Av Solveig Østrem
Knut Erik Tranøys bok
Vitenskapen
– samfunnsmakt og livsform har vært del av årets
sommerlektyre. Boka handler om vitenskapsfilosofi, eller nærmere
bestemt vitenskapsetikk. Tranøy skriver kloke ting om forholdet mellom vitenskap,
normer og verdier og om vitenskapssamfunnets normer, det vi tidligere har
skrevet om under akronymet
CUDOS.
Tranøy skriver om vitenskapens fundamentale sannhetsforpliktelse. Den handler
ikke om å finne en absolutt sannhet, men om forskeres forpliktelse til alltid å
søke, begrunne og etterprøve sine argumenter.
At boka er utgitt i 1985, blir tydelig når forfatteren i
forordet takker Marit Berge for «en førsteklasses jobb ved
tekstbehandlingsmaskinen». Ellers er boka høyst aktuelt. Det kan likevel se ut
til at de fleste av dagens utdanningspolitikere og forskningsdirektører har
lagt denne form for kunnskapsfilosofi på hylla. Det ser nemlig ut til at
sentrale vitenskapsteoretiske diskusjoner settes i en parentes når
forskningsmidler prioriteres og fordeles. Årets
tildeling
av midler fra Forskningsrådets
program
for utdanningsforskning, tyder på at iveren etter å finne målbare effekter
av tiltak rettet mot barn, har trengt til side de komplekse spørsmålene om
kunnskap, makt og verdier. Støtten til
Agderprosjektet, som er
svært omdiskutert, kan tjene som eksempel på denne tendensen. Kritikken dreier seg
blant annet om prosjektets metodiske innretning, og om at tiltakene som skal
iverksettes bryter med etablert kunnskap om små barns læring og med barnehagens
formål og verdier. Det er liten tvil om at forskerne bak prosjektene har til
hensikt å gjøre et grundig og samvittighetsfullt arbeid for å øke kunnskapen om
barnehage og skole. Men den ensidige vekten på «funn» som kan brukes i
politikkutforming, kan bety at vi har gått inn i en epoke dominert av teorisvak
utdanningsforskning.
 |
Sommerlektyre |
Jeg tror ikke dagens forskere er mer uetiske enn forskerne
var før. Det nye er at vi presses inn i systemer som er så effektive, med
publiseringsformer som er så knappe, at det er mindre plass de de lange
resonnementene og mindre rom for forbeholdene. Den som vil gjøre karriere i
akademia i dag, må ha nese for hvordan de skaffer seg forskningsmidler, de må
lære IMRAD-strukturen for å få artikler på trykk i anerkjente, internasjonale
tidsskifter, og de må skaffe seg nyttige nettverk. Men de vitenskapsfilosofiske
diskusjonene og den grundige og kritiske etterprøvingen av argumenter og
motargumenter, kan erstattes med en mer teknisk form for «vitenskapsteoretisk
posisjonering». Et par linjer om hvordan forskningsetiske retningslinjer er ivaretatt,
er det eneste man har «råd» til hvis man skal klare å holde seg innenfor det
antall tegn tidsskriftene gir til disposisjon per artikkel.
Heller ikke i den offentlige debatten om utdanningsforskning
og forskningsfinansiering er vitenskapsetikk et sentralt spørsmål for tiden.
Der blir etiske og teoretiske perspektiver ofte redusert til et spørsmål om meninger, og det legges til grunn at den
enkelte forsker kan mene hva som helst. Forskeren kan mene at et skolelignende barnehagetilbud vil bidra til å redusere
sosiale forskjeller. Og så kan en annen forsker mene at et slikt brudd med barnehagens formål og tradisjon er
uheldig for små barns læring og utvikling. På den måten blir det enkelt for
politikere å finne forskere som kan bidra med faglig legitimering av «tidlig
innsats»-tiltak som de allerede har bestemt seg for å gjennomføre. Dersom slike
tiltak møter motforestillinger fra faglig hold, slik tilfellet er for
Agderprosjektet, behøver ikke politikerne å forholde seg til substansen i
motforestillingene. De kan bare vise til at det eksisterer «faglig uenighet» og
fritt velge hvilke meninger de vil
lytte til.
Knut Erik Tranøy skriver ikke om å ha meninger, men om å
argumentere. Han er opptatt av den fundamentale forskjellen mellom å overtale
og overbevise: «Å overtale en
annen om p er å få den andre til å
tro på p. Men å overbevise en annen om p er
å gi den andre tilstrekkelig gode grunner til å tro at p er sann eller akseptabel.» Det er her kravet om etterprøvbare argumenter kommer inn.
Overbevisning innebærer at man har argumenter som er gode nok til at de tåler kritisk
etterprøving gjennom motargumenter, og åpenhet for å forkaste argumenter som
ikke holder i møte med motargumenter. Vitenskapelig kvalitet handler i dette
perspektivet verken om objektivitet i snever forstand eller om at ethvert
argument, eller enhver mening, er
like gyldig, men om kraften i det bedre argument, som Jürgen Habermas kaller
det.
Vitenskapens sannhetsforpliktelse og overbevisningskravet er
ifølge Tranøy to sider av samme sak. Overbevisning er ifølge Tranøy en spesiell
form for overtalelse, overtalelse ved fornuftsgrunner. Nøkkelordet er «gode
grunner». «Når vi argumenterer, er det bare «fornuftsgrunner» som er gode
grunner», skriver Tranøy. Han viser til «det strenge bevis» som det klareste
tilfellet, men det har vi stort sett bare i logikk og matematikk, og i formale
vitenskaper. Som regel må vi nøye oss med grader av sannsynlighet, med belegg
eller støtte i form av et argument eller et resonnement.
Tranøy nevner også andre måter å overtale på, som ikke er i
samsvar med vitenskapens sannhetsforpliktelse. Du kan få meg til å godta noe
som sant ved trusler, ved en pistol i nakken, ved bestikkelser, hjernevask,
indoktrinering, ved retorikk og propaganda. Og ikke minst, skriver Tranøy, ved
å påkalle autoriteter. Når forskerne bak Agderprosjektet hevder at læringsmål i
barnehagen og voksenstyrt pedagogikk vil føre til sosial utjevning, ligner det eksempelvis
mer på retorikk og propaganda, enn på «fornuftsgrunner». Her har man opplagt gode
intensjoner, men ikke like gode argumenter. Å påkalle autoriteter er, og har
trolig alltid vært, en vanlig strategi for å framstille noe som sant. Men i dag
kalles de ikke autoriteter, de kalles nettverk, og forbindelseslinjene mellom
forvaltningen, politikerne og de faglige aktørene, er ofte lite gjennomsiktige.
Det er nærmest blitt viktigere å pleie (de uformelle) nettverkene enn å spisse
argumentene.