Av Ninni Sandvik, dosent ved Høgskolen i Østfold
Når noen påberoper seg gode intensjoner, og formuleringen «barns beste» samtidig trekkes frem, er det all grunn til å være på vakt. Og når disse gode intensjonene kobles sammen med samfunnets fokus på det som bør bekymre oss, bør den kritiske sansen skjerpes enda noen hakk
Barnehagefeltet er for tiden fylt av aktører med gode
intensjoner: nå sist aktualisert ved programmet «Lederen i meg», som skal lære barnehagebarn
å bli ledere i egne liv. Barna skal altså «finne lederen i seg», gjennom blant
annet å sette seg egne mål og ta ansvar for sine egne valg. De voksne peker ut
et barn som dagens ledere, som får ansvar for rydding og for å være gode
forbilder. Barna introduseres, for begreper som proaktiv, bekymringssirkel, vinn-vinn,
synergi og integritet. Arbeidsmoral trenes gjennom at barna skal jobbe før de
leker. Leken er, med andre ord transformert fra en væremåte til en belønning. Barnehagenes
eier forteller til Aftenposten om utrolige resultater i amerikanske skoler, der
programmet er implementert
![]() |
Illustrasjon: Ninni Sandvik |
Slike programmer er svaret på en annen bølge i
barnehagefeltet: kartleggingsbølgen. Både kartleggingsverktøyene, som brukes
for å stille diagnoser i forhold til hva barn presumptivt mangler, eller kan
komme til å mangle i fremtiden, og programmer som foreskriver medisinen for å
bøte på de samme potensielle manglene forteller om det samme: barna er ikke bra nok. Det holder ikke
lenger å være barn, å leke og surre, eksperimentere og sloss. Barna skal være
nyttige og barndommen skal lønne seg i form av samfunnsgevinst og høyere score
på fremtidige Pisa-tester
Det som legitimerer både kartleggingsiveren og programmene
er frykten for fremtiden: at barna i fremtiden skal komme til «å falle ut av
videregående skole», og kanskje enda verre at de skal havne på skråplanet med
kriminalitet og vold som automatiske konsekvenser. En hel bekymringsindustri
kan dermed, uten nevneverdig problematisering verken fra politikere eller
barnehageeiere, toe sine hender og kalkulere kommersiell suksess. «Tidlig
innsats» ser ut til å ha blitt et mantra, som gir fri adgang til å transformere
barnehagefeltet fra en lekende arena til en formalisert, systematisert og
kontrollert læringsarena, der læringsinnhold og – metoder defineres ut fra de ulike
kartleggingsverktøyene og programmene. Også dette relativt uproblematisert i
den offentlige retorikken
Kartleggingsprogrammenes iver etter å stille diagnoser og programmenes
forenklede foreskriving av ymse medisin, gjør det nødvendig å peke på noen
vesentlige momenter fra den pedagogiske barnehageforskningen. Denne forskningen
tar utgangspunkt i barnehagens levde liv, og tenker med det som skjer
midt blant barna. Mange av disse forskerne forteller om barns sjenerøse vilje
og evne til å bidra i egne liv. Blant annet kan man utfra forskningen lese om hvordan
små barn bidrar til barnehagens sosiale miljø, om hvordan barnas etiske
forestillinger skaper grobunn for å hjelpe og å trøste andre, om hvordan barna
danner vennskap og om hva som kjennetegner deres egne læringsstrategier. I det
svenske prosjektet «Det magiska språket» ser barn ut til å ha en
eksperimenterende tilnærming og de ser ut til å ha et begjær etter skjønnhet,
overraskelser og effekter. De vil produsere ideer og handlinger, uten tanke på
å skulle reprodusere, eller repetere det de voksne allerede mener å vite. Pedagogenes
oppgave må, utfra dette være å hekte seg på barns eksperimenteringer, slik at
barn og voksne sammen kan åpne for verdener intet kartleggingsverktøy eller
pedagogisk program har spurt etter.
Dette innlegget ble første gang publisert som kronikk i Dagsavisen 27. mars 2014.
Dette innlegget ble første gang publisert som kronikk i Dagsavisen 27. mars 2014.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar