Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
I Tønsbergs Blad 20. april hevder Are Karlsen at det pågår
en debatt «om hvilke metoder en skal anvende i arbeid med barnehage- og skolebarn».
Dette er en fordreining. Det er ikke gitt at barnehager og skoler skal ta i
bruk forhåndsdefinerte metoder som inngår i pedagogiske programmer innkjøpt av kommunen.
Debatten handler snarere om hvorfor noen aktører ivrer etter å ta i bruk
spesialpedagogiske metoder på alle barn, og ikke har tillit til at førskolelærere
og lærere kan skape gode læringsmiljøer.
Karlsen nevner PALS, «De Utrolige Årene», PMTO og ART. Disse
programmene setter belønning av «riktige» handlinger i system. At metodene «virker»
er ingen garanti for noe som helst, det gjør ikke det verdimessige grunnlaget
bedre. Vi kjenner til grelle eksempler på hvordan ønsket atferd roses, og
hvordan barn som ikke har gjort seg fortjent til ros eller belønning,
systematisk overses og straffes. Karlsen mener det er feilaktig at metodene
legitimerer bruk av straff. Hva man kaller det man gjør, henger sammen med
hvilke premisser som legges til grunn. En lærer ved en PALS-skole sa følgende
om denne kommunikasjonsbristen: «Jeg er grunnleggende uenig i at
atferdspsykologien skal råde grunnen i skolene våre, og da er det vanskelig å
diskutere programmet saklig med «frelste» PALS-folk. Jeg sier «manipulering»,
de sier «skryt og ros». Jeg sier «straff», de sier «milde konsekvenser». Vi
snakker ikke samme språk!»
Ifølge Karlsen skulle de atferdsregulerende metodene vært
benyttet på alle barn hvis det bare hadde vært nok sertifiserte trenere. Dette
vitner om et syn på barn, foreldre, førskolelærere og lærere som er høyst
problematisk. Det er en farlig tendens når man blir så ivrig etter å forebygge
at alle barn blir potensielt «utsatte barn», eller når ethvert «problem» i
samspillet mellom barn og foreldre gjøres til et anliggende for en PMTO-veileder.
Alternativet til at kommuner kjøper inn standardiserte
programmer i stor skala, er at de har tillit til den kunnskapen førskolelærere
og lærere har. Det er med basis i en profesjonsutdanning de skal møte våre barn
hver dag, ikke som sertifiserte ART-trenere eller som eksperter på bruk av
lisensbaserte pedagogiske verktøy.
Dette er også et spørsmål om hvordan fellesskapet økonomi
forvaltes og hvilke penger som tas av en slunken kommunekasse. Det er ikke til
å se bort fra at det er store summer i omløp når verktøy og programmer kjøpes
inn. Det er et spørsmål om prioritering hvis den eneste etterutdanningen som tilbys
lærere og førskolelærere, er innføringskurs i bruk av verktøy og programmer. De
som tjener penger, er selvsagt ikke offentlig ansatte som blir satt til å ta
dette i bruk. Det er det selgerne av programmene som gjør. Det er ikke bare et
spørsmål om prestisje når et program velges, det bidrar også til å sikre
økonomien i en privat eller offentlig virksomhet.
Når spesialpedagogiske verktøy tas i bruk som
universalmetoder, blir de en viktig inntektskilde for miljøene som står bak.
Når de lykkes med å rette oppmerksomhet mot problematferd, øker også sjansen
for tildeling av forskningsmidler, forebyggingstiltak og stillingshjemler
lokalt og sentralt. Å påpeke dette, er ikke mistenkeliggjøring, men et
betimelig innspill i en viktig samfunnsdebatt.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.
