De utrolige programmene!

Av Toril Sverdrup, Siri Sollied Madsen, Sissel Sollied og Kirsten Worum, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet

Pedagogiske programmer er aldri nøytrale. De bygger på kunnskap og verdier. Ulike pedagogiske grunnsyn vil føre til ulike pedagogiske praksiser. «De utrolige årene» bygger på et pedagogisk grunnsyn forankret i atferdsteoretisk tenkning. Så lenge den behavioristiske diskursen dominerer, er faren overhengende for at denne blir styrende for pedagogisk praksis. Her er vi ved kjernen av vår bekymring for programmets inntog i skoler og, ikke minst, i barnehager.

«De utrolige årene» er opprinnelig utviklet for barn med store atferdsvansker i alderen 3 til 8 år. Det opprinnelige behandlingsprogrammet er siden blitt omdefinert til å skulle forebygge framtidige atferdsvansker, og programmet innføres i stadig flere barnehager. Eksempelvis er det bestemt fra politisk hold at alle barnehager i Balsfjord og Verdal kommune skal jobbe ut fra dette programmet. ALLE barn i disse kommunene skal utsettes for et program som har fokus på disiplinering for å forebygge atferdsvansker! Dette innebærer i realiteten at politikere avgjør hvilken pedagogisk grunnlagstenkning som skal dominere i det pedagogiske arbeidet.

Atferdsregulerende programmer baserer seg på systematisk belønning av «riktig» atferd og ignorering av atferd som omsorgspersonen mener er feil. Barns opplevelser, behov, intensjoner og følelser får mindre oppmerksomhet når lydighet og disiplin er hovedfokus. Faren er overhengende for at den kritiske refleksjonen taper terreng!

Vi har tillit til at de fleste barnehagelærere vil fastholde en relasjonell forståelse, og se barn som kompetente og likeverdige. Markedsføringen av «De utrolige årene» som en totalløsning vil redusere etisk og kritisk refleksjon, og det bekymrer oss. Barn mellom ett og seks år er prisgitt voksnes definisjonsmakt, også når den misbrukes.

               

Webster Stratton, som er amerikansk psykolog og opphavskvinne til programmet, skriver til overmål at omsorgspersoner ikke må la seg forstyrre av det ubehag man som voksen kan føle på når barn sanksjoneres. Man må bare gjenta det samme mange nok ganger, og se at det virker. Helt konkret vil eksempelvis dette kunne bety at barnet på halvannet år som gråter mye i barnehagen, blir møtt med ignorering fremfor en voksen som anstrenger seg for å skape trygghet for barnet. På et tidspunkt vil jo barnet resignere og slutte med å gråte like mye – og opplegget oppsummeres som vellykket! At barnet i tillegg har fått erfare at de ansatte ikke er i stand til eller villige til å ta følelsene deres på alvor, blir ikke like synlig. Spørsmål som slår oss er; hva vil dette barnet måtte prøve ut senere for å bli hørt? Evidensbasert forskning er avhengig av resultater som kan telles. Følelser, både gode og vonde, er vanskelig å telle, og blir aldri en del av statistikken.

Vi stiller et stort spørsmålstegn ved om et program som «De utrolige årene» er forenelig med samfunnsmandatet som er gitt i barnehageloven og barnehagens rammeplan.  Barnehagens formål er å ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning. Det er denne omfattende oppgaven som skal være hovedfokus for de ansattes oppmerksomhet, ikke manipulering og disiplinering.

Barnehagepedagogikk er solid grunnfestet i en humanistisk tradisjon, hvor barn skal betraktes og behandles som likeverdige medmennesker. Voksnes hovedoppgave er å sørge for at alle barn får mulighet til å knytte nære følelsesmessige bånd til ansatte i barnehagen. Dette skjer ved at de føler seg sett som de unike personer de er, at de ansatte er tilgjengelige for å dele sorger og gleder, begeistring og bekymring, lekelyst, utforskningslyst og lærelyst. Å være opptatt av å ta del i barns liv – deres ve og vel – er kvalitativt forskjellig fra å gi systematisk ros og belønning. En toåring trenger ingen gullstjerner! Hun eller han trenger en voksen som er til å stole på, som er reflektert og i stand til å vurdere den unike situasjonen der og da, gjøre klokest mulig valg med tanke på reaksjoner og oppfølging og kontinuerlig utsette egen praksis for kritisk vurdering.

Barnehageansatte er satt i en spesiell situasjon. De overprøves faglig av kommuner som avgjør at programmet skal innføres, og utsettes for «eksperter» med stor definisjonsmakt. Disse «ekspertene» vet nemlig best! De vet bedre enn ansatte og for ikke å snakke om, bedre enn barn! Målet med kursingen av de ansatte i barnehagen er selvsagt at de skal lære å ta i bruk teknikkene med systematisk belønning og ignorering – og som en konsekvens av det, legge på hylla unødvendige faglige refleksjoner og tvil i møte med mangfoldet av barn og situasjoner. Vi synes det er all grunn til å melde fra om vår bekymring!


 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.