Av Mari Pettersvold
Jeg har med interesse fulgt Morgenbladets kritiske blikk på
forskning på genmateriale i den norske «Mor og barn-undersøkelsen». Forskningsprosjektet er omfattende. 100 000
gravide kvinner ble fra 1999 til 2008 rekruttert til å delta i Folkehelseinstituttets
(FHI) undersøkelse.
FHI’s direktør, Camilla Stoltenberg, sier til Morgenbladet
at hun ikke lurer noen, og at alt er i sin skjønneste orden. Kritikken som
rettes mot «Mor og barn-undersøkelsen» avvises. Hun mener man ikke skal
undervurdere respondentene. De kan trekke seg når som helst.
Ifølge Stoltenberg har 175 kvinner trukket seg fra
undersøkelsen. Undertegnede er en av dem. Det var ikke fordi det var slitsomt å
delta, som Stoltenberg sier er hovedårsaken. Jeg trakk meg når jeg kom til
3-årsskjemaet og forsto at her lette man med lys og lykte etter det store
Tegnet på at noe var galt med 3-åringen. Jeg skulle ta stilling til svært mange
påstander om ting som små barn gjør i perioder, som stort sett går over helt av
seg selv før man har rukket å tenke på det som et problem. Flere av påstandene
forekom meg ganske bisarre. Som:
Barnet klager over at noen klær
er for trange.
Barnet blir ute av seg av å vaske
ansiktet eller vaske håret.
Det merkes ikke på barnet når
hun/han har gjort noe galt.
Barnet legger seg bort i alt
mulig.
Barnet er ulydig eller i
opposisjon (f.eks. nekter å gjøre ting du ber om).
Bloggen Mestrer,
mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.