Barn som mestrer - og ikke mestrer

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

I 2012 skrev vi en kronikk i Dagbladet om hvilket syn på barn som kommer til uttrykk i kartleggingsverktøy som benyttes i barnehagen. Kort oppsummert ser vi at idealet som skinner gjennom i skjemaene er et disiplinert og selvstendig barn som ikke opponerer mot de voksne.
Nylig merket vi oss at en høgskolelektor ved barnehagelærerutdanningen refererte til kronikken: «Jeg leser den for studentene hvert år,» skrev hun, «og den griper meg like mye hver gang. Dette er en konstruksjon av en treåring jeg aldri har møtt gjennom et mangeårig liv som førskolelærer.» Vi håper flere kan ha interesse av å lese kronikken og vil la seg berøre av fortellingen om treåringen Sara.


Sara er en viljesterk jente på tre år. Når hun ikke får det som hun vil, blir hun sint. Barnehagen vil gjennomføre en systematisk kartlegging av Saras sosiale kompetanse. Hun får også tilbud om å delta i et program for sinnekontrolltrening. Foreldrene ønsker at Sara får hjelp, og takker ja til det som tilbys. Det de ikke vet, er at «hjelpen» innebærer at det samles sensitive opplysninger om datteren uten garanti om at juridiske føringer om personvern blir fulgt. De tenker ikke over at skjemaet som viser hva Sara ikke mestrer, danner et bilde av henne som vil bli lagret i årevis. De vet heller ikke at noen tjener gode penger på å «hjelpe» flest mulig helt vanlige treåringer som Sara.

I boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet presenterer vi kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som mange kommuner pålegger barnehagene å bruke. De dreier seg om språkkartlegging og språkstimulering, matematikk og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at alle verktøyene, også de som utgir seg for å måle barns språk og matematikkforståelse, handler mer om å følge regler og innordne seg bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at hvis Sara er en normal treåring, kan hun sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun skal kunne vise følelser, men ikke så mye at det går utover andre. Barn skal ifølge skjemaene være selvstendige, renslige og enkle å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner. De skal kunne konsentrere seg om en aktivitet, men ikke bli så opptatt av noe at de ikke «takler overganger» og villig rydder opp etter seg når de har lekt.

Det samme mønsteret går igjen i alle de kartleggingsskjemaene vi har sett på: Man leter etter et «normalt barn». Men rammene for hva som er normalt, er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker. Det er lett å få merkelappen «mestrer ikke».

Kartleggingsmateriell brukes for å finne ut hva barn mangler, mens standardiserte programmer brukes for å rette opp mangler og feil. Typisk for programmene er at de er utviklet langt unna norske barnehager. De er opprinnelige rettet mot barn og ungdom med store atferdsproblemer, aggressiv atferd tilhørighet til kriminelt belastete miljøer. Et av programmene, ART, er utviklet i amerikanske ungdomsfengsler.

Til tross for grundig oversettelsesarbeid og forsøk på tilpasning til vanlige småbarn, skinner angsten for det utagerende barnet som ikke passer inn, gjennom. Det som legitimerer programmene, er at de hevdes å fungere forebyggende. Undervisningsopplegg for å trene sosial kompetanse, slik at et barn som Sara blir mindre sint, blir nærmest framstilt som vaksine mot vold og kriminalitet.

At programmene holder det de lover, garanteres ved at det vises til studier der effekten av programmene er målt. Vi har imidlertid gått programmene og effektstudiene etter i sømmene. Det viser det seg at de som har undersøkt om programmene virker, også er direkte involvert i utvikling og salg av programmene. Der uavhengige forskere har studert effekten av tilsvarende programmer som tilbys i skolen, er konklusjonen at de ikke virker. Et godt læringsmiljø skapes ikke gjennom programmer.

I norske kommuner foregår det daglig en «jakt» på det normale barnet. Jakten har store omkostninger. I iveren etter å lage standardiserte løsninger for alle barnehager, har det utviklet seg en standard for hva et normalt barn. Skjemaene åpner ikke for forskjellighet og ulik utvikling, premissene for hva som er normalt for barn er utviklet av eksperter utenfor barnehagen. Loven om personopplysninger brytes i iveren etter å kartlegge barnehagebarn. Sensitive opplysninger samles i stor skala uten de forbehold loven angir. Det vil si at barns personvern ofres til fordel for politikernes iver etter å iverksette tiltak i tråd med en politikk for «tidlig innsats». Der hvor Datatilsynet har blitt gjort oppmerksom på hva som foregår, har lovbrudd blitt avdekket. Dette har skjedd i flere kommuner, blant annet i Oslo.

Det er relativt vanskelig å finne faglig støtte til den politiske ideen om å kartlegge alle barn. Fagpersoner som har markert seg som tilhengere av kartlegging gjennom standardiserte verktøy, er selv produsenter av slike verktøy. Det ligger følgelig både faglig prestisje og økonomisk vinning i at deres materiell blir brukt i flest mulig kommuner, og på flest mulig barn. Likevel er det disse fagpersonene myndighetene søker råd hos når de ønsker å gi faglig legitimitet til politiske vedtak om å kartlegge alle barn.

Private og offentlige aktører har gode inntekter på salg av kurs og materiell til kommuner og barnehager. Søk i skattelistene viser at flere av dem som står bak de mest brukte kartleggingsverktøyene, har hatt en markant økning i sin personlige inntekt i perioden 2006 til 2009. For enkelte dreier det seg om en fordobling av både inntekt og formue. Alt dette er det lagt til rette for fra politisk hold. Verktøy og programmer betales fra allerede slunkne kommunekasser.

I kommunale planer for kvalitet i barnehagen framstilles generell bruk av kartleggingsverktøy og programmer nærmest som kvalitetsindikatorer. Politikere på høyre- og venstresiden ønsker å vite ”hvor barna står” med hver sine begrunnelser. Der høyrestyrte kommuner vil ha målbare resultater for å vinne konkurransen om å ha landets beste barnehage, vil venstresiden identifisere potensielle tapere for å vite hvor tiltakene skal settes inn.

Sara trenger ikke ALLE MED, TRAS eller ART. Hun har det beste utgangspunktet hun kan få. Hun har foreldre og førskolelærere som ser at det kan være gode grunner til at hun blir sint, og som sammen kan finne gode løsninger. De kan gjøre problemet mindre, og ikke større. En forutsetning er at førskolelærerne gis tillit og ansvar, slik at de kan arbeide i samsvar med barnehagens formål og verdier.

Dette innlegget ble publisert som kronikk i Dagbladet 15. mars 2012

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Om forskningsetikk og kildehenvisning

Av Solveig Østrem

 

Som forsker er man forpliktet til å forholde seg til vitenskapens grunnleggende etos og til vitenskapssamfunnets forskningsetiske retningslinjer. All forskning er underlagt krav om åpenhet, uavhengighet, vitenskapelig redelighet og etterprøvbarhet. Felles for alle fag er også kravet om fagfellekontroll.

I en tid da utdanningsinstitusjonene møter et uttalt krav om effektivitet og inntjening, er forskningsetikken desto viktigere. Konkurransen om forskningsmidler institusjonene imellom, og om å oppnå flest publiseringspoeng, kan sette etiske standarder under press. Jeg har tidligere skrevet om det forskningsetiske dilemmaet som følger av systemer som er så effektive, med publiseringsformer som er så knappe, at det knapt blir plass til grundig, kritisk etterprøving av argumenter og motargumenter.

Med ambisjonene om å publisere mest mulig, følger en form for masseproduksjonen av vitenskapelige publikasjoner. Stort omfang av publikasjoner kan opplagt gå på bekostning av kvalitet. Høyt tempo i akademia kan gjøre lettvinte løsninger fristende. Også fagfellene har det travelt. Førsteamanuensis Ole Bjørn Rekdal ved Høgskolen i Bergen hevder i en kronikk på nettstedet forskning.no at tvilsom kildebruk truer kvaliteten i forskningen. Jeg tror han har et poeng.

Jeg har sett mange eksempler på at det fires på kravet til god henvisningsskikk. Både når jeg vurderer tekster på oppdrag fra forlag og tidsskrifter, og når jeg leser vitenskapelige publikasjoner som har vært gjennom fagfellekontroll, blir jeg slått av hvor mye det slurves med referanser. Det er særlig tre ting som går igjen.

For det første er det tilfellene der det er uklart hva det refereres til, altså der det er manglende samsvar eller i beste fall uklar forbindelse mellom det som står i teksten, og referansen som er oppgitt i parentes.

For det andre er det alle de overlessede parentesene der man har pøst på med referanser, som for å gi faglig tyngde til egne påstander. Eller som erstatning for faglige argumenter. Eller for å «dokumentere» det selvsagte.

For det tredje er det alle sidehenvisningene som mangler. Uten sidehenvisning er det i praksis umulig å gå til kildene for å finne mer informasjon, eller for å vurdere om tekstene det refereres til er korrekt gjengitt og om tolkningene er rimelige. Likevel er manglende sidehenvisning så utbredt at man kan kalle det en tradisjon. Denne praksisen er omtalt i boka Skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning av Olga Dysthe, Frøydis Hertzberg og Torlaug Løkensgard Hoel:

 «Vi er kjent med at man i enkelte fagmiljøer instruerer studentene til ikke å bruke sidehenvisninger ved referat, bare ved sitat. Dette mener vi er en uheldig praksis» (s. 105).

Flere jeg har snakket med, sier at de tilhører en tradisjon der man ikke oppgir sidetall ved referat, parafrasering eller indirekte sitat. Noen viser til at man i APA-stilen ikke oppgir sidetall annet enn ved direkte sitat. Jeg er uenig i denne tolkningen av APA-manualen. Der heter det det blant annet:

«To cite a specific part of a source, indicate the page, chapter, figure, table, or equation at the appropriate point in the text» (s. 179).

I neste setning understrekes det at man alltid skal oppgi sidetall ved sitat (quotations). Men det står ikke at sidetall skal eller kan utelates ved indirekte sitat eller referat. Regelen er mest mulig nøyaktig henvisning. Om parafrasering sier APA-manualen følgende:

«When paraphrasing or referring to an idea contained in another work, you are encouraged to provide a page or paragraph number, especially when it would help an interested reader locate the relevant passage in a long or complex text» (s. 171).

Man oppfordrer altså til å oppgi sidetall for å hjelpe leseren å finne fram i lange og komplekse tekster. Hensynet til leseren, og til forskersamfunnet, har ut fra forskningsetiske hensyn et mer overordnet mål. Nøyaktige kildehenvisninger er rett og slett nødvendig ut fra kravet til etterrettelighet. Særlig i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, der forskningens troverdighet ikke som i naturvitenskapen ligger i beviset, men i argumentene, er det avgjørende at det er mulig å undersøke hva argumentasjonen bygger på.

Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi inneholder et eget punkt om god henvisningsskikk.  Der får man en pekepinn på hvor nøyaktig man bør være når man oppgir kilder:

«Alle er forpliktet til å gi mest mulig nøyaktige henvisninger til den litteratur som brukes. Det bør vanligvis refereres til bestemte sider, avsnitt og kapitler. Det forenkler etterprøving av påstander og argumentasjon, inklusive bruken av kilder» (s. 26).

Det er verdt å påpeke at APA-stilen ikke er annet enn et hjelpemiddel, en standard som gjør det mulig for forskere å «snakke samme språk». Forskningsetikken er overordnet det pragmatiske spørsmålet om hvilken stil man bruker. Og det er forskeren selv som har ansvar for å vurdere hvordan hensynet til god henvisningsskikk kan ivaretas best mulig.

Kilder

 

Dysthe, Olga, Hertzberg, Frøydis og Hoel, Torlaug Løkensgard (2010). Skrive for å lære. Skriving i høyere utdanning (2. utg.). Oslo: Abstrakt forlag. 

American Psychological Association (2010). Publication Manual of the American Psykological Association (6.utg). Washington: American Psychological Association.

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (2006). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi. Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Vi publiserer og publiserer. Blir publikasjonspoengene viktigere enn kvalitet?

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.