Kritikkens U-sving

Av Mari Pettersvold

I boka Mestrer, mestrer ikke skriver vi om tausheten som råder og kritikken som uteblir, til tross for at den finnes. Vi møter mange ansatte i barnehager som opplever tendenser som går på tvers av deres faglige integritet og som er svakt faglig fundert, uten at de vet hvor eller hvordan de skal målbære kritikken. Noen venter til ”det går over”, noen håper de slipper unna kommunale krav om å ta i bruk en bestemt modell, et program eller et verktøy, noen bruker andre arbeidsmetoder enn kommunen ber dem om, uten å si det høyt.

I Mestrer, mestrer ikke viser vi til en dansk undersøkelse basert på en rekke intervjuer med pedagoger som kan bidra til å kaste lys over det vi har blitt fortalt. Funnene fra undersøkelsen resulterte i boka Umyndiggørelse skrevet av Rasmus Willig i 2009. Konklusjonen er at kritikk er umulig å formidle der det ikke eksisterer en infrastruktur for kritikk. Kritikken finnes, men veiene for å få den ut finnes ikke. Løsningen blir i stedet å finne noen ventiler for frustrasjoner over å bli pålagt å gjøre noe man ikke kan stå inne for. Kritikkens ventiler finnes i pausene, i bilen hjem og ved middagsbordet. Eller den stilner og blir til ingenting, til galgenhumor eller man finner noen andre som har det verre.

Willig skriver at å være kritisk er ikke særlig forenlig med nyliberalismens idealer. Hvis du ikke liker endringer og nytenkning er det ditt eget problem. Det er heller ikke rom for å være kritisk i et arbeidsliv som er basert på honnørord om samarbeid, kreativitet, fleksibilitet og løsningsorientering. Det lønner seg å forholde seg taus, men det fører til en følelse av avmakt.

Ansatte i barnehager er ikke alene om å ha det på denne måten. Som Willig skriver er dette velkjent for en rekke profesjoner. Sist år kom hans bok, Kritikens U-vending. Her viser han hvordan selvkritikk har erstattet samfunnskritikk ved å ta for seg tre tidstypiske fenomener; coaching, medarbeidersamtaler og fitness. De tre fenomenene spiller på at vi retter kritikken mot oss selv, det er bare slik vi kan bli et bedre menneske og medarbeider. Willig viser til Goffmans begrep «candyfloss-identitet» for å vise at alt kleber til selvet: selvdannelse, selvledelse, selvregulering, selvrealisering, selvinnsikt, selvverd, selvtillit og selvaksept. 

På en innsiktsfull og annerledes måte gjør Willig det mulig å bli klokere på hvordan selve ryggraden i demokratiet forvitrer når samfunnskritikken stilner. Les gjerne den tynne, lille boka på knapt 150 sider.

Willig, Rasmus (2013) Kritikens U-vending. København: Hans Reitzels Forlag.



Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.