Ønsket om å vite alt om alle

Av Mari Pettersvold, Morten Solheim og Solveig Østrem

Det er i dag en urokkelig vilje til å vite alt om alle. Det samles inn en grenseløs mengde persondata om små barn, ofte uten at det blir tatt hensyn til barns rett til personvern. Dette skrev vi om i en kronikk i som sto på trykk i Morgenbladet 18. mars 2011. Lite har skjedd siden den gangen for å sikre at personvernloven blir ivaretatt, iveren etter å samle inn opplysninger er minst like stor, hensikten like uklar. Derfor gjør vi kronikken tilgjengelig her.

100 000 gravide kvinner ble fra 1999 til 2008 rekruttert til å delta i den norske Mor og barn-undersøkelsen. Folkehelseinstituttet har gjennom denne studien samlet inn et stort omfang av biologisk materiale og spørreskjemadata. Etter hvert som barna er blitt eldre er undersøkelsen utvidet. I 2007 ble det inngått en kontrakt med Kunnskapsdepartementet om å levere data om barn i barnehagen om språk, læring og psykisk helse. Det er også et uttalt ønske om å koble funn fra de ufødte barnas liv til resultater på nasjonale prøver.

Ønsket om å vite alt om alle

Mor og barn-undersøkelsen omtales som unik. Men den kan like gjerne forstås som tidstypisk. Det er i dag en grenseløs vilje til å få vite alt om alle og en urokkelig tro på at alle former for registrering av data om barn tjener det gode. Bare vi har detaljert kunnskap om barns helse, kognitive utvikling og genetiske disposisjoner, kan vi sikre at de får et godt liv, at de ikke faller ut av videregående skole og at de som voksne lykkes i arbeidslivet. Problemet er at de gode intensjonene ofte erstatter etiske og juridiske hensyn. Iveren etter å registrere opplysninger om barn og koble data på kryss og tvers, gjør personvernet meget utsatt.

Mange eksempler

Det er flere eksempler på “unike” prosjekter som i stor skala registrerer personopplysninger om barn, der størrelsen fremheves som kvalitetsmål og hvor de juridiske dilemmaene er åpenbare.

Tidlig Trygg i Trondheim (TtiT) startet i 2007 med å rekruttere 4-åringer til et forskningsprosjekt om barns oppvekst, sosiale kompetanse og mentale helse. 1000 barn ble valgt ut til å delta. Planen er å følge dem over lang tid, og flere forskningsprosjekter finansiert av Norges Forskningsråd er knyttet til TtiT. I 2009 ble prosjektet utvidet til å omfatte gentesting av barna. Forskerne ønsker å identifisere samspill mellom genvarianter og miljø.

Tromsøundersøkelsen Fit futures er en undersøkelse som skal kartlegge ungdommers helsetilstand og levevaner. 1000 elever i videregående skoler deltar. Undersøkelsen innebærer måling av fysisk aktivitet, blodprøver og hårprøver, og den omfatter også gentesting. Prosjektet er medisinsk, men har også intensjoner om å forklare frafall i videregående skole.

TRAS (Tidlig registrering av barns språk), ART (Agression Replacement Training), MIO (Matematikken – Individet – Omgivelsene), EYMSC (Early Years Movement Skills Checklist) og ALLE MED er kartleggingsverktøy som benyttes i stor skala. Det er begrenset kunnskap om hvilke rutiner det er for oppbevaring og sletting av data fra kartleggingen. Men det er ikke uvanlig at man lar skjemaene følge barna fra barnehagen til skolen. “Stavangerprosjektet” innebærer å samle inn data fra både barnehage og skole ved hjelp av disse verktøyene. Prosjektet omfatter 1400 barn og har som mål å bidra til økt kunnskap om barns utvikling i alderen 2 ½-10 år.

Mange kommuner benytter screeninginstrumentet ASQ (Ages & Stages Questionnaires). Det består av nitten spørreskjemaer som foreldrene besvarer i barnets fem første leveår. Svarene legges til grunn for en multiplikasjonsmodell som avgjør hvilket utviklingstrinn barnet befinner seg på. ASQ selges til barnehager og helsestasjoner via Regionsentrene for barn og unges psykiske helse (R-BUP). I en del kommuner inngår ASQ som ett av flere kartleggingsverktøy. Dette gjelder blant annet for Kvello-modellen. I denne modellen registreres også risikofaktorer knyttet til oppvekstvilkår og helse, inkludert barnas intelligens og om foreldre tilhører en lite ansett rase (sic!).

Ikke opptatt av personvern

I vår kontakt med kommuner og med R-BUP er det lite som tyder på at personvern er et tema i arbeidet med ASQ. Konsesjonsplikten, som følger av at man registrerer sensitive opplysninger, regnes som noe som står i veien for formålet. Det sies at det å samle inn opplysninger om barna ikke er ”farlig”. Praksisen er opplagt i strid med personopplysningsloven, men ”gevinsten” av verktøyene legger et mildt slør over det faktum at man beveger seg i en juridisk gråsone.

Det kan se ut til at det ikke bare er R-BUP, men også politikere som synes det er brysomt å forholde seg til personvernhensyn. Da stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen kom, ble det påpekt at tiltakene regjeringen foreslo – språkkartlegging av treåringer og overføring av dokumentasjon fra barnehagen til skolen – ville bety at vi kunne få et nasjonalt personregister over barns liv (Aftenposten 17.6.2009). Til dette svarte daværende statsråd Bård Vegar Solhjell (26.6.2009): “Dei påstår at eg ønskjer å skipe til eit nasjonalt personregister over livet til barn. Det er heilt feil.”

Snikinnføring av forskningsdatabase

Helt feil kan dette ikke ha vært. Sannheten er at regjeringen i 2007 foreslo å innføre en plikt for foreldre å oppgi barnets fødselsnummer til bruk i statistikk, forskning og analyse. Det dreide seg om en omfattende database hva gjelder antall personer, antall opplysninger og lagringstid. Av Datatilsynets høringssvar fremgikk det at bestemmelsen ville innebære en snikinnføring av en forskningsdatabase, fordi den var utformet på en måte som tilslører den egentlige hensikten. Dette kunne ifølge Datatilsynet sammenlignes med en blankofullmakt til å opprette en nasjonal database etter eget løpende forgodtbefinnende.

Gentesting forties

Man kan undre seg over hvorfor kunnskapsministeren benektet at regjeringen ønsket et nasjonalt register over barn. Men når det gjelder de nevnte prosjektene, er det neppe tilfeldig hva det informeres om, og hva som holdes tilbake av informasjon. Det er eksempelvis påfallende at gentestingen ikke nevnes i informasjonsmateriell, offisielle presentasjoner eller nyhetsoppslag om Tidlig trygg i Trondheim. Vår erfaring er at det er vanskelig å få innsyn i de kontroversielle sidene ved prosjektet. Vi har blant annet kontaktet Norges forskningsråd for å få innsyn i forskningsprosjektene som pågår i forlengelse av TtiT, men fikk til svar at prosjektbeskrivelsene ikke er tilgjengelige.

Godhetsmakten

Hensikten med å registrere sensitive opplysninger om barn er ofte uklar. En fellesnevner er imidlertid at det vises til et overordnet formål: Man vil gi alle barn et bedre liv! All kritikk mot den omfattende kartleggingen, tilbakevises med godhetsargumenter som nærmest er uangripelige. Tidlig innsats. Sosial utjevning. Tidlig trygg. ART – hvor A-en står for aggresjon – blir oversatt med “kunsten å takle livet”. Godhetsmaktens egen logikk gjør det politisk legitimt å registrere alt om alle fra vugge til grav, selv når det betyr at moralske og juridiske hensyn ignoreres.

Folkehelsen trues av at friske barn sykeliggjøres. Teknologiske muligheter gjør det enkelt å få oversikt over enkeltindividers genetiske sammensetning. Offentlige registre gjør det mulig å krysskoble uante mengder data. Men det er ikke nødvendigvis slik at all denne kunnskapen gjør oss klokere. Ei heller at den gir oss et bedre liv.

Bildet er hentet fra Datatilsynets rapport om personvern i skole og barnehage.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Språkkartlegging i Oslobarnehagen

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Oslo kommune ønsker å innføre læringsmål i barnehagen og krav om dokumentasjon på at målene nås. Gjennom Prosjekt Oslobarnehagen er alle barnehager pålagt å bruke språkkartleggingsverktøyet TRAS (Tidlig Registrering Av Språkutvikling). I en artikkel i Første Steg dokumenterer Jon Kaurel at begrunnelsene for denne politikken har vært dels fraværende, dels tendensiøse og dels ganske komiske. Dette gjelder særlig der det refereres til forskning.

Oslo kommune henviser blant annet til James Heckmans forskning som finner sammenhenger mellom det å gi barn fra underpriviligerte hjem i USA på 1960- og 1970-tallet tidlig støtte (blant annet gjennom et førskoletilbud) og disse barnas evne til å klare seg senere i livet. Kaurel spør seg om det gir mening å overføre resultater fra et helt annet samfunn og en helt annen tid til dagens norske forhold. Hovedinnvendingen hans er imidlertid at Heckman bare sammenligner en liten gruppe «spesielle» barn som får et tilbud, med en annen liten gruppe «spesielle» barn som ikke får. «Kan det på noen som helst måte gi mening å overføre denne typen forskningsresultater på et norsk barnehagetilbud som i utgangspunktet når ut til alle som ønsker det?» spør Kaurel.

En annen studie det henvises til, er No Child Left Behind av Tarjei Havnes og Magne Mogstad. De har forsket på «barnehageeffekten» ved å se på livsløpet til mennesker som gikk i norsk barnehage på 1970-tallet. Kaurel påpeker at dette var lenge før barnehagen fikk en nasjonal rammeplan, og at dette var en barnehage fjernt fra de reguleringer og tiltak som ønskes i Prosjekt Oslobarnehagen. Kaurel mener derfor henvisningen blir komisk:

Henvisning til Havnes og Mogstad blir derfor nokså komisk når den norske barnehagens sosialpedagogiske tradisjon angripes: «Barnehagen er ikke lenger bare et omsorgstilbud, men en viktig første del i utdanningsløpet som kan redusere sosiale forskjeller og sikre tidlig innsats for barn som trenger det.» For det er jo nettopp dette som er konklusjonen til Havnes og Mogstad – at det bortimot totalt uregulerte barnehagetilbudet på 1970-tallet (les: norsk barnehages sosialpedagogiske tradisjon) både har skapt sosial utjevning og mer likestilling mellom kjønnene.»

Prosjekt Oslobarnehagen henviser videre til forskningsresultater som det er usikkert om i det hele tatt eksisterer. Kaurel har undersøkt hvilke kilder Oslo kommune bygger på når det sies at «forskning tyder på at frafall senere i utdanningsløpet kan skyldes svake språkferdigheter allerede i førskolealder», og at «norskferdigheter ved skolestart bestemmer 40 % av resultatene ved avgangseksamen». Kaurel skriver følgende om hvordan han har lett etter kilden for påstanden om de førti prosentene, uten å finne noe:

«Dessverre har man ikke tatt seg bryet med å referere til kilden for dette utsagnet, men jeg fant det gjengitt i forelesningsfoilene til Unni Espenakk og Margaret Klepstad Færevaag (begge medlemmer av TRAS-gruppen), brukt i Statpeds TRAS-kurs som alle ansatte i Oslos kommunale barnehager har måttet gå på. Dette brakte meg videre til Statpeds nettsider der påstanden gjentas, men nå med referanse til Åse Kari H. Wagner og Jørgen Frost (også begge disse medlemmer av TRAS-gruppen).

Etter noen søk kom jeg frem til en artikkel de to har publisert på nettstedet forebygging.no (en kunnskapsbase for rusforebyggende og helsefremmende arbeid). Wagner og Frost (2012) skriver: «Vi vet i dag fra anerkjent forskning at de språklige forutsetningene barn har når de begynner i 1. klasse, bestemmer 40 % av resultatet på deres avgangseksamen.» Men det finnes ingen kildehenvisning! Jeg kontaktet Wagner og Frost for hjelp til å finne studien de støtter seg til, men svaret jeg fikk, var forstemmende – Wagner og Frost har ingen referanse til den «anerkjente forskningen», utover å tro at det gjelder en norsk studie de har lest om i Aftenposten.»

Det er med andre ord gode grunner til å se kritisk på såkalte «forskningsfunn». Kaurel bemerker at det er liten grunn til å betvile at det kan finnes statistiske sammenhenger mellom tidlig språklig fungering og senere vellykkethet i skole og arbeidsliv.

«Men overdreven tro på at slike sammenhenger kan styres, sauset sammen med det stadig gjentatte faktum at omtrent 25 prosent av førsteklassingene i Oslo har behov for særskilt norskopplæring, skaper en feilslutning: Det at ikke alle barn i Oslo kan norsk ved skolestart, betyr ikke automatisk at ingen i barnehagene er i stand til å oppdage dem for å arbeide for å fremme norsktilegnelsen deres.»

Det som ifølge Kaurel legges for dagen, er en overdreven tro på at språkkartlegging vil løse problemene, uten å ta innover seg helt andre utfordringer som ligger i det å skape gode språkmiljøer i hardt pressete barnehager med mange barn av ulike nasjonaliteter.

  

 

Faksimile fra Første Steg

Jon Kaurels artikkel «Språkkartlegging i Prosjekt Oslobarnehagen – om forsøk på styring av pedagogisk praksis» er publisert i Første Steg nr. 3 2014. Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Min fagforening, men ikke min fane!

Av Vigdis Foss

«Ja, til læring for de små». Dette er budskapet på et nytt flygeblad og forsidebilde fra Utdanningsforbundet.

De fleste som jobber i og med barnehage vet at barn lærer, lever og leker i barnehagen, og at man ikke kan være for eller mot læring i seg selv. Selvsagt er vi for gode oppvekstvilkår og barnehageliv, der barn inngår i helhetlige prosesser hvor det å lære er et element. Og jeg vet at noe av dette står med liten skrift i dette flygebladet. I lys av debatten vi har i dag der målstyring av og nytteperspektivet på barnehagen, læreplan i stedet for rammeplan og universelle og ferdigproduserte metoder til massebruk er på full fart inn i barnehagen, vil jeg likevel ikke stille meg bak fanen «Ja, til læring for de små». Det gir så lett inntrykk av at vi lefler med de kreftene som vil endre barnehagen på en måte som bryter med verdigrunnlaget i rammeplanen og nyere syn på barn og barndom (uavhengig av hva som måtte stå med liten skrift).

Jeg synes det er flere viktigere faner å holde høyt i dag. For eksempel en som er tydeligere på hva som egentlig er forskjellen på «Ja til mer læring i barnehagen» og «Ja til læring for de små».

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.