Hvem eier leken?

Av Mari Pettersvold, Solveig Østrem og Morten Solheim

Dette innlegget sto på trykk i VG 16. juli 2012 og inngikk i en debatt om norske toåringers matematikkferdigheter. Nå er funn som tilsier at norske toåringer er for dårlige til å telle, inkludert i et notat fra Utdanningsdirektoratet om forskning om effekten av barnehage. Derfor publiserer vi innlegget på nytt her:

7. juli svarer Elin Reikerås, Trond Egil Toft og Åse Kari Hansen Wagner på vår kritikk av deres studie  som viser at norske toåringer har for dårlige matematikkferdigheter. Vi påpekte at når slike funn hevdes å være viktige, er det stor risiko for at leken i barnehagen trenges til side for organisert opplæring.

Forskerne fra Stavangerprosjektet bruker en velkjent, men ikke spesielt tillitvekkende taktikk: Å sette (egen) forskning opp mot (andre forskeres) synsing. De viser til at deres forskningsresultater er publisert i et internasjonalt tidsskrift. Dette betyr ikke at funnene er ubestridte fakta. Det er fint og flott med poenggivende publikasjoner på engelsk, men det er ikke det samme som at forskningsfunn og -metoder er fritatt fra kritikk.

Stavangerforskerne tar til orde for å utnytte leken til å nå bestemte læringsmål definert av voksne. Kritiske perspektiver på denne instrumentelle forståelsen av barns læring gjennom lek er jevnlig presentert i forskningslitteraturen. Kritikken går på at dersom voksnes læringsmål blir førende for leken, definerer ikke barna lenger aktiviteten som lek. Leken er det området hvor barn selv opplever å ha mest innflytelse. Dette danner grunnlag for en tidlig demokratisk forståelse. Leken er også viktig i seg selv, fordi den skaper trivsel, glede og vennskap. Barna vil likevel lære gjennom leken, men på egne premisser. De kan til og med lære noe annet og noe viktigere, enn hva de voksne hadde som læringsmål for aktiviteten.

Når det gjelder det metodiske ved studien fra Stavanger er det flere ting vi finner betenkelig. Kartleggingsverktøyet MIO (Matematikken - individet - omgivelsene) er brukt til å observere og samle inn data om barna. Verktøyet er utviklet til bruk i pedagogisk arbeid med barn, ikke til forskning. Å omdefinere bruksområdet av et slikt verktøy til forskning, er omstridt. Det er ikke forskerne selv, men barnehageansatte som har fylt ut skjemaene. Det er grunn til å stille spørsmål ved gyldigheten ved observasjonene, når de omdefineres til forskningsfunn. Mange av spørsmålene i skjemaet handler ikke handler om matematikk, men om barnas vilje til å innordne seg og gjøre som de voksne forventer. Her kommer stavangerforskernes verdier (det de selv kaller "synsing") tydelig til uttrykk. De bekrefter at det barnet de ønsker seg er det barnet som i kartleggingsverktøyet MIO fremstilles som en normalt utviklet toåring: et barn som kan dekke bord, kle på seg selv og rydde etter seg når de har lekt. Et veldisiplinert, lydig og tilpasningsdyktig barn. I det minste innrømmer forskerne at dette ikke har noe med lek å gjøre.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.