Av Ida Laakso og Nina Jensen, studenter ved førskolelærerutdanningen, Universitetet i Tromsø
Etter syv uker i praksis i en barnehage som praktiserer «De
utrolige årene» er vi overbeviste om at dette er et program vi ikke ønsker for
våre egne barn. Vi opplever at dette programmet er så styrende for barnehagens
praksis at det svekker personalets evne til å gjøre egne vurderinger i møte med
barna. Istedenfor å tenke selv, følger man innlærte strategier som ikke tar
hensyn til det faktiske barnet og rammen rundt.
«Naboros» er en mye brukt strategi i dette programmet. «Naboros»
går ut på å regulere det de voksne anser som uønsket atferd, gjennom å rose
barnet ved siden av. Barnet som har den uønskede atferden, blir oversett av den
voksne. Tanken bak dette er at det barnet som blir ignorert ønsker den samme
rosen og derfor tilpasser atferden. Det argumenteres ofte for at dette er
positivt, da det vil føre til mindre negativ tilbakemelding og irettesetting
fra de voksne. Det vi har erfart i forhold til dette, er imidlertid at barnet
som blir oversett blir sittende for seg selv og må forsøke å tolke den voksnes
diffuse og tvetydige signaler. Det at den voksne ikke henvender seg direkte til
barnet gjør at barnet blir usikker og latt alene med opplevelsen. Vi mener at
ved å rose barnet ved siden av, brukes barna som et middel for å oppnå de
voksnes mål. Denne typen ros er ikke genuin, da hensikten med rosen er å
irettesette det andre barnet. Barn sitt grunnleggende behov for å bli sett og
anerkjent av de voksne bør ikke bli brukt som en strategi for å tilfredsstille
de voksnes forventninger til atferd. Vi stiller oss her kritiske til hvorvidt
denne metoden kan være etisk forsvarlig.
Vi opplever at de voksnes sterke fokus på barns atferd fører
til at barnas spontane lek og samspill i mange tilfeller blir avbrutt. Når
barna under måltidet tar opp brødskiva og viser til sidemannen som ler og gjør
det samme, skjer det et samspill mellom barna. Dette samspillet blir ødelagt
dersom de voksne sitt fokus er på å opprette ro og orden, fremfor å se verdien
i det som skjer mellom barna. Vår erfaring er at det i dette programmet gis
lite rom til barns lekende samspill og humor. De voksne står alltid i en
maktposisjon i forhold til barna. I praktisering av «De utrolige årene»
problematiseres ikke dette forholdet, når de voksne gis full definisjonsmakt
over barna.
I programmet De utrolige årene fremstilles barna som om de
har behov for behandling av de voksne, for å unngå utvikling av store
atferdsvansker. Vi mener at dette vitner om et syn på barn som i utgangspunktet
kunnskapsløse og vanskelige. Dette er ikke i samsvar med Rammeplan for
barnehagen sitt syn på barn som kompetente og aktivt medvirkende i egen og
andres læring. I tillegg understreker rammeplanen at barnehagen skal møte barna
med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Dette ser vi ikke
at dette programmet gjør i sitt syn på barn.
Vi ønsker at våre egne barn i barnehagen og skolen opplever
voksne som våger å tenke selv og stole på sin egen kompetanse i møte med barna.
Vi har mye større tillit til den profesjonelles kunnskaper, faglige innsikter
og kjennskap til hvert enkelt barn, enn til et ferdigutviklet program fra USA som
sier hvordan våre barn skal bli møtt i enhver situasjon. Samspillet med de
ulike barna vil avhenge av mange faktorer, som barnet selv, den voksne,
relasjonen og situasjonen. Det finnes ingen ferdige svar man kan bruke i møte
med mennesker.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar