Av Solveig Østrem
For noen uker siden deltok jeg på mitt aller siste
foreldremøte etter tretten år som barneskolemamma. Vi fikk informasjon om læringsmål,
særoppgaver, utviklingssamtaler, overgang til ungdomsskolen, Oslo-tur og
skoleskoleavslutning. Til slutt hadde kontaktlærer Anders en kort oppsummering
av tiden som har gått siden han overtok ansvaret for klassen i fjerde klasse:
«Jeg har elsket å være lærer for barna deres i disse årene,» sa han.
Tenk, akkurat sånn sa han det! Med respekt og omsorg har han gitt alt for å gjøre elevene rustet til å begynne på
ungdomsskolen, og for å «opne dører mot verda og framtida», som det heter i
skolens formålsparagraf. Han har brukt hele sitt pedagogiske repertoar for å
lære engelsk til en klasse der noen snakker flytende og noen fortsatt er
nybegynnere. Han har anvendt de metodene som trengs for elever som strever med
de enkleste matteoppgavene, og han har funnet fram krevende nøtter til dem som «trenger
ekstra utfordringer» (som det heter i alt dette snakket om at de flinke elevene
ikke får tilstrekkelig tilpasset opplæring). Han har tålt uro og småsnakk i
timene fra en gjeng unger som gradvis er blitt tenåringer i kropp og sinn, og
funnet løsninger når det har blitt for mye bråk. Og han har elsket dette
arbeidet! Kan vi som foreldre og som samfunn ønske oss noe mer?
Norske skoler er velsignet med dyktige og dedikerte lærere
som gjør sitt ytterste for at «elevane skal utvikle kunnskap, dugleik og
holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og
fellesskap i samfunnet». Samtidig har vi skoleledere og skolemyndigheter på
lokalt og sentralt nivå som jobber like iherdig for å sette mistillit til de samme
lærerne i system. Med henvisning til likebehandling og brukerrettigheter lager
kommunaldirektører, utdanningsbyråder og rektorer systemer og
rapporteringsordninger som har et felles premiss: vi kan ikke gi lærerne ansvaret for kvaliteten i skolen. De utvikler styringsmodeller der tillit til de
profesjonelle er ensbetydende med å overlate alt til tilfeldighetene.
I forrige uke møtte jeg Anders på skoleplassen. Han kom fra foreldresamtalene som var gjennomført i løpet av kvelden, mens jeg hadde vært på
møte i FAU. Da jeg så ham, kom jeg på at jeg ikke hadde gitt tilbakemelding på
hvilket tidspunkt som passet for samtalen mellom oss og ham om elevens utvikling i
sjuende klasse. En krøllete versjon av informasjonsskrivet hadde brukt litt for lang tid på å komme fram fra bunnen av
skolesekken.
«Hvis du har ett minutt nå, så er kanskje det nok?» sa jeg. Eleven det dreier seg om, trives godt, klarer seg fint
faglig og er klar for ungdomsskolen. «Du sier vel fra om det er noe nytt, noe vi bør bekymre oss
for?» fortsatte jeg. «Det eneste jeg hadde tenkt å bruke utviklingssamtalen
til, var å si at vi er svært takknemlige for at denne klassen har hatt deg som
lærer i disse årene. Og det har jeg jo sagt nå.»
Jeg mente utviklingssamtalen kunne registreres som
gjennomført – og ante en viss lettelse. De siste ukene av skoleåret er det mye tiden skal strekke til for en lærer. Men så kom forbeholdene. Saken
var et det var en masse skjemaer for oppnådd mestringsnivå jeg som forelder
skulle orienteres om. Anders foreslo at han kunne sende
dem med eleven hjem. Jeg sa jeg ikke trengte noen skjemaer. Bare å krysse av!
Men så lett var det ikke. Jeg måtte skrive under. Det holder
ikke at lærerne melder fra til skolens ledelse at de lovpålagte
utviklingssamtalene er gjennomført. De må ha foreldrenes signatur. Her er det
altså enda et system der mistillit til lærerne er et premiss. Og vips, så var
samtalen ikke lenger en dialog mellom en lærer og en forelder med felles målsetning
om en best mulig skolehverdag for et barn. Den var snarere blitt en
forretningsmessig forbindelse mellom meg som «bruker» og Anders som
representant for en institusjon som skal sikre at kommunen leverer sine
tjenester i samsvar med mine brukerrettigheter som forelder.
La gå at dette er en fillesak. Jeg skal sørge for at skolen
får signaturen uten noe mer om og men. Dette er ingenting sammenlignet med
Sandefjord-saken der to lærere ble truet med oppsigelse etter at de nektet å
sette 70-80 kryss om forventet måloppnåelse på hver av sine førsteklassinger.
Men summen av fillesaker utgjør et system av mistillit. Summen av fillesaker
gjør at systemene og rutinene til slutt blir viktigere enn menneskene. Vi vil
til slutt glemme at systemene er til for menneskenes skyld, og ikke omvendt.
Det kan bli vanskelig å elske å være lærer for barna våre
hvis dette får fortsette.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
