Kritikkens U-sving

Av Mari Pettersvold

I boka Mestrer, mestrer ikke skriver vi om tausheten som råder og kritikken som uteblir, til tross for at den finnes. Vi møter mange ansatte i barnehager som opplever tendenser som går på tvers av deres faglige integritet og som er svakt faglig fundert, uten at de vet hvor eller hvordan de skal målbære kritikken. Noen venter til ”det går over”, noen håper de slipper unna kommunale krav om å ta i bruk en bestemt modell, et program eller et verktøy, noen bruker andre arbeidsmetoder enn kommunen ber dem om, uten å si det høyt.

I Mestrer, mestrer ikke viser vi til en dansk undersøkelse basert på en rekke intervjuer med pedagoger som kan bidra til å kaste lys over det vi har blitt fortalt. Funnene fra undersøkelsen resulterte i boka Umyndiggørelse skrevet av Rasmus Willig i 2009. Konklusjonen er at kritikk er umulig å formidle der det ikke eksisterer en infrastruktur for kritikk. Kritikken finnes, men veiene for å få den ut finnes ikke. Løsningen blir i stedet å finne noen ventiler for frustrasjoner over å bli pålagt å gjøre noe man ikke kan stå inne for. Kritikkens ventiler finnes i pausene, i bilen hjem og ved middagsbordet. Eller den stilner og blir til ingenting, til galgenhumor eller man finner noen andre som har det verre.

Willig skriver at å være kritisk er ikke særlig forenlig med nyliberalismens idealer. Hvis du ikke liker endringer og nytenkning er det ditt eget problem. Det er heller ikke rom for å være kritisk i et arbeidsliv som er basert på honnørord om samarbeid, kreativitet, fleksibilitet og løsningsorientering. Det lønner seg å forholde seg taus, men det fører til en følelse av avmakt.

Ansatte i barnehager er ikke alene om å ha det på denne måten. Som Willig skriver er dette velkjent for en rekke profesjoner. Sist år kom hans bok, Kritikens U-vending. Her viser han hvordan selvkritikk har erstattet samfunnskritikk ved å ta for seg tre tidstypiske fenomener; coaching, medarbeidersamtaler og fitness. De tre fenomenene spiller på at vi retter kritikken mot oss selv, det er bare slik vi kan bli et bedre menneske og medarbeider. Willig viser til Goffmans begrep «candyfloss-identitet» for å vise at alt kleber til selvet: selvdannelse, selvledelse, selvregulering, selvrealisering, selvinnsikt, selvverd, selvtillit og selvaksept. 

På en innsiktsfull og annerledes måte gjør Willig det mulig å bli klokere på hvordan selve ryggraden i demokratiet forvitrer når samfunnskritikken stilner. Les gjerne den tynne, lille boka på knapt 150 sider.

Willig, Rasmus (2013) Kritikens U-vending. København: Hans Reitzels Forlag.



Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

PALS er slitsomt, urettferdig og ganske unødvendig

Av Anonym (15)

PALS står for Positiv atferd, støttende læringsmiljø og er program utviklet av Atferdssenteret. Programmet brukes på minst 250 skoler i 50 kommuner. En sentral målsetting med PALS er å forebygge problematferd. Både metodene og verdigrunnlaget er omdiskutert. Kritikken av PALS kan du kan lese om her. Etter at vi skrev om PALS, fikk vi mange henvendelser fra lærere og foreldre som har negative erfaringer med programmet, blant annet fra en PALS-skole-mamma. Nå har vi også fått en tekst fra en 15-åring som forteller om sine erfaringer som elev ved en PALS-skole.

Som tidligere elev på PALS-skole, vet jeg selv hva de innebærer og hvordan det er. Da PALS først startet på skolen vår gikk jeg i 4. klasse, så jeg så forandringene det gjorde på skolen, både positivt og negativt.

PALS gikk ut på et par ting:

• Man skulle vise «ansvar, omsorg og respekt» for hverandre
• Lærere skulle heller motivere barna til å gjøre rette valg enn å si hva de ikke skulle gjøre
• Vi skulle få belønninger for god oppførsel

«Ansvar, omsorg og respekt» var hovedfokuset til PALS. «Ansvar, omsorg og respekt» i gangene, på doene, i trappen, i friminuttet, i klasserommet, ja, nesten alle steder det var mulighet til å være. Problemet jeg hadde med PALS hadde ingenting å gjøre med selve budskapet, det gikk jo kun ut på å passe på hverandre, være snille og ha respekt for hverandre, noe alle burde være i utgangspunktet. Men det som irriterte meg med PALS var at de hadde større fokus på å følge målene enn at vi faktisk lærte noe.

En annen ting de la vekt på var at de ikke skulle lære oss regler. De skulle ikke bygge opp skolen på regler om hva elevene ikke hadde lov til å gjøre, men heller oppmuntre elever til å gjøre rette valg. I mine øyne var ikke PALS noe annet enn regler. Fra vi kom på skolen, til vi dro hjem måtte vi gjøre det, gå dit, ikke gjøre sånn. Og lista fortsetter. Ikke bare fortalte læreren oss hva vi ikke skulle gjøre flere ganger om dagen, men vi fikk også kjeft da vi glemte en av PALS-reglene, selv om de påstod det ikke var noen regler.

Om ikke alle gikk «riktig» opp trappen, ville 10 minutter av timen bli brukt til alle hadde gått opp slik «man skal gå opp en trapp». Ikke bare er dette unødvendig og går utover tiden vi kunne lært noe fornuftig, men så er det kanskje 2 av 30 elever som faktisk vil gå slik de skal selv om vi brukte 10 minutter på det hver dag.

Hvordan gå opp en trapp på riktig måte?

Når det gjelder belønninger, så var det nok det eneste vi likte med PALS. Men selv om det var moro å kunne slippe noen timer, så var selve opplegget ufattelig urettferdig. For om du skal få en belønning, må hver klasse spare opp et visst antall BRA-kort. Ved å følge PALS-«reglene» kan du få BRA-kort som du da leverer inn på slutten av dagen. Problemet er jo bare at om du er en elev som hører på læreren, gjør alle lekser, oppfører deg slik du skal og ikke lager trøbbel, så er det ekstremt vanskelig å tjene disse BRA-korta. De eneste som egentlig fikk BRA-kort, er trøbbel-elevene, for med en gang de husker å rekke opp hånden eller gjøre lekser, så strømmer BRA-korta på. Dette er ufattelig urettferdig for de elevene som faktisk fortjener belønning.

Selv om ideen av PALS er bra, så var det ikke så bra gjennomført etter min mening. Det var slitsomt, urettferdig og i mine øyne ganske unødvendig.



Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Kritikk

Av Solveig Østrem

Kritikk kommer fra det greske krinein som betyr å skjelne eller å dømme. Det handler om å kunne skjelne mellom sant og falsk, mellom gyldig og ugyldig, og om å bedømme om noe er godt eller dårlig. I forskningen så vel som i samfunnsdebatten handler det om å skjelne mellom gode og dårlige argumenter.

Kritikk, eller systematisk skeptisisme, inngår i vitenskapssamfunnets normer (CUDOS). Det er ikke forskning hvis det ikke finnes et system for kritisk etterprøving. Kritikk er også vesentlig på politikkens område der beslutninger fattes og økonomiske ressurser forvaltes. Dersom det ikke finnes en infrastruktur for kritikk, gir det ingen mening å snakke om åpenhet og demokrati.Likevel ser vi nesten daglig eksempler på at kritikk er uønsket av dem som sitter i maktposisjoner. Kritikk omdefineres til misforståelser, negativitet eller mangel på raushet.

Sandefjord kommune fikk kritikk for sin rigide målstyring av skolen, og for at lærere som nektet å følge kommunens målstyringsregime, ble truet med oppsigelse. Ansvarlige politikerne gikk da ut og kalte kritikken for «personangrep». I denne forbindelsen uttalte jeg meg til Vestfold blad. Jeg la vekt på at en slik tilnærming til kritikk kan være uttrykk for et alvorlig demokratisk problem. Saken kan leses her.

En vanlig strategi for å omgå eller tie i hjel kritikk, er å kalle den noe annet enn kritikk. Ingen ønsker å være festbrems når alle andre er i flytsonen, ingen ønsker å framstå som «den som alltid er så negativ» der alle andre er begeistret. For den som vil unngå kritikk, er det derfor en effektiv strategi å få kritikeren til å framstå som noe ingen ønsker å være. Eller de sier at «det er fint med engasjement», og at de «lytter til alle innspill», samtidig oppfølgingen viser at de ikke har lagt vekt på innspill som har vært kritiske. Selv har jeg ofte hørt ledere si: «Vi tar det med videre». Da vet man at ingenting skjer.

Profesjonsutøvere som er kritiske til forhåndsbestemte metoder, programmer og kartleggingsverktøy, eller som mener kommunen stiller urimelige krav til rapportering og dokumentasjon, erfarer at det er lite rom for kritikk. Nedenfor har jeg laget en synonymordliste over ord som erstatter «kritikk». Det vil si, hvis noen tar i bruk disse begrepene, bør du være på vakt. De er ikke synonymer, ordene betyr noe helt annet enn kritikk.

• personangrep
• trakassering
• støy (som går over)
• misforståelser
• bitterhet
• spetakkel
• sutring
• å være negativ
• å være bekymret
• å være bastant
• å være emosjonell
• å være bakstreversk
• å lage unødvendig uro

PS: Lista kunne sikkert vært mye lenger. Du kan gjerne supplere med ord du kommer på. Får jeg tilstrekkelig mange innspill, skriver jeg gjerne et innlegg til: synonymordliste del 2.


Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, her.

Hurra for konsulentene!

Av Solveig Østrem

Oslo kommune har satset på noe helt nytt i barnehagesektoren: konkurranseutsetting av barnehager. Konkurranseutsettingen har møtt sterk motstand fra foreldre og ansatte, fordi økonomiske hensyn settes foran hensynet til barnas beste. Foreldre har vært skrevet høringssvar og gått i fakkeltog, de har vært mange, og de har hatt gode argumenter, men de har ikke blitt hørt. Guri Waalen Borch kaller det en barnehagefarse.

Det er en klar parallell mellom det som skjer med Oslo-barnehagene, og omorganiseringen av barnehagene i Tønsberg, som Mari Pettersvold har skrevet utfyllende om. Også den prosessen ble gjennomført uten at kritiske stemmer ble lyttet til. Felles for de to omorganiseringene er at konsulentfirmaet PwC har vært involvert. Ved å bruke konsulenter kan kommune kjøpe faglig legitimitet for å gjennomføre effektiviseringstiltak de allerede har bestemt seg for. Om omorganiseringen er faglig forsvarlig ser ut til å være underordnet ønsket om å spare penger.

Jeg har i sakens anledning diktet en sang til ære for konsulentene. Melodi: «Hvis dine ører henger ned».

Har en kommune en ide,

og de vil holde på i fred

fra enhver som har kritikk

mot at barn blir til butikk,

og når de helst vil skjære ned

og trenger støttespillere,

kan de gå til PwC.

Artikkelen "Kunnskap som bestilt" finner du her.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Konsulentrapport for å hindre kritikk

Av Mari Pettersvold

I Tønsberg kommune ble barnehagene omorganisert i 2009. 16 kommunale barnehager ble til seks virksomheter bestående av to til fire barnehager. I forkant av omorganiseringen ble det ytret kritikk fra foreldre og ansatte. Innlegg fra FAU i lokalavisa ble ikke besvart. Selv påpekingen av at de lovpålagte samarbeidsutvalgene i barnehagene ble fjernet i hver enkelt barnehage og lagt til virksomhetene, var det ikke mulig å få gehør for. Våren 2011 ble omorganiseringen evaluert av konsulentfirmaet PwC. Konklusjonene i rapporten gir inntrykk av en vellykket omorganisering, men de er ikke dekkende for det øvrige innholdet i rapporten. Her kan man ane at det finnes en rekke negative erfaringer, til tross for at de er underkommunisert ved at de ikke knyttes til omorganiseringen. Rapporten har så mange feil og mangler at ingen burde ha betalt for den. Det eneste som gjør det verdt å betale er at det kunnskapsbildet som tegnes, gjør at de som har motforestillinger må sitte igjen å tenke at det er de alene om og at de sannsynligvis tar feil.

Jeg skrev en artikkel om konsulentenes evaluering med tittelen «Kunnskap som bestilt». Den ble publisert i Første Steg 2/2012 og kan leses her.

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, her.