Vi ønsker ikke «De utrolige årene» for våre barn!

Av Ida Laakso og Nina Jensen, studenter ved førskolelærerutdanningen, Universitetet i Tromsø

Etter syv uker i praksis i en barnehage som praktiserer «De utrolige årene» er vi overbeviste om at dette er et program vi ikke ønsker for våre egne barn. Vi opplever at dette programmet er så styrende for barnehagens praksis at det svekker personalets evne til å gjøre egne vurderinger i møte med barna. Istedenfor å tenke selv, følger man innlærte strategier som ikke tar hensyn til det faktiske barnet og rammen rundt. 

«Naboros» er en mye brukt strategi i dette programmet. «Naboros» går ut på å regulere det de voksne anser som uønsket atferd, gjennom å rose barnet ved siden av. Barnet som har den uønskede atferden, blir oversett av den voksne. Tanken bak dette er at det barnet som blir ignorert ønsker den samme rosen og derfor tilpasser atferden. Det argumenteres ofte for at dette er positivt, da det vil føre til mindre negativ tilbakemelding og irettesetting fra de voksne. Det vi har erfart i forhold til dette, er imidlertid at barnet som blir oversett blir sittende for seg selv og må forsøke å tolke den voksnes diffuse og tvetydige signaler. Det at den voksne ikke henvender seg direkte til barnet gjør at barnet blir usikker og latt alene med opplevelsen. Vi mener at ved å rose barnet ved siden av, brukes barna som et middel for å oppnå de voksnes mål. Denne typen ros er ikke genuin, da hensikten med rosen er å irettesette det andre barnet. Barn sitt grunnleggende behov for å bli sett og anerkjent av de voksne bør ikke bli brukt som en strategi for å tilfredsstille de voksnes forventninger til atferd. Vi stiller oss her kritiske til hvorvidt denne metoden kan være etisk forsvarlig.

Vi opplever at de voksnes sterke fokus på barns atferd fører til at barnas spontane lek og samspill i mange tilfeller blir avbrutt. Når barna under måltidet tar opp brødskiva og viser til sidemannen som ler og gjør det samme, skjer det et samspill mellom barna. Dette samspillet blir ødelagt dersom de voksne sitt fokus er på å opprette ro og orden, fremfor å se verdien i det som skjer mellom barna. Vår erfaring er at det i dette programmet gis lite rom til barns lekende samspill og humor. De voksne står alltid i en maktposisjon i forhold til barna. I praktisering av «De utrolige årene» problematiseres ikke dette forholdet, når de voksne gis full definisjonsmakt over barna.

I programmet De utrolige årene fremstilles barna som om de har behov for behandling av de voksne, for å unngå utvikling av store atferdsvansker. Vi mener at dette vitner om et syn på barn som i utgangspunktet kunnskapsløse og vanskelige. Dette er ikke i samsvar med Rammeplan for barnehagen sitt syn på barn som kompetente og aktivt medvirkende i egen og andres læring. I tillegg understreker rammeplanen at barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Dette ser vi ikke at dette programmet gjør i sitt syn på barn.

Vi ønsker at våre egne barn i barnehagen og skolen opplever voksne som våger å tenke selv og stole på sin egen kompetanse i møte med barna. Vi har mye større tillit til den profesjonelles kunnskaper, faglige innsikter og kjennskap til hvert enkelt barn, enn til et ferdigutviklet program fra USA som sier hvordan våre barn skal bli møtt i enhver situasjon. Samspillet med de ulike barna vil avhenge av mange faktorer, som barnet selv, den voksne, relasjonen og situasjonen. Det finnes ingen ferdige svar man kan bruke i møte med mennesker.



Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.