Barnehagens kjernebegreper

Av Sidsel Boldermo, universitetslektor ved Universitetet i Tromsø Norges arktiske universitet

Barnehagens kjernebegreper, slik det fremgår av rammeplanen, er omsorg, lek, læring og danning. Danningsbegrepet kan by på utfordringer å definere for den enkelte barnehage, men én måte å nærme seg begrepet på, kan være å se det i sammenheng med barns rett til medvirkning, en rettighet som er forankret i FNs barnekonvensjon og i barnehageloven § 3. Rammeplanen betoner denne rettigheten sterkt, og mange barnehager vektlegger barns rett til medvirkning i sine årsplaner.

Barns rett til medvirkning kan forstås tosidig; kollektivt og individuelt. En kollektiv forståelse av medvirkningsbegrepet innebærer blant annet en praksis der barnet som demokratisk medborger opplever at både egne og andres meninger og erfaringer er gyldige i et fellesskap. Et slikt syn på barnet som demokratisk medborger forutsetter et likeverdig forhold mellom voksne og barn, der de voksne i kraft av å ha mer erfaring og bredere kunnskap, har et større ansvar for det felles innholdet, enn barna. Forholdet skal likevel kunne karakteriseres som et subjekt-subjekt forhold, der barns opplevelse, mening og intensjon er gyldig på lik linje med voksnes. Barn skal ikke være objekter for voksnes forhåndsdefinerte mønstre for akseptabel atferd.

I henhold til barnehageloven § 2 skal barnehagen være en pedagogisk virksomhet. Skjervheim (1976) beskriver en treleddet pedagogisk relasjon, der det tredje leddet – innholdet eller «sakstilhøvet» – er det som binder voksne og barn i barnehagen sammen. I en sunn pedagogisk relasjon har voksne og barn oppmerksomhet rettet mot et felles innhold. En slik felles oppmerksomhet forutsetter gjensidighet og likeverd. Hvis den voksne heller enn å rette fokus mot det felles innholdet sammen med barnet, snarere retter fokus mot barnets personlige egenskaper – eller mangler – er det ikke lenger en pedagogisk relasjon, men en terapeutisk relasjon.

Atferdsmodifiserende metoder som blant annet går ut på å systematisk forsterke og/eller ignorere atferd har utvilsomt effekt, og for personalet i barnehagen sin del kan en dreining bort fra å utelukkende fokusere og benevne negativt/irettesette, til å fokusere på det som vurderes som bra, antakelig være lærerikt. Imidlertid er det betimelig å stille spørsmål ved om dette er ønskelig for alle barn i en barnehage. Hvilke kriterier ligger til grunn for hva slags atferd som er ønsket/uønsket, og oppleves disse kriteriene som gyldige hos hvert enkelt barn?

Bruk av atferdsmodifiserende metoder i barnehage har vært diskutert i ulike fora. Bruk av forsterkning/ignorering i barnehage har blitt anbefalt av fagfolk fra Bup, blant annet fordi det er effektivt. Dette er blitt forklart med et eksempel som handlet om hvordan man kunne få slutt på barns sutring ved å systematisk ignorere sutringen, men straks “ta barnet på fersken når det gjorde noe bra”. I dette tilfellet tilpasset barnet atferden sin til den voksnes behov og endret stemmeleiet – slutta å sutre. Da skulle barnet umiddelbart få den voksnes oppmerksomhet. Her kan man reflektere over flere grunner til at et barn sutrer; det kan lengte etter foreldrene, føle seg utrygg eller lignende. Uansett blir ikke barnets opplevelse gyldig.

Jeg er dypt skeptisk til en slik måte å forme små barn til å tilpasse seg den eller de som til enhver tid sitter med makt til å dele ut belønning, og jeg er i tvil om dette er i tråd med Rammeplanens meget klare føringer om at ethvert barn i barnehage skal møtes med tillit og respekt. Barnehager som vurderer å praktisere systematisk forsterkning/ignorering av atferd hos barn, bør reflektere over hvorvidt dette bidrar til barnas opplevelse av at deres mening og intensjon er gyldig i fellesskapet. I et samfunnsperspektiv bør personalet i tillegg drøfte på hvilken måte dette bidrar til å stimulere barnas evne til kritisk refleksjon, til å hevde egne meninger og yte motstand mot press, til å ta selvstendige beslutninger ut fra egen kunnskap og erfaring – til å bli demokratiske medborgere.

Kilder:

Turi Pålerud, 2013: Didaktikk for en demokratisk barnehage
Inga Bolstad, 2009: “Dannelse med tellekanter”

 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.