Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Forskningsrådets tildeling av forskningmidler innenfor FINNUT-programmet, blant annet til Agderprosjektet, aktualiserer debatten om fenomenet at gjengangere tildeles nye forskningsmidler basert på "funn" i egen forskning. Derfor republiserer vi her en kronikk som sto på trykk i Morgenbladet 26. april 2012. Kronikken er lest av mange og delt over 1100 ganger på Facebook, og sommeren 2013 fikk den nytt liv gjennom sosiale
medier. Fortsatt er det behov for et kritisk søkelys mot strømmen av
forskningsmidler som går til å identifisere – eller konstruere – vansker hos
små barn.
Det samles i dag inn enorme mengder personopplysninger om
små barn. Hensikten er å identifisere avvik fra det normale og forebygge
antisosial atferd i framtiden. Enkelte forskere hevder at de kan identifisere
potensielt kriminelle ved spedbarnsalder. Psykolog Lars Wichstrøm ved NTNU har
uttalt at han allerede fra fødselen av kan forutsi hvilke barn som vil utvikle
problemer senere i livet. Oppvekstdirektør i Kristiansand, Arild Rekve, påstår
at det er mulig å peke ut fremtidige NAV-klienter i barnehagen.
![]() |
Illustrasjon: Bendik Østrem Svalastog |
Vår tematisering av kommersialisering og
habilitetsproblematikk i boka har skapt debatt i flere medier. I denne kronikken
løfter vi fram et område som til nå ikke er debattert: forskning som
representerer de samme tendensene.
Jakten på det normale barnet foregår også i
forskningsprosjekter som er finansiert av Norges forskningsråd (NFR).
Forskningsdesign innrettes slik at helt alminnelige barn havner i en gråsone.
Datamengden og detaljrikdommen er så stor at forskerne finner de feilene de
leter etter. Jo flere tegn på avvik de finner, jo større er sjansen for nye
forskningsmidler.
Det som skiller forskningsprosjektene fra kartleggingen som
foregår i barnehagen, er at det er enda større faglig prestisje og enda større
pengesummer i omløp. Vi har kjennskap til fire slike prosjekter: “Tidlig Trygg
i Trondheim”, der det samles inn store mengder data om barna, blant annet gjennom
gentesting. Flere foreldre har trukket seg fra prosjektet, og åpent kritisert
det for å konstruere avvik hos barn. “Barn i Bergen”, hvor forskerne i den
første fasen fant at en stor andel av barna hadde ”vansker”, men hvor
halvparten av disse tre år senere ikke hadde dem lenger. “Mor og
barn-undersøkelsen”, som eksempelvis fant vansker hos 41 % av de 12 000
femåringene undersøkelsen omfattet, og Atferdssenterets prosjekt “Barns sosiale
utvikling”.
I januar i år kom en rapport, skrevet på oppdrag for Kunnskapsdepartementet
(KD), med foreløpige resultater fra det sistnevnte prosjektet. Rapporten bygger
på data om barna da de var 2 år. Den konkluderer med at barna i barnehagen er
mer trassige og fysisk utagerende enn barn som passes hjemme. Konklusjonen trekkes
på et tynt empirisk grunnlag. Forskjellene er så små at de knapt kan kalles
forskjeller.
Det vi er mest spørrende til, er hensikten med prosjektet.
Prosjektet følger barna fra de er 6 måneder og ut 2. klasse. 1100 barn og deres
familier deltar. I prosjektbeskrivelsen kommer det fram at hensikten er å
framskaffe kunnskap om utvikling av sosiale ferdigheter blant barn i Norge fra
spedbarnsalderen av. Ved å identifisere risikofaktorer og tidlige uttrykk for
atferdsproblemer vil man gjennom prosjektet forebygge antisosial og kriminell
atferd.
Spørreskjemaet om 2-åringen inneholder en rekke spørsmål om
han/hun slår, biter, sparker, stikker av, kaster ting på andre, lugger, dytter
noen for å få viljen sin, ødelegger ting, gjør ting for å irritere andre, ser
ulykkelig ut uten grunn, prøver å skjule at hun/han har gjort noe galt eller er
trassig når hun/han blir bedt om å gjøre noe.
Voksne som tillegger 2-åringer intensjoner som dette, er
ikke bare på kollisjonskurs med nyere småbarnsforskning. Vi vil påstå at de er
farlige. Forestillingen om at 2-åringer handler som de gjør for å skade andre,
kan få svært negative konsekvenser. Barn får en dårlig start på livet hvis de
utsettes for voksne som “identifiserer” antisosiale egenskaper hos toåringer,
som at de er “trassige” eller “aggressive”, på sviktende faglig grunnlag.
De fleste foreldre gir ikke 2-åringen ansvaret for det som
går galt i de mange kreative eksperimentene og forsøkene på å finne ut av
samspillet med andre barn og voksne. De aller fleste foreldre anstrenger seg
til det ytterste for å forstå sitt barns intensjoner og har et vidt begrep om
hva som er ”normalt”. Hvis en 2-åring griser til sofaen med blåbærsyltetøy
fordi alle bamsene skal få mat, eller setter tennene i babyen for å se hva som
skjer, vil foreldrene trolig bli både frustrerte og sinte. Men de færreste vil
se en framtidig forbryter i 2-åringen.
Vi fikk kjennskap til spørreskjemaet som inngår i prosjektet
“Barns sosiale utvikling”, fra en ansatt i en barnehage som reagerte på
undersøkelsen. Selv følte vi umiddelbart et ubehag ved å lese spørsmålene i
skjemaet, som mødre, førskolelærerutdannere og forskere. I ulike sammenhenger
blir vi dessverre minnet om at det finnes voksne som totalt mangler respekt for
barn. Det kan skje i det offentlige rom eller i avisenes nettdebatter. Det
rettferdiggjør ikke forskning som dette. Tvert i mot.
Spørreskjemaet er ikke uten videre tilgjengelig. Det inngår
ikke i rapporten. Når informasjon om forskningens mål og metoder ikke er
offentlig tilgjengelig, åpnes det heller ikke for kritikk. Vår erfaring er at
kritikk av denne form for forskning avvises. Enten blir kritikken omtalt som
ideologisk, eller det hevdes at kritikerne ikke har kunnskap om denne typen
forskning eller ikke liker slike forskningsmetoder.
Forskningsprosjektene vi viser til, gir seg ut for å være
verdinøytrale. Det er de ikke. Slik forskning bidrar til en sterkt verdiladet
forståelse av hva et normalt barn er.
Staten har en sentral rolle i jakten på det normale barnet.
NFR betaler for forskningen, og problemstillingene er utarbeidet av KD i
samarbeid med Atferdssenteret. Rapporten er dessuten revidert etter kommentarer
fra KD. At oppdragsgiveren har innflytelse over forskningsresultater er et
problem. Problemet består i at oppdragsgiver bestiller en bestemt type kunnskap
og forskeren må tilpasse seg kravene som stilles.
Forskningsprosjekter som dette er ofte forutsigbare. De er
primært egnet til å bekrefte på forhånd antatte sammenhenger og utvide
forskernes eget revir. De får nye forskningsmidler, og i dette konkrete
tilfellet har Atferdssenteret også ”medisin” å selge i form av blant annet
foreldreveiledningsmodellen PMTO og atferdsprogrammet TIBIR.
Vår kjennskap til disse prosjektene gjør at vi velger å
kritisere dem offentlig. Vi mener det bør rettes et kritisk søkelys på den
statsfinansierte jakten på det normale barnet.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.
Bloggen kan følges fra vår Facebook-side, HER.