Konstruerer atferdsproblemer

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Forskningsrådets tildeling av forskningmidler innenfor FINNUT-programmet, blant annet til Agderprosjektet, aktualiserer debatten om fenomenet at gjengangere tildeles nye forskningsmidler basert på "funn" i egen forskning. Derfor republiserer vi her en kronikk som sto på trykk i Morgenbladet 26. april 2012. Kronikken er lest av mange og delt over 1100 ganger på Facebook, og sommeren 2013 fikk den nytt liv gjennom sosiale medier. Fortsatt er det behov for et kritisk søkelys mot strømmen av forskningsmidler som går til å identifisere – eller konstruere – vansker hos små barn. 

Det samles i dag inn enorme mengder personopplysninger om små barn. Hensikten er å identifisere avvik fra det normale og forebygge antisosial atferd i framtiden. Enkelte forskere hevder at de kan identifisere potensielt kriminelle ved spedbarnsalder. Psykolog Lars Wichstrøm ved NTNU har uttalt at han allerede fra fødselen av kan forutsi hvilke barn som vil utvikle problemer senere i livet. Oppvekstdirektør i Kristiansand, Arild Rekve, påstår at det er mulig å peke ut fremtidige NAV-klienter i barnehagen.

Identifiseringen av avvik foregår blant annet gjennom kartleggingsverktøy som brukes av barnehager og helsestasjoner. I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet har vi gått inn i de mest brukte verktøyene. Vi har stilt spørsmål om hvilket barn det er man er på jakt etter. Det man definerer som et normalt barn, er et lydig barn som ikke yter motstand, men følger regler og innordner seg. Verktøyene er utformet slik at mange barn får stempelet ”mestrer ikke”. Det mest alminnelige blir omgjort til noe som må rettes på eller forebygges.

Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog

Vi har stilt spørsmål om hvem som deltar i denne jakten. Det vi ser, er summen av kommersielle interesser, faglig prestisje og politisk styringsiver. Politiske ambisjoner om tidlig innsats og synlige resultater passer som hånd i hanske for selgerne av kurs, verktøy, håndbøker og programmer.

Vår tematisering av kommersialisering og habilitetsproblematikk i boka har skapt debatt i flere medier. I denne kronikken løfter vi fram et område som til nå ikke er debattert: forskning som representerer de samme tendensene.

Jakten på det normale barnet foregår også i forskningsprosjekter som er finansiert av Norges forskningsråd (NFR). Forskningsdesign innrettes slik at helt alminnelige barn havner i en gråsone. Datamengden og detaljrikdommen er så stor at forskerne finner de feilene de leter etter. Jo flere tegn på avvik de finner, jo større er sjansen for nye forskningsmidler.

Det som skiller forskningsprosjektene fra kartleggingen som foregår i barnehagen, er at det er enda større faglig prestisje og enda større pengesummer i omløp. Vi har kjennskap til fire slike prosjekter: “Tidlig Trygg i Trondheim”, der det samles inn store mengder data om barna, blant annet gjennom gentesting. Flere foreldre har trukket seg fra prosjektet, og åpent kritisert det for å konstruere avvik hos barn. “Barn i Bergen”, hvor forskerne i den første fasen fant at en stor andel av barna hadde ”vansker”, men hvor halvparten av disse tre år senere ikke hadde dem lenger. “Mor og barn-undersøkelsen”, som eksempelvis fant vansker hos 41 % av de 12 000 femåringene undersøkelsen omfattet, og Atferdssenterets prosjekt “Barns sosiale utvikling”.

I januar i år kom en rapport, skrevet på oppdrag for Kunnskapsdepartementet (KD), med foreløpige resultater fra det sistnevnte prosjektet. Rapporten bygger på data om barna da de var 2 år. Den konkluderer med at barna i barnehagen er mer trassige og fysisk utagerende enn barn som passes hjemme. Konklusjonen trekkes på et tynt empirisk grunnlag. Forskjellene er så små at de knapt kan kalles forskjeller.

Det vi er mest spørrende til, er hensikten med prosjektet. Prosjektet følger barna fra de er 6 måneder og ut 2. klasse. 1100 barn og deres familier deltar. I prosjektbeskrivelsen kommer det fram at hensikten er å framskaffe kunnskap om utvikling av sosiale ferdigheter blant barn i Norge fra spedbarnsalderen av. Ved å identifisere risikofaktorer og tidlige uttrykk for atferdsproblemer vil man gjennom prosjektet forebygge antisosial og kriminell atferd.

Spørreskjemaet om 2-åringen inneholder en rekke spørsmål om han/hun slår, biter, sparker, stikker av, kaster ting på andre, lugger, dytter noen for å få viljen sin, ødelegger ting, gjør ting for å irritere andre, ser ulykkelig ut uten grunn, prøver å skjule at hun/han har gjort noe galt eller er trassig når hun/han blir bedt om å gjøre noe.

Voksne som tillegger 2-åringer intensjoner som dette, er ikke bare på kollisjonskurs med nyere småbarnsforskning. Vi vil påstå at de er farlige. Forestillingen om at 2-åringer handler som de gjør for å skade andre, kan få svært negative konsekvenser. Barn får en dårlig start på livet hvis de utsettes for voksne som “identifiserer” antisosiale egenskaper hos toåringer, som at de er “trassige” eller “aggressive”, på sviktende faglig grunnlag.

De fleste foreldre gir ikke 2-åringen ansvaret for det som går galt i de mange kreative eksperimentene og forsøkene på å finne ut av samspillet med andre barn og voksne. De aller fleste foreldre anstrenger seg til det ytterste for å forstå sitt barns intensjoner og har et vidt begrep om hva som er ”normalt”. Hvis en 2-åring griser til sofaen med blåbærsyltetøy fordi alle bamsene skal få mat, eller setter tennene i babyen for å se hva som skjer, vil foreldrene trolig bli både frustrerte og sinte. Men de færreste vil se en framtidig forbryter i 2-åringen.

Vi fikk kjennskap til spørreskjemaet som inngår i prosjektet “Barns sosiale utvikling”, fra en ansatt i en barnehage som reagerte på undersøkelsen. Selv følte vi umiddelbart et ubehag ved å lese spørsmålene i skjemaet, som mødre, førskolelærerutdannere og forskere. I ulike sammenhenger blir vi dessverre minnet om at det finnes voksne som totalt mangler respekt for barn. Det kan skje i det offentlige rom eller i avisenes nettdebatter. Det rettferdiggjør ikke forskning som dette. Tvert i mot.

Spørreskjemaet er ikke uten videre tilgjengelig. Det inngår ikke i rapporten. Når informasjon om forskningens mål og metoder ikke er offentlig tilgjengelig, åpnes det heller ikke for kritikk. Vår erfaring er at kritikk av denne form for forskning avvises. Enten blir kritikken omtalt som ideologisk, eller det hevdes at kritikerne ikke har kunnskap om denne typen forskning eller ikke liker slike forskningsmetoder.

Forskningsprosjektene vi viser til, gir seg ut for å være verdinøytrale. Det er de ikke. Slik forskning bidrar til en sterkt verdiladet forståelse av hva et normalt barn er.

Staten har en sentral rolle i jakten på det normale barnet. NFR betaler for forskningen, og problemstillingene er utarbeidet av KD i samarbeid med Atferdssenteret. Rapporten er dessuten revidert etter kommentarer fra KD. At oppdragsgiveren har innflytelse over forskningsresultater er et problem. Problemet består i at oppdragsgiver bestiller en bestemt type kunnskap og forskeren må tilpasse seg kravene som stilles.

Forskningsprosjekter som dette er ofte forutsigbare. De er primært egnet til å bekrefte på forhånd antatte sammenhenger og utvide forskernes eget revir. De får nye forskningsmidler, og i dette konkrete tilfellet har Atferdssenteret også ”medisin” å selge i form av blant annet foreldreveiledningsmodellen PMTO og atferdsprogrammet TIBIR.

Vår kjennskap til disse prosjektene gjør at vi velger å kritisere dem offentlig. Vi mener det bør rettes et kritisk søkelys på den statsfinansierte jakten på det normale barnet.



 Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.