Av Svein Sjøberg
Dette innlegget er tidligere publisert som kronikk i Dagbladet 9.
september 2014
Lever universiteter og høgskoler opp til idealene om fri og
kritisk forskning og deltakelse i offentlig debatt? Idealene er der fremdeles,
men de er under press i en verden der mye dreier seg om kunder, marked og penger.
Forskere og deres institusjoner får uttelling på det de "produserer":
studiepoeng og vitenskapelige artikler. Men de må ha ytterligere inntjening. De
får oppdrag utenfra, de søker om forskningsmidler, og de legger inn anbud på
utlyste midler. Bunnlinjetenkning og lojalitet til oppdragsgiver kan av og til
stå i veien for faglige prioriteringer og akademiske idealer.
Min egen historie illustrerer poenget. For et år siden ble
jeg tildelt UiO's pris for forskningsformidling, en virksomhet som for øvrig ikke
teller i økonomisk forstand, blant annet fordi den er så vanskelig å måle. Da
blir gleden over en slik pris ekstra stor, spesielt når begrunnelsen var
knyttet til at jeg levde opp til akademiske idealer om en kunnskapsbasert
kritisk holdning og argumentasjonsform.
Men hvor lenge var slangen i paradis? Deler av min
popularisering er kritikk av en tiltakende måle-, test- og dokumentasjonskultur
som preger skolen og andre deler av samfunnslivet. Men problemet er at jeg er
ved et institutt som i stor grad er involvert i denne virksomheten. Store
internasjonale tester er også store penger, og en problematisk budsjettbalanse
er snudd til overskudd av denne testvirksomheten. I et slikt perspektiv er min
offentlige kritikk av spesielt Pisa-prosjektet ikke spesielt populær blant dem
som arbeider med dette, for å si det forsiktig. Riktig nok er det mange
kolleger ved instituttet som har en tilsvarende faglig og ideologisk kritikk,
men de skriver om dette i stort sett engelske fagtidsskrifter. Det gjør jeg
også, men jeg velger også å ta debatten i media. Dagens testregime er ikke bare
en rent faglig utfordring, saken har politiske og samfunnsmessige sider som
angår et bredt publikum.
Men det blåser kalde vinder når man velger å gå ut offentlig
med Pisa-kritikk. Jeg har fått grundig bank og personkarakteristikk av Kristin
Clemet, som helt bevisst satte i gang Pisa-panikken i norsk skole. Det tåler
jeg, og man får de fiender man fortjener. Verre er det å oppleve kalde skuldre
og usynliggjøring på egen arbeidsplass. Bare ett eksempel på dette: Instituttet
har en "skryteside" med medieklipp. Der finner man for de to siste
årene et førtitall eksempler. Ingen av mine kronikker, radio- eller TV-opplegg
er blant disse, enda jeg har flere titalls i samme periode. Kanskje tilfeldig?
Men det er ikke bare Pisa-kritikken som synes glemt. Heller ikke andre
medieinnslag med meg er tatt med. Jeg er ikke-eksisterende. Kanskje tilfeldig,
det også?
Mange peker på at dagens spente situasjon i skolen har sin
rot i endringer som fulgte i kjølvannet av det såkalte Pisa-sjokket. Stein Aabø
traff spikeren på hodet her i Dagbladet (19. aug) ved å hevde at "oppmerksomheten
rundt Pisa-undersøkelsen og nasjonale prøver har skapt et forventnings- og
effektivitetspress i skolene. Det øker naturligvis byrden på den enkelte lærer.
Dette fører også til at mer tid går til rapportering og byråkrati."
Det følgende bør derfor ha offentlig interesse: Det er dette
instituttet som hele tiden har hatt hånd om Pisa. De var med på å skape
Pisa-sjokket, da norsk skole fikk dommen "skoletaper", enda vi kom
midt i laget blant de rike OECD-landene. "Pisa-sjokket ble en flying start
for oss som nylig hadde overtatt ledelsen i Kunnskapsdepartementet",
skriver Helge Ole Bergesen, Clemets statssekretær, i sin bok som kom rett etter
at nye skolereformer var på plass. De samme Pisa-forskerne bidro til å foreslå
og siden utvikle de nasjonale prøvene. Motivasjonen var utvilsomt å arbeide for
en bedre skole, med mere vekt på kunnskap og læring. Det var forøvrig full
politisk enighet om denne utviklingen. Senere fikk instituttet ansvaret for
store deler av disse prøvene, dessuten Oslo-prøver og andre nasjonale og
internasjonale tester. I dag er det 23 ansatte som er tilknyttet denne gruppa
ved instituttet. De gjør sikkert en god jobb, men det kan diskuteres om denne
tesingen i dag er til beste for skolen. Men slike oppdrag skaper arbeidsplasser
og orden på økonomien. Ikke bare det, for i kjølvannet av Pisa-krisa følger det
også satsinger på tiltak som skal rette opp situasjonen, og det kommer
stipendiatstillinger og forskningsmidler. Hvis en ung forsker er ute etter å få
en jobb, er Pisa-kritikk ikke noe godt sjekketriks.
Slik er for øvrig også situasjonen i andre land. OECD
opererer som et globalt utdanningsdepartement, og Pisa er deres viktigste
instrument. I nær sagt alle land oppstår Pisa-sjokk, for alle vil helst være på
pallen i det man opplever som en slags IQ-test for hele nasjonen. Når det er 75
land med, kan ikke alle komme på pallen. Viktigere er det at Pisa faktisk ikke
tester skolekunnskaper, og heller ikke bryr seg om de enkelte landenes
læreplaner. Pisa-data sier heller ikke noe som helst om årsaker til verken gode
eller dårlige resultater. Men likevel oppstår en slags panikk, og nasjonale
myndigheter føler at "noe" må gjøres, de må vise handlekraft.
Det er interessant hvordan ulike regjeringer lanserer
diametralt motsatte "forklaringer" på det de oppfatter som for svake
resultater. Disiplin? Klassestørrelse? Lærerutdanning? Læringsstrategier?
Tilbakemeldinger? Ledelse? Mer IKT? Tidlig innsats? Klarere kunnskapskrav? osv.
Fantasien og kreativiteten blomstrer, men er stort sett helt uten forankring i
Pisa-data.
Likevel: en rekke av tiltakene synes å gå igjen i mange
land. I kjølvannet av Pisa kommer det nye læreplaner basert på
Pisa-rammeverket, det blir mer testing, flere og tidligere karakterer,
rangering av skoler og kommuner, lærerlønn etter prestasjoner, frie skolevalg
og privatskoler. Og skolen og lærerne blir syndebukker, ofte rene mobbeoffer.
Sverige er det beste eksemplet.
Nytt av året er at Pisa/OECD har inngått nært samarbeid med
Pearson Inc., verdens største kommersielle aktør når det gjelder tester og
undervisningsopplegg. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land. De selger tester
som setter diagnosen, og selger sine undervisningsopplegg som medisin.
Utdanning er nå en av verdens mest lukrative bransjer, og nå spiller Pearson på
lag med selveste OECD. Det hører med til historien at Pearson er hovedsponsor
for universitetsinstitutt som arbeider med tester og skoleutvikling. Usynlige
bånd av lojalitet og gjensidig avhengighet blir vevd i det stille. Kritisk
forskning på dette er i enhver forstand lite lønnsomt.
Denne konkrete saken er ett av mange eksempler på hva som
skjer når forskere og universiteter i stadig større grad blir avhengig av
eksterne midler. Det vokser fram en kultur av lojalitet og taushet. Selvsensur.
Kanskje også frykt for synlige og usynlige represalier hvis man går ut
offentlig. Unge forskere på utkikk etter jobb oppfatter selvsagt budskapet.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
