samtidig motsetter seg planlagte aktiviteter. Dette snakket er bare fordummende.
Agderprosjektet er et eksempel på at eksperter utenfra, i dette tilfelle en økonom og en psykolog, kommer med skråsikre svar på hva barn i barnehagen trenger, uten respekt for fagkunnskapen som allerede finnes, og uten evne og vilje til å sette seg inn i barnehagens tradisjon. Rege og Størksen har heller ikke vist noen vilje til diskutere de etiske dilemmaene som følger av å intervenere i små barns liv på den måten Agderprosjektet legger opp til. I barnehagens tradisjon er slike diskusjoner essensielle, fordi pedagogikk handler om at noen bruker sin makt til å forme andres liv, og fordi det i asymmetriske relasjoner alltid en risiko for at krenkelser finner sted.
Når Rege og Størksen skal forklare erfarne barnehagelærere hva lekbasert læring er, blir det tydelig at de ikke har satt seg inn i barnehagens tradisjon og arbeidsformer. På konferansen Nordiske impulser i mai 2017 presenterte Rege Agderprosjektet. Hun viste blant annet en video som skulle illustrere hvordan barnehagelærere kan arbeide lekbasert. Reaksjonene blant tilhørerne sier sitt om hvor totalt man kan bomme. På sosiale medier ble det brukt ord som absurd og surrealistisk. Noen trodde filmen var ment som ironi. En reagerte på å bli fortalt hva hun ser, «engasjerte barn som leker og lærer, her ser dere latter og humor», som om hun ikke selv kan se. Dessuten så hun også noe helt annet. En trodde videoklippet var en parodi på en barnehagelærer som prøver å lære barn om bokstaven V. En utrykte det slik: «Så enkelt, så naivt. Basert på forskning fra 60-tallets Amerika og klasseforskjeller. Utrolig!» Flere reiste seg og forlot salen under Reges foredrag. Foredraget ble ikke bare omtalt som komisk og parodisk, men også som skremmende og rystende.
Agderprosjektet passer verken for barnehagen eller skolen. Barn, barnehagelærere og foreldre trenger ikke skråsikre eksperter som «står i kø for å finna ut korleis barnehagebarn skal bli flinkare på skulen». Ingen trenger heller førskoleopplegget fra Agderprosjektet, uansett hvor billig introduksjonsboka blir.

Målet med Agderprosjektet er å utvikle og teste ut et førskoleopplegg basert på «lekbasert læring».



  Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

mandag 24. april 2017

Hvor er metodefriheten forankret?



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


All pedagogikk innebærer å gripe aktivt inn i andre menneskers liv fordi man vil noe med dem. Det handler om å forme unge mennesker i en bestemt retning, og om å gi dem redskaper til å være med å forme samfunnet de inngår i. 

Alle som har hatt med barn å gjøre, vet at man ikke får til noe av det man vil, uten barnas tillit. Uten at et tillitsforhold mellom barnet og pedagogen er etablert, blir selv de mest gjennomtenkte pedagogiske planer uten verdi. Line Togsverd og Jan Jaap Rothuizen kaller forholdet mellom barnet og pedagogen for en pedagogisk relasjon. En pedagogisk relasjon er bare mulig å etablere ved at den voksne bruker sin makt på en måte som gjør at hun eller han gjør seg fortjent til sin autoritet, og får den av barnet. For at relasjonen skal være pedagogisk, kan ikke den voksne bruke sin makt på en måte som gjør barnet til objekt, og den voksne må være åpen for at barnet er, eller handler, annerledes enn hun har tenkt (Pædagogiske ballader, s. 283).

Dette betyr at barnehagelærerens autoritet og legitimitet springer ut av den gjensidige relasjonen til barnet. Barnehagelærerens legitimitet som profesjonsutøver er ikke primært forankret i et politisk vedtatt mandat eller i kunnskapen man forvalter, selv om begge deler er viktig. Det primære er relasjonen til barnet.

I dag legger regjeringen fram ny rammeplanen for barnehagen. Det har lenge vært knyttet stor spenning til hva som vil være resultatet av regjeringens arbeid med planen. Mange har vært urolige for om barns rett til lek og barnehagens metodeansvar vil bli tilstrekkelig godt ivaretatt.
Uansett hva rammeplanen inneholder og hvordan den leses, vil vi oppfordre til å ikke gjøre planen til noe større eller viktigere enn den er. For det første: Den er ikke noe mer enn en forskrift til barnehageloven, og en forskrift kan ikke representere noe fundamentalt nytt eller slå beina under loven den bygger på. For det andre: En rammeplan er kun et styringsdokument, ikke en faglig autoritet eller en lærebok i god pedagogikk. En rammeplan kan ikke fortelle barnehagelæreren hvordan han eller hun skal handle i de utallige situasjonene som oppstår i det komplekse samspillet med og mellom barna. For det tredje: En tradisjon er brutt, dette er den første gang rammeplanen er skrevet av departementets folk alene. Vi vet heller ikke hvem de mange som har blitt invitert til departementet underveis i prosessen er, og heller ikke hvilken innflytelse de har hatt. Da den første rammeplanen ble utformet i 1996, ble arbeidet ledet med stø hånd av Unni Bleken, og vi visste hvem alle i utvalget var. Det var ikke et politisk preget dokument på tilsvarende måte som i 2017.

Barnehagens metodefrihet springer ut av det pedagogiske arbeidets karakter, ikke av et politisk fattet vedtak. Gitt at det er barnet som gir barnehagelæreren autoritet, kan ikke myndighetene frata barnehagen metodefriheten. For det er ikke myndighetene som har gitt barnehagen metodefrihet. Den må pedagogen gjøre seg fortjent til – dag for dag – ved å skape tillit hos barnet. Uten den er det ikke pedagogikk, da er det alt mulig annet.


Ny rammeplan presentert på pressekonferanse 24. april 2017.


Referanser

Togsverd, L., & Rothuizen, J. J. (2016). Pædagogik som profession? I L. Togsverd & J. J. Rothuizen (red.), Pædagogiske ballader (s. 275-299). Fredriksberg: Samfundslitteratur.



 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

fredag 31. mars 2017

Hvilken barndom vil vi ha?



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


En kortere versjon av innlegget er publisert i Dagbladet 31. mars. 


Filmen Barndom av Margreth Olin skaper debatt. Mari Rege og Ingunn Størksen skriver 21. mars at førskoleopplegget de har ansvar for gjennom Agderprosjektet, ikke skiller seg fra det vi ser i filmen. I vår omtale av filmen 14. mars bruker vi Agderprosjektet, som har en foreløpig prislapp på 50 millioner kroner, som eksempel på tendensene Olin kritiserer gjennom filmen. Vi forsøker å si noe om hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen, slik Agderprosjektet baner vei for. Dersom vi ønsker en barnehage der vi ikke måler hva barn kan, og ikke møter barn med krav om at det er noe bestemt de i en viss alder må kunne, er Agderprosjektet problematisk.

I Agderprosjektet prøves det ut et såkalt førskoleopplegg to timer daglig fire dager i uka for de eldste barna, og da med ekstra bemanning i denne tiden. Barnas kunnskap om matematikk, språk, sosial kompetanse og selvregulering kartlegges før og etter forsøket. Resultatet av innsatsen skal også måles ved å følge barnas skoleprestasjoner over flere år. En kontrollgruppe fortsetter med «vanlig» barnehage, og så vidt vi vet, uten ekstra ressurser tilsvarende forskoleopplegget til å gjennomføre det «vanlige» på en mer ideell måte enn et trangt barnehagebudsjett vanligvis åpner for.

Ifølge Rege og Størksen er «lekbasert læring en av hovedpilarene» i Agderprosjektet. Problemet er at det de kaller «lekbasert», ikke har noe med lek å gjøre. Det som kjennetegner leken, er at den er initiert av barn, at den har verdi i seg selv og ikke «utnyttes» til et formål utenfor leken. At noe virker «gøy og engasjerende» for barna, betyr ikke at det er lek.

Det eneste Rege og Størksen mener skiller Agderprosjektet fra filmen, og fra det som foregår i barnehager generelt, er at de ansatte «støtter mer aktivt opp om utvikling av barnas sosiale ferdigheter». Med dette utsagnet blottlegger Rege og Størksen uvitenhet om barnehagelærere. Vi lurer også på om vi kan ha sett samme film. Er det noe Kristofer i filmen virkelig er dyktig til, så er det nettopp dette. Noe av det som beveget oss mest, var hvordan han så alle barna, unngikk å definere og korrigere dem. Tilnærmingen til konflikter mellom barna vitnet om et gjennomtenkt pedagogisk arbeid.

Rege og Størksen stiller seg undrende til at filmen fra Margreth Olin «brukes som et eksempel på å kun dyrke den frie leken, siden filmen er full av aktiviteter initiert av voksne. Denne kritikken treffer særdeles dårlig, siden ingen har hevdet at fri lek er det eneste som gjelder, og ingen har ytret motstand mot at personalet initierer aktiviteter i barnehagen. I den norske barnehagetradisjonen er det ingen motsetning mellom aktive voksne og barns medvirkning. Barns medvirkning handler om å lytte til barn og nærme seg deres perspektiv, for så å gå inn i deres verden med en voksens erfaringer og autoritet. Rege og Størksen ser ut til å forstå barns medvirkning som at barna bestemmer alt, og at de ansatte abdiserer. Dermed er det ikke verdt å tilstrebe. De bruker Barndom som et «bevis» på at de har rett. De skriver at medvirkning ikke ble vektlagt, siden «styltene og kjepphestene ble laget etter en mal eller oppskrift og ble veldig like».

Det er et problem at Rege og Størksen mangler ydmykhet overfor et felt de kjenner dårlig. Med en sjelden arroganse underkommuniserer de hva som er kjernen i Agderprosjektet, og viser til hva som skiller det fra det som foregår i alle barnehager, på et feilaktig grunnlag.


 
Kristofer og barna i Margreth Olins film Barndom.


Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.

søndag 12. mars 2017

Barndom



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem


Margreth Olins film «Barndom» har fått svært positiv mottakelse fra publikum og anmeldere. Det er første gang noen som behersker filmens og poesiens språk, har sagt så tydelig hva vi mister hvis vi ikke verner om leken og lar barn få være barn. Filmskaperen selv kaller filmen barnas høringssvar til regjeringens utkast til ny rammeplan for barnehagen. «Det handler om å møte barna på barnas premisser. Det er altfor ofte voksne som uttaler seg på barnas vegne», sier Olin.

Flere mener filmen har potensial til å sette dagsorden. Budskapet om at lekens plass i barns liv er truet, formidles med så stort alvor at politikerne kan komme til å lytte. Håpet er at flere ser hvordan «tidlig innsats», har trengt leken til side og erstattet barnehagens brede mandat med økt læringstrykk, skoleforberedelse og kartlegging av målbare ferdigheter.

Men det er naivt å tro at bare kunnskapsministeren får sett filmen, vil han forstå alt og snu i sin iver etter å gjøre barnehagen mer lik skolen. Allerede fem dager etter filmpremieren kom en nyhet som viser at trenden fortsatt går i feil retning. Da vedtok Forskningsrådet å bevilge nye millioner til det svært omdiskuterte Agderprosjektet, nå under navnet RogaBarn. Det betyr at fagpersoner som ønsker en helt annen barnehage enn den vi ser i filmen «Barndom», får økt innflytelse.

Vi har et håp om at Olins film bidrar til at flere ser hva små barn utsettes for med «førskoleopplegget» som inngår i Agderprosjektet, og at flere ser hvilken risiko vi som samfunn løper om vi innfører læringsmål i barnehagen. Med filmen vil Olin bidra til debatten, og til at vi går bort fra å snakke om lek og læring som en gjensidig utelukkende og hierarkisk dikotomi. I et intervju i Dagbladet kommenterer hun stortingsmelding 19 som ble lagt fram våren 2016. Hun mener tittelen Tid for lek og læring viser at man har misforstått noe grunnleggende. «Lek er læring. Det er noe av det jeg vil vise i filmen», sier hun.

Hegner vi om leken, hegner vi også om barns nysgjerrighet og lyst til å vite, erfare og oppleve. Stadig uten å måle hva barn kan, uten å sammenligne og uten krav til at det er noe bestemt barn i en viss alder må kunne. Slik holder vi fast ved den verdifulle sosialpedagogiske tradisjonen med et klart skille mellom barnehagen og skolen. Omkamp om 6-årsreformen får vi neppe, men hvis vi lar være å lage skole det siste barnehageåret, kan det være en vesentlig forskjell for barn. Et enkelt sted å begynne er å fjerne ordet «skolestarter» fra vokabularet, slik det mange steder brukes om 5-åringer i helt år. Det kan vi begynne med umiddelbart.

Olins film kan representere en viktig stemme, særlig om flere fagfolk bidrar i debatten. Det vil være naivt å tro at filmen alene er nok til å få politikere til å tenke seg om. Men om vi er på lag – og har Olin med på laget – er det mulig å få gjennomslag i kampene om barndommen, slik vi opplevde med Barnehageopprøret i 2016.





Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.