Av Solveig Østrem
Kultureliten synes det er «dritkjedelig» med barn.
Paradoksalt rammes barn som mediestoff av den samme tendensen som
kulturfeltet, nemlig at gode intensjoners lanseringsjournalistikk erstatter
gravende journalistisk arbeid i maktallianser og pengestrømmer. Når pedagogiske
verktøy og nye metoder får medieoppmerksomhet, er det ofte ren
lansering uten kritiske perspektiver.
Min høyst unyanserte påstand om kultureliten, bygger på en
Facebook-diskusjon jeg merket meg da en av mine Facebook-venner, som har en
sentral posisjon innen kulturfeltet, «likte» statusen til en av sine venner.
Det dreide seg om en sak med overskriften «Småbarnsforeldre er dritkjedelige».
Kommentarfeltet var preget av humoristiske forslag, som å «forby
småbarnsforeldre fra parker, gater og nettsider» og «småbarnsforeldrefrie
kjøpesenter mellom 10 og 18».
Det interessante er at mediedekningen av saker som gjelder barn, har påfallende fellestrekk med dekningen av kulturlivet. Veslemøy Østrem
gjennomførte i 2011 en kartlegging av norske aviser, som ble presentert i en kronikk i Dagsavisen
1. april 2011. Hensikten med undersøkelsen var å se om den kritiske nerven
finnes i norsk kulturjournalistikk. Konklusjonen var at kulturlivet blir
entusiastisk beskrevet i avisene, mens den kritiske, gravende journalistikken
ofte er fraværende. En-kilde-artikler er svært alminnelig. Kulturjournalistene
møter i stedet en forventning om at de skal være på kulturens side, som
misjonærer for det gode kunstbudskapet.
Ureflektert lansering av pedagogiske verktøy og metoder
finnes i alle aviser. Vi har tidligere
skrevet om Aftenposten som ga psykologiprofessor Willy-Tore Mørch gratis
reklame over to sider for programmet «De utrolige årene». Vi har også skrevet om Dagbladet som ukritisk presenterte «Lederen i meg» – et ledelsesprogram der
barn lærer om «synergi», «vinn-vinn» og å være «proaktiv» – som en av flere
«ulike pedagogikkformer i norske barnehager». Men utallige eksempler, fra
løssalgsaviser og seriøse abonnementsaviser, fra lokal- og riksaviser, fra TV og radio, kunne
vært nevnt.
Vi kan nevne NRK, som ved flere anledninger har gitt
mikrofonen til gründer Heidi Aabrekk, som gjennom «Bravo-leken»
vil lære barnehagebarn å snakke, og til investor Johan H. Andresen, som sier at han har
klokkertro på at prosjektet har internasjonalt potensial.
Vi kan nevne Tønsbergs blad, som flere ganger har omtalt
programmet «SmART» i Re kommune som en suksesshistorie om forebygging av
mobbing. Det avisa ikke nevner, er at ART, som står for «Aggression Replacement Training», opprinnelig er utviklet for
barn og ungdom med store atferdsproblemer og er utprøvd i amerikanske ungdomsfengsler.
Foreldre jeg har snakket med, er svært kritiske til programmet. De forteller
også at mobbing fortsatt eksisterer på skoler i Re. Tønsbergs blad har valgt sine
kilder blant dem som har tro på programmet, ikke blant kritikerne.
Vi kan også nevne Klassekampen, som 12. mai 2012 presenterte
programmet «Respekt» som løsning på skolens atferdsproblemer. Selv om både
rektor og en begeistret lærer ved en Respekt-skole var intervjuet, var dette en
typisk en-kilde-artikkel. Ingen kritikere var spurt om hvilke synspunkter de
hadde på programmet. De økonomiske interessene bak programmet, var ikke
tematisert. Det bemerkelsesverdige var at Klassekampen samme dag skrev om
hvordan markedsøkonomi upåaktet har overtatt funksjoner i det offentlige. Et
skarpt journalistisk blikk ville kanskje heller sett mobbeprogrammet som eksempel på
den form for kommersialisering av kunnskap som ble kritisert noen sider lenger
bak i avisa. I stedet valgte Klassekampen å gi mobbeprogrammet to siders reklame.
Avisene skriver daglig om barn,
oppdragelse, familieliv, skole og barnehage. Av tabloidenes forsider skulle man tro at dagens
småbarnsforeldre har et umettelig behov for tips og råd og oppskrifter på
hvordan barn kan bli sunne og harmoniske og lykkes i framtiden.
Slike saker vitner i liten grad om at mediene tar sitt samfunnsoppdrag på alvor.
Hvis journalister som skriver om pedagogikk, ønsker å bidra med noe som har
samfunnsmessig relevans, bør de mer offensivt gå faglige og politiske
allianser, økonomisk prestisje og forvaltning av fellesskapets ressurser etter i sømmene. Hvis mediedekningen om saker relatert til barn kun
dreier om kos, blir den ikke bare blir irrelevant. Den blir også kjedelig.
Dritkjedelig.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.