Dritkjedelig med barn?

Av Solveig Østrem

Kultureliten synes det er «dritkjedelig» med barn. Paradoksalt rammes barn som mediestoff av den samme tendensen som kulturfeltet, nemlig at gode intensjoners lanseringsjournalistikk erstatter gravende journalistisk arbeid i maktallianser og pengestrømmer. Når pedagogiske verktøy og nye metoder får medieoppmerksomhet, er det ofte ren lansering uten kritiske perspektiver.

Min høyst unyanserte påstand om kultureliten, bygger på en Facebook-diskusjon jeg merket meg da en av mine Facebook-venner, som har en sentral posisjon innen kulturfeltet, «likte» statusen til en av sine venner. Det dreide seg om en sak med overskriften «Småbarnsforeldre er dritkjedelige». Kommentarfeltet var preget av humoristiske forslag, som å «forby småbarnsforeldre fra parker, gater og nettsider» og «småbarnsforeldrefrie kjøpesenter mellom 10 og 18».

Det interessante er at mediedekningen av saker som gjelder barn, har påfallende fellestrekk med dekningen av kulturlivet. Veslemøy Østrem gjennomførte i 2011 en kartlegging av norske aviser, som ble presentert i en kronikk i Dagsavisen 1. april 2011. Hensikten med undersøkelsen var å se om den kritiske nerven finnes i norsk kulturjournalistikk. Konklusjonen var at kulturlivet blir entusiastisk beskrevet i avisene, mens den kritiske, gravende journalistikken ofte er fraværende. En-kilde-artikler er svært alminnelig. Kulturjournalistene møter i stedet en forventning om at de skal være på kulturens side, som misjonærer for det gode kunstbudskapet.

Det samme kan ofte sies om avisenes tilnærming til saker som gjelder barn. Også dette synes å være et felt der det ikke forventes at det skal avdekkes og kritiseres. Avisene skriver riktig nok om urett begått mot familier, og om kommuner som omorganiserer og nedprioriterer på måter som rammer barna. Men når det gjelder barnehagen og skolens pedagogiske innhold, er det påfallende mye lanseringsjournalistikk.

Ureflektert lansering av pedagogiske verktøy og metoder finnes i alle aviser. Vi har tidligere skrevet om Aftenposten som ga psykologiprofessor Willy-Tore Mørch gratis reklame over to sider for programmet «De utrolige årene». Vi har også skrevet om Dagbladet som ukritisk presenterte «Lederen i meg» – et ledelsesprogram der barn lærer om «synergi», «vinn-vinn» og å være «proaktiv» – som en av flere «ulike pedagogikkformer i norske barnehager». Men utallige eksempler, fra løssalgsaviser og seriøse abonnementsaviser, fra lokal- og riksaviser, fra TV og radio, kunne vært nevnt.

Vi kan nevne NRK, som ved flere anledninger har gitt mikrofonen til gründer Heidi Aabrekk, som gjennom «Bravo-leken» vil lære barnehagebarn å snakke, og til investor Johan H. Andresen, som sier at han har klokkertro på at prosjektet har internasjonalt potensial.

Vi kan nevne Tønsbergs blad, som flere ganger har omtalt programmet «SmART» i Re kommune som en suksesshistorie om forebygging av mobbing. Det avisa ikke nevner, er at ART, som står for «Aggression Replacement Training», opprinnelig er utviklet for barn og ungdom med store atferdsproblemer og er utprøvd i amerikanske ungdomsfengsler. Foreldre jeg har snakket med, er svært kritiske til programmet. De forteller også at mobbing fortsatt eksisterer på skoler i Re. Tønsbergs blad har valgt sine kilder blant dem som har tro på programmet, ikke blant kritikerne.

Vi kan også nevne Klassekampen, som 12. mai 2012 presenterte programmet «Respekt» som løsning på skolens atferdsproblemer. Selv om både rektor og en begeistret lærer ved en Respekt-skole var intervjuet, var dette en typisk en-kilde-artikkel. Ingen kritikere var spurt om hvilke synspunkter de hadde på programmet. De økonomiske interessene bak programmet, var ikke tematisert. Det bemerkelsesverdige var at Klassekampen samme dag skrev om hvordan markedsøkonomi upåaktet har overtatt funksjoner i det offentlige. Et skarpt journalistisk blikk ville kanskje heller sett mobbeprogrammet som eksempel på den form for kommersialisering av kunnskap som ble kritisert noen sider lenger bak i avisa. I stedet valgte Klassekampen å gi mobbeprogrammet to siders reklame.

Avisene skriver daglig om barn, oppdragelse, familieliv, skole og barnehage. Av tabloidenes forsider skulle man tro at dagens småbarnsforeldre har et umettelig behov for tips og råd og oppskrifter på hvordan barn kan bli sunne og harmoniske og lykkes i framtiden. Slike saker vitner i liten grad om at mediene tar sitt samfunnsoppdrag på alvor. Hvis journalister som skriver om pedagogikk, ønsker å bidra med noe som har samfunnsmessig relevans, bør de mer offensivt gå faglige og politiske allianser, økonomisk prestisje og forvaltning av fellesskapets ressurser etter i sømmene. Hvis mediedekningen om saker relatert til barn kun dreier om kos, blir den ikke bare blir irrelevant. Den blir også kjedelig. Dritkjedelig.

   
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.