Kan vi ønske oss noe mer?

Av Solveig Østrem

For noen uker siden deltok jeg på mitt aller siste foreldremøte etter tretten år som barneskolemamma. Vi fikk informasjon om læringsmål, særoppgaver, utviklingssamtaler, overgang til ungdomsskolen, Oslo-tur og skoleskoleavslutning. Til slutt hadde kontaktlærer Anders en kort oppsummering av tiden som har gått siden han overtok ansvaret for klassen i fjerde klasse: «Jeg har elsket å være lærer for barna deres i disse årene,» sa han.

Tenk, akkurat sånn sa han det! Med respekt og omsorg har han gitt alt for å gjøre elevene rustet til å begynne på ungdomsskolen, og for å «opne dører mot verda og framtida», som det heter i skolens formålsparagraf. Han har brukt hele sitt pedagogiske repertoar for å lære engelsk til en klasse der noen snakker flytende og noen fortsatt er nybegynnere. Han har anvendt de metodene som trengs for elever som strever med de enkleste matteoppgavene, og han har funnet fram krevende nøtter til dem som «trenger ekstra utfordringer» (som det heter i alt dette snakket om at de flinke elevene ikke får tilstrekkelig tilpasset opplæring). Han har tålt uro og småsnakk i timene fra en gjeng unger som gradvis er blitt tenåringer i kropp og sinn, og funnet løsninger når det har blitt for mye bråk. Og han har elsket dette arbeidet! Kan vi som foreldre og som samfunn ønske oss noe mer? 

Norske skoler er velsignet med dyktige og dedikerte lærere som gjør sitt ytterste for at «elevane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». Samtidig har vi skoleledere og skolemyndigheter på lokalt og sentralt nivå som jobber like iherdig for å sette mistillit til de samme lærerne i system. Med henvisning til likebehandling og brukerrettigheter lager kommunaldirektører, utdanningsbyråder og rektorer systemer og rapporteringsordninger som har et felles premiss: vi kan ikke gi lærerne ansvaret for kvaliteten i skolen. De utvikler styringsmodeller der tillit til de profesjonelle er ensbetydende med å overlate alt til tilfeldighetene.

I forrige uke møtte jeg Anders på skoleplassen. Han kom fra foreldresamtalene som var gjennomført i løpet av kvelden, mens jeg hadde vært på møte i FAU. Da jeg så ham, kom jeg på at jeg ikke hadde gitt tilbakemelding på hvilket tidspunkt som passet for samtalen mellom oss og ham om elevens utvikling i sjuende klasse. En krøllete versjon av informasjonsskrivet hadde brukt litt for lang tid på å komme fram fra bunnen av skolesekken.

«Hvis du har ett minutt nå, så er kanskje det nok?» sa jeg. Eleven det dreier seg om, trives godt, klarer seg fint faglig og er klar for ungdomsskolen. «Du sier vel fra om det er noe nytt, noe vi bør bekymre oss for?» fortsatte jeg. «Det eneste jeg hadde tenkt å bruke utviklingssamtalen til, var å si at vi er svært takknemlige for at denne klassen har hatt deg som lærer i disse årene. Og det har jeg jo sagt nå.»

Jeg mente utviklingssamtalen kunne registreres som gjennomført – og ante en viss lettelse. De siste ukene av skoleåret er det mye tiden skal strekke til for en lærer. Men så kom forbeholdene. Saken var et det var en masse skjemaer for oppnådd mestringsnivå jeg som forelder skulle orienteres om. Anders foreslo at han kunne sende dem med eleven hjem. Jeg sa jeg ikke trengte noen skjemaer. Bare å krysse av!

Men så lett var det ikke. Jeg måtte skrive under. Det holder ikke at lærerne melder fra til skolens ledelse at de lovpålagte utviklingssamtalene er gjennomført. De må ha foreldrenes signatur. Her er det altså enda et system der mistillit til lærerne er et premiss. Og vips, så var samtalen ikke lenger en dialog mellom en lærer og en forelder med felles målsetning om en best mulig skolehverdag for et barn. Den var snarere blitt en forretningsmessig forbindelse mellom meg som «bruker» og Anders som representant for en institusjon som skal sikre at kommunen leverer sine tjenester i samsvar med mine brukerrettigheter som forelder.

La gå at dette er en fillesak. Jeg skal sørge for at skolen får signaturen uten noe mer om og men. Dette er ingenting sammenlignet med Sandefjord-saken der to lærere ble truet med oppsigelse etter at de nektet å sette 70-80 kryss om forventet måloppnåelse på hver av sine førsteklassinger. Men summen av fillesaker utgjør et system av mistillit. Summen av fillesaker gjør at systemene og rutinene til slutt blir viktigere enn menneskene. Vi vil til slutt glemme at systemene er til for menneskenes skyld, og ikke omvendt.

Det kan bli vanskelig å elske å være lærer for barna våre hvis dette får fortsette.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Manipulerende belønningssystemer

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Programmer som PALS, ART, PMTO, Steg for steg og De utrolige årene bygger på en tenkning hvor barns atferd reguleres med straff og belønning. Vår erfaring er at denne tenkningen også står sentralt i mer “hjemmelagde” programmer eller systemer som benyttes for å gjøre barn mer prososiale. Skoler som deler ut is til klassen som går finest i 17. mai-toget, inngår i den samme trenden.

Å dele ut symbolske premier som klistremerker, diplom, pogs eller is for at barn skal gjøre som voksne vil, er manipulering av barn. En sak er at barns egne synspunkter ikke tillegges vekt. Slike belønningssystemer er basert på at det ikke stilles spørsmål ved voksnes rett til å bestemme hvordan barn bør handle. En annen sak er at selve belønningsideologien er dehumaniserende. Hvis man får premie for å være alminnelig grei, blir man samtidig ekskludert fra et menneskelig fellesskap der alle er forpliktet til å forholde seg til hverandre med respekt.

Et tredje problem er at barnet ikke vil forstå sammenhengen mellom handlingen og premien, rett og slett fordi dene er ulogisk. En mor i ART-kommunen Larvik forteller at datteren var blitt belønnet med pogs for å være stille i samlingsstunden, uten at idealet om å være stille var satt inn i noen sammenheng. Moren var ikke sikker på om datteren forsto at hun fikk den for at hun tok hensyn til de andre eller for at hun var stille. Det er en vesentlig forskjell. En annen jente i en barnehage i Vestfold hadde fått diplom for å ha deltatt i Steg for steg. Hun så ingen mening i diplomet, fordi hun ikke husket å ha deltatt og var derfor ikke interessert i å beholde det. Diplomet hun hadde fått for vågal innsats i akebakken, ville hun derimot beholde. Hun husket at hun hadde akt og hatt det morsomt, og hun visste at hun hadde prestert godt nok til å fortjene diplom.

Barnehagens pedagogiske arbeid skal ifølge barnehageloven skje i samarbeid og forståelse med hjemmet. Dette må også gjelde ved bruk av bestemte programmer. En barnehage kan ikke kreve at barn deltar i slike programmer uten at dette er avklart med foreldrene. Foreldre med barn i skolen kan med henvisning til opplæringslova § 2–3a kreve at eleven blir fritatt fra aktiviteter som de ut fra sine religiøse eller filosofiske overbevisninger opplever som støtende eller krenkende. Å be om fritak for det enkelte barnet, løser selvsagt ikke det egentlige problemet med manipulerende metoder, men det kan likevel være en nødvendig løsning dersom kritikk ikke fører til at praksis endres. Juridisk sett skal fritak ikke begrunnes, men det er sannsynlig at det kan kjennes nødvendig likevel.

Som et eksempel presenteres nedenfor et brev vi skrev til skolen der våre egne barn går. Vi kunne nøyd oss med å vise til opplæringsloven, men vi valgte å grunngi kravet. Det finnes mange barnehager og skoler som bør motta lignende skriv fra foreldre som ønsker et best mulig læringsmiljø for barna sine. Vi har skrevet mer om dette i boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet, brevet finner du på side 80. Vi skriver blant annet at fritak ble innvilget, og at det unektelig er et paradoks. Enten ble fritaksbrevet undertegnet med et skuldertrekk, eller så er skolen på kollisjonskurs med seg selv.

Reservasjon mot deltakelse i læringsmiljøtiltak basert på belønning og straff

Et godt og inkluderende læringsmiljø kan utvikles på flere måter. På NN skole har vi over lengre tid sett en utvikling mot at metodene som benyttes for å skape gode miljøer for læring er belønnings- og sanksjonssystemer som anmerkninger, prikker, gullkort, ukas positive elever, kosetime til elever uten prikker, is til beste klasse i 17.maitog og lignende. Tilbakeholdelse av goder har vært brukt som straff for regelbrudd både overfor enkeltelever og hele klasser. 

I skolens historie finnes det utallige eksempler på hvor ødeleggende det er for barn å bli møtt med en pedagogikk der belønning og straff er styrende. Enten sanksjoner rammer individuelt eller kollektivt går de utover fellesskapet og lojaliteten elever imellom.  Jeg/vi støtter ikke tiltak som innebærer at samhandling mellom elever og lærere baseres på atferdspedagogiske belønningssystemer. Jeg/vi aksepterer heller ikke at tiltakene eventuelt begrunnes med at de ”virker” så lenge metodene er grunnleggende udemokratiske, uetiske og urettferdige. 

Å premiere barn for å være greie med klassekamerater og lærere bryter med hva vi som foreldre legger vekt på i vår oppdragelse. Skolens mandat er avledet av foreldrenes primære ansvar for barnas oppdragelse. Ifølge formålsparagrafen skal skolen møte elevene med tillit og respekt og fremme danning og lærelyst. Jeg/vi ønsker en skole med profesjonelle lærere og en pedagogikk som er i samsvar med dette formålet. Som en konsekvens av dette ønsket ber jeg/vi om at .........(elevens navn)ikke skal delta i skolens ulike belønnings- og sanksjonssystemer for ønsket atferd.

Med hilsen

.....................     

Dato og sted:

.....................

Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Is til beste klasse 17. mai

Av Mari Pettersvold

En farsott har bredt seg over det grunnlovsjubilerende landet vårt: barn premieres med is for å gå fint, synge høyt og vifte smilende med flagg 17.mai. Et enkelt søk på «is til beste klasse 17.mai» på Google, resulterer i mange treff som forteller om vandrepokaler, delt ut av enten FAU eller av skolens ledelse, og årlig premiering med is til beste trinn eller klasse. Sjekk selv! Tar vi feil, vi som tror at barn rett og slett liker å gå i 17.maitog med klassen sin?

Ved Eik skole i Tønsberg startet ispremieringen i 2009 med ny rektor. Jeg trodde faktisk det var ment som en spøk. I min naivitet trodde jeg dette var en form for humor, at dagen etter 17.mai ville det bli is til alle. Jeg tror kanskje også barna ikke helt tok dette på ramme alvor. Men nei, med jury som består av rektors kone og foreldre, ble det plukket ut et trinn som var best, og som fikk sin is. 

Her har juryen en vanskelig oppgave med å plukke ut vinneren.

Siden har det fortsatt, nå på femte året. Den gang som nå er kriteriene uklare og juryordningen enda mer tvilsom. Det er en ren og skjær manipulering av unger. Jeg sammenligner det med at jeg skulle si til sønnen min at han får is hvis han går pent på bytur, men ser jeg noen som går penere får han ikke.

Ved vår skole har jeg i like mange år som dette har pågått, fleipet med rektor om isen. «Nå er det snart tid for is igjen… Er premien klar nå… Dette skal bli den nye fanesaken, he, he…». Saken har en så pinlig karakter at den knapt kan komme på dagsorden på FAU-møtet engang. Men faktum er at noe av gleden forsvinner når jeg ser de glade, syngende barna, og jeg blir tvunget til å tenke at de synger kun fordi de øyner muligheten for en liten saftis.

Jeg kjenner ikke til motivasjonen bak oppleggene. Er dette bare en bølge som har bredt seg? En idè som startet i det små, og hvor alle fikk is? Er det skoleledernes støtte til lærerne som strever med å få uvillige barn til å gå i tog, og det på skikkelig vis? Er det bare ureflektert moro? 

Dessverre protesterer ikke barna, de burde jo takket nei til «råtten» is. Ærlig og redelig is kan de spise nok av likevel. Barna burde i hvert fall forlangt klare kriterier og transparente vurderinger. Foreldre er tause, eller som ved enkelte skoler, de ivrigste, i tilfeller hvor FAU står bak premieringen. Det er kanskje så enkelt som at vi tenker at det er en liten bagatell, særlig på en dag hvor vi feirer og ikke «krangler». Men i grunnlovens og demokratiets navn: sjekk eget nærmiljø og ta din skjerv for å få avviklet urettferdig manipulering av unger på selveste 17.mai. Vi rekker det, det er noen dager igjen!

 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Tette bånd bak kartleggingen

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Publisert i Klassekampen 26. februar 2014

I diskusjonen om kartlegging i barnehagen har styrer Anne-Marie Talén talt varmt for observasjonsskjemaet «Å by barnet opp til dans» fra Bredtvet kompetansesenter (som også står bak TRAS). Verktøyet ble i første omgang presentert som noe styreren hadde utviklet selv. Dette har vi stilt oss undrende til. 24. februar forsøker Talén å oppklare misforståelsen: Verktøyet er utviklet i et samarbeid mellom Talén og to psykologer ved Bredtvet.

Vi stiller oss stadig undrende til at ikke denne presiseringen ble gjort fra første stund. Dette føyer seg inn i et typisk mønster: Der lærere eller barnehagelærere taler varmt for bestemte kartleggingsverktøy eller programmer, viser det seg at de har tette forbindelser til produsentene. Det er også vanlig at disse tette båndene underkommuniseres.

I stedet for å gå inn i debatten, skriver Talén at observasjonsskjemaet er en viktig del av barnehagens HMS-arbeid. Det er usaklig å sammenlikne de som ikke bruker kartleggingsverktøy, på følgende måte: «Hvordan ville vi reagert hvis en lege ikke skrev journal?» Mens legen er pålagt å føre pasientjournaler, er barnehagen pålagt å kritisk vurdere eksisterende kartleggingsverktøy i tilfeller der det kan være aktuelt å supplere barnehagelærerens helhetlige observasjon av barna med bruk av standardiserte verktøy.

 

 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.

 

Kjære konfirmant

Av Vigdis Foss

Kjære konfirmant 

Med dette konfirmasjonskortet vil vi ønske deg velkommen inn i de voksnes verden. Av bildet kan du lett se hva som forventes av deg. (Det ble dessverre ikke plass til hodet ditt, men ærlig talt: hva skal vi egentlig med det?) 

Vennlig hilsen de voksne

 

At det er marked for slike konfirmasjonskort viser at det også er marked for et slikt kvinnesyn. Jeg gratulerer årets konfirmanter og håper at dere gjør det dere kan for at slike kort ikke lengre blir lønnsomme å produsere. Til årets konfirmasjonsgjester: ikke kjøp sånn dritt som dette.
Og Norli: ikke ta inn sånn dritt som dette.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.