Har embetsverket en egen agenda?

Av Mari Pettersvolg og Solveig Østrem

11.-12. november arrangerte Fylkesmannen i Oppland og KS Oppland en erfaringskonferanse der barnehagekvalitet og barnehagens betydning for barns læring og utvikling sto på dagsordenen. Blant innlederne var ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet Dag Thomas Gisholt. Han benyttet anledningen til å komme med nokså ufine slengere til «enkelte høyskolemiljøer» og stilte i sin presentasjon følgende retoriske spørsmål:

• Er den gode barnehagen og «barnehagens egenart» definert en gang for alle?
• Er det galt å betrakte den gode barnehagen som en investering for den enkelte og for samfunnet?
• Er det greit at personalet inntar en passiv rolle og er oppmerksom på barnegruppen, og ikke det enkelte barn?
• Er det greit at erfaringsbasert, subjektiv kunnskap trumfer den forskningsbaserte?

  På vegne av barnehagelærere og ansatte ved høyskoler og universitet spør vi:

• Er det greit at embetsverket harselerer med barnehagens egenart?
• Er det greit at udokumenterte påstander om barnehagelæreres passive rolle legges til grunn for politikkutforming?
• Kan Kunnskapsdepartementet la en stråmannsdiskusjon med sterke anklager mot en profesjon legge grunnen for en lovendring?

Gisholts retoriske spørsmål er i realiteten et angrep på den samme rammeplanen som Kunnskapsdepartementet har ansvar for å realisere. Dagens lov og forskrift fastslår at barnehagens pedagogikk skal ha en helhetlig tilnærming til omsorg, lek, læring og danning, og at barnehagens egenart skal ivaretas. Det er ingen som mener denne egenarten er definert en gang for alle, men det er stor politisk enighet om verdiene den norske barnehagemodellen bygger på. Det betyr blant annet at barnehagen er pålagt å gi rom for barns lek og vennskap, og se muligheten til læring i aktiviteter initiert av barna selv. Dette handler ikke, slik Gisholt synes å tro, om en passiv voksenrolle, men om aktiv involvering i barns lek og aktivitet.

Departementet har foreslått en «presisering» av barnehageloven som innebærer et kraftig angrep både på barnehagens egenart og på profesjonen. Der gjeldende lov gir barnehagen metodefrihet, vil departementet gi kommunen som barnehageeier «rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte». En eventuell endring vil bety mer makt til kommunekommunebyråkratiet og mindre tillit til barnehagelærerne. Gisholts utspill gir grunn til å tro at det er embetsverket, og ikke regjeringen, som står bak lovforslaget. Ut fra hva kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har uttalt om tillit til lærerprofesjonen og om bruk av standardiserte systemer, verktøy og metoder, er det vanskelig å forstå hvordan han kan stå bak et slikt forslag. Dersom det forholder seg slik at embetsverket har en egen agenda, er det fare på ferde: for barnehagen, og for demokratiet.

Gisholts presentasjon på erfaringskonferansen i Oppland er tilgjengelig her.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Fusjoner og sånt...

Av Mari Pettersvold

I jubileumsutgaven av Første steg (4/2014) skriver jeg om følger av at enheter slås sammen i den hensikt å gjøre organisasjonene mer robuste og effektive; en felles skjebne barnehager, skoler, høyskoler og universitet deler. I artikkelen viser jeg til konkrete erfaringer med sammenslåingen av Danmarks Pædagogiske Universitet og Aarhus Universitet som ble til det nye Aarhus Universitet i Danmark. Eksemplet kan illustrere hvor galt det kan gå. Fusjonen fant sted i 2011. To år etter ble frustrasjonene blant de ansatte over store endringer dokumentert i en arbeidsmiljøundersøkelse. Som en følge en den forverrete økonomiske situasjonen på dette tidspunktet ble mellom 300 og 400 ansatte sagt opp, eller de sluttet frivillig.

En første tanke er at erfaringene ved AU kan ha en mer opplagt relevans for høyskolefusjoner enn for hverdagen i en barnehage. Men erfaringene på AU er like mye tidstypiske som unike, og avstanden fra et dansk universitet til en norsk barnehagehverdag hvor barnehagen utgjør en enhet i en virksomhet er kanskje kortere enn man aner.

Tendensene fra AU er gjenkjennbare i hverdagen på en nyfusjonert høyskole hvor sentralisering og standardisering er viktige ingredienser på veien mot å bli et universitet. Det siste er en uttalt ambisjon for ledelsen med å fusjonere Høgskolen i Vestfold og Høgskolen i Buskerud. Det snakkes om «løse stener», det er slikt som skal bort dersom det ikke passer inn i en ny organisasjonsstruktur. På den måten er det generelt blitt dårligere vilkår for etter- og videreutdanning for førskolelærere, og for samarbeidsprosjekter mellom fagpersoner ved høgskolen og barnehageansatte. Senterne ved fakultetet, inkludert Barnehagesenteret, har blitt mer eller mindre avviklet. Hva senterne måtte bety for faglig vitalitet, samarbeid med fagfeltet og sikre eksterne finansieringskilder, ser ut til å spille mindre rolle enn at de står i veien for en rendyrket instituttstruktur.

Jeg har ikke tilsvarende førstehåndserfaringer når det gjelder barnehagehverdagen, men jeg utdyper nærmere de mange inntrykkene jeg har via ulike kilder. 

Vi som utsettes for fusjoner blir fortalt at det som gjelder er å se framover. Ved nye HBV ble dette til og med eksplisitt sagt da det første store økonomiske tapet så dagens lys. Fremfor at rette vedkommende ble stilt ansvarlig, gjaldt det å se framover. Generelt kan det å gå veien om fortiden lett forbindes med at man er sentimental, nostalgisk eller litt sutrete. Å innta denne posisjonen sammen med å ytre meg kritisk om egen arbeidsplass er nok ikke et godt sjakktrekk. Når jeg allikevel velger å gjøre det, er det minst tre grunner til det:

1. For det første har endringene emosjonelle sider som påvirker hverdagen vår i svært stor grad, de kan ikke overses.

2. For det andre fordi noens prestisjeprosjekter er for kostbare; menneskelig og bokstavelig talt. Tilfellet AU illustrerer en økonomi totalt ute av kontroll med fatale konsekvenser.

3. For det tredje er det vesentlig å påpeke den alvorlige tilstanden som kan bli resultatet av at mulighetene for medvirkning uteblir og retningen mistes av syne; som på AU hvor det sterke engasjementet og eierskapet som tidligere var karakteristisk for de to organisasjonene før sammenslåingen nå er satt alvorlig på prøve. Med manglende eierskap og engasjement forvitrer fundamentet for å gjøre en god jobb: faglig integritet, arbeidsglede og mening.

Artikkelen i sin helhet kan leses her.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Være sammen – på feil premisser

Av barnehagelærer og far

Etter at vi i 2012 ga ut boka «Mestrer, mestrer ikke», har vi jevnlig blitt kontaktet av foreldre og barnehagefolk som forteller om sine erfaringer med kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer. Henvendelsene tyder på at det har skjedd en bevegelse fra massekartlegging til verktøypedagogikk. Dagens gjesteblogger er barnehagelærer og far til en fireåring. Han skriver om programmet «Være sammen». At han ønsker å være anonym, forteller noe om hvor vanskelig det er å være kritisk mot slike konsepter.

De siste årene har det dukket opp et stort antall kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som brukes i norske barnehager. Et av de siste tilskuddene heter «Være sammen». Programmet er et samarbeid mellom Fylkesmannen i Vest Agder, Stiftelsen Være sammen, Læringsmiljøsenteret (UIS) og UIA. Grunntemaene i «Være sammen» er tidlig innsats, sosial kompetanse, autoritative voksne, implementering og håndtering av utfordrende atferd (hentet fra «Være sammen» sine nettsider).

«Være sammen» har i løpet av de siste årene fått innpass i mange kommuner og er i daglig bruk i mange norske barnehager.

Som barnehagelærer og far til en jente på 4 år ser jeg med stor bekymring på denne utviklingen. Som foreldre har vi helt bevisst valgt å ha datteren vår i en barnehage som verken benytter kartleggingsverktøy eller pedagogiske programmer, men i jobbsammenheng møter jeg daglig barnehageansatte som er nyfrelste «Være sammen»-tilhengere. Dette gjør meg både bekymret og urolig. Hva er det som gjør at både erfarne barnehagelærere og andre barnehageansatte kaster all utdanning og erfaring over bord og lar seg forføre av et program med forankring i en atferdsterapeutisk tilnærming til barn?

Det som skiller «Være sammen» fra en del andre pedagogiske programmer, som for eksempel, «De utrolige årene» er at det er spesielt utviklet med tanke på bruk i barnehager. Ergo har opphavsmennene gitt programmet en glorete innpakning som skal gjøre det attraktivt for barna å delta i aktivitetene som er knyttet til gjennomføringen av programmet.

Sentralt i «Være sammen» finner vi Løveloven som minner mistenkelig om Kardemommeloven. Hovedbudskapet i Løveloven, slik jeg tolker den, er at barna skal være snille med hverandre. Det er sikkert velment og kan nok til en viss grad ha en oppdragende effekt på noen, men er det egentlig slik barn utvikler empati? Alle mennesker, med noen få unntak, har en medfødt evne til å utvikle empati. Denne evnen ser vi allerede hos de aller yngste barna, for eksempel når noen slår seg eller blir lei seg. Da rykker de små ut og forsøker å hjelpe til med trøstende ord, klapp på kinnet eller ved at de faktisk går så langt som å tilby smokken sin til den som har det vondt. Ekte empati læres ikke ved at velmenende voksne formulerer lover og regler som forteller barna hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. Empati er noe som utvikles i naturlige situasjoner der det å vise medfølelse har en hensikt. Det som kanskje opprører meg aller mest når det gjelder Løveloven, er at barna, etter å ha blitt gjort kjent med innholdet i Løveloven, må signere (sette fingeravtrykket sitt) på at de skal følge Løveloven i Løvens lovbok. Dette for at barnehagen skal kunne smykke seg med Løvens våpenskjold og kalle seg en Løvebarnehage. Det er for meg helt uforståelig at små barn skal «tvinges» til å signere på noe som helst, og i hvert fall på noe som de ikke har forutsetninger for å kunne lykkes med. Vis meg den voksne som kan skrive under på at han eller hun alltid skal være snill mot andre mennesker. Det er kanskje ønskelig, men virkeligheten er dessverre ikke slik.

Et annet sentralt begrep i «Være sammen» er autoritative voksne. Dette begrepet stammer fra Diana Baumrinds forskning på foreldrerollen tidlig på nittitallet, hvor hun sier at den autoritative voksenrollen er den som gir best effekt. Best effekt i forhold til hva? Sagt på en annen måte: dette er den voksenrollen som sannsynligvis gir oss mest veltilpassede barn og senere veltilpassede voksne. Men er det egentlig dette vi vil? Ønsker vi et samfunn med veltilpassede barn og voksne som lydig og uten spørsmål innretter seg etter de krav og pålegg de utsettes for av andre, eller ønsker vi et samfunn med selvstendige, tenkende mennesker som våger å ha egne meninger og tanker? Den amerikanske psykologen Stephen Greenspan er en av dem som har kritisert Baumrinds autoritative voksenrolle for å være for rigid og mangle situasjonsbetinget fleksibilitet. Han sier blant annet at den autoritative voksenrollen mangler en viktig dimensjon, nemlig toleranse. Rammeplan for barnehagen sier mye om voksenrollen i barnehagen, blant annet i kapittel 2 der voksenrollen beskrives med begreper som åpenhet, lydhørhet, nærhet, innlevelse og evne og vilje til samspill. Er det noe jeg har gått glipp av her? Når sluttet voksenrollen som beskrives i Rammeplanen å være god nok for de barnehageansatte? Er det slik at norske barnehagebarn de siste årene er blitt så aggressive og lite empatiske at vi trenger pedagogiske programmer som «Være sammen», og i tillegg må innføre en spesiell type voksenrolle for å få bukt med problemene? Personlig ønsker jeg heller at min datter, og for den saks skyld alle andre barnehagebarn, skal omgås ekte voksne som våger å være seg selv og som viser interesse for det hun er opptatt av, som gir henne respons og som anerkjenner følelsene hennes. Jeg ønsker at hun skal slippe å tilbringe dagene sine sammen med «skuespillere» som forholder seg til henne på en måte de har lært om på kurs.

«Være sammen» tar også mål av seg til å gi de ansatte verktøy for håndtering av utfordrende atferd. Hva er det som gjør at vi, i vårt samfunn, har så store problemer med sinne og aggresjon hos små barn? Den engelske kreativitetseksperten Sir Ken Robinson sier: «En treåring er ikke en halv seksåring». Han har et viktig poeng her. Det er normalt for en treåring å være sint. Sinne er en av barns grunnfølelser, på lik linje med for eksempel glede. I forordet til Jesper Juuls nyeste bok Aggresjon! Et nytt og farlig tabu? refererer han til en dansk undersøkelse fra 2012 der danske barnehagelærere påstår at 22 % av guttene i barnehagen er i faresonen fordi de er utagerende. Så vidt jeg vet, finnes det ingen dokumentasjon som beviser at sinte treåringer blir voldelige når de blir voksne. Liv Torunn Grindheim, høyskolelektor i pedagogikk på barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Bergen sier: «Det er viktig at barn blir hørt. Det er lite fokus på at sinne kan være konstruktivt og av og til helt nødvendig.» I sitt doktorgradsprosjekt oppdaget Grindheim at barna kunne reagere med sinne når de ble engasjerte, men at denne formen for deltagelse virket forstyrrende i fellesskapet. Hvem er det egentlig som synes at det er forstyrrende, er det barna eller de voksne? Min erfaring er at barn som regel takler hverandres sinne ganske greit. Det tror jeg egentlig at de fleste barnehageansatte også gjør. Det er vel mer snakk om at noen forteller dem at de ikke bør gjøre det. De fleste av oss kan nok være enige i at sinte barn kan være slitsomme, men velger du å jobbe i barnehage er dette en like naturlig del av hverdagen som bleieskift og påkledning. Det finnes som regel en grunn til at barn blir sinte, og det er de voksnes ansvar å forsøke å forstå hva som ligger bak. At barn skal lære seg sinnemestring kan i verste fall føre til at aggresjonen og sinnet vender seg innover, noe som er langt mer alvorlig. Da har vi virkelig grunn til å bekymre oss.

Jeg lar meg også fascinere av at «Være sammen»-tilhengerne benytter begreper som for eksempel «banking time» når det snakkes om måter de voksne skal forholde seg til barna på. Slik jeg har forstått det, handler dette om å investere tid i positivt samvær med barna for «å ha noe å gå på» hvis det skulle bli nødvendig korrigere dem på et senere tidspunkt. Jeg reagerer på at en bruker begreper som «banking time» relatert til arbeid med barn, men det er selve grunntanken jeg har mest betenkeligheter med. Det sier seg selv at jo sterkere relasjonen mellom barnet og den voksne er, jo enklere er det snakke sammen, også om vanskelige og vonde ting. At samspillet mellom barnet og den voksne skal bære preg av å ha en bakenforliggende hensikt, synes jeg både er betenkelig og spekulativt. Jeg mener at alle voksne, som velger å jobbe i barnehage, er forpliktet til å jobbe med å skape gode relasjoner til barna, punktum!

At pedagogiske programmer som «Være sammen» omfavnes av så mange er nok et resultat av den primitivismen vi ser innenfor barneoppdragelse og pedagogikk akkurat nå. Når rådløsheten og følelsen av at det vi gjør ikke fungerer godt nok tar overhånd, vil det alltid være rom for de som mener at de kan tilby enkle løsninger som gir raske resultater. For noen år siden ble Jesper Juul spurt om han trodde at programmer som «Webster-Stratton» var kommet for å bli. Her er svaret han ga: «Jeg tror at dens levetid vil være begrenset fordi metoden simpelthen mangler tilstrekkelig åndelig og filosofisk vingefang og er for lukket rundt seg selv og sin egen fortreffelighet». La oss håpe han har rett!

Løveloven minner mistenkelig om Kardemommeloven.

  

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Fra massekartlegging til verktøypedagogikk

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Regjeringen har foreslått en endring i barnehageloven som gir barnehageeier "rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling". Forslaget er problematisk av flere grunner. At man skriver verktøy inn i en lovtekst er i seg selv oppsiktsvekkende. Som om hammer og sag er skrevet inn i bygningsloven. Som om lov om helseforetak skulle gi helseforetakene mandat til å inngå faste avtaler med aktører innen legemiddelindustrien. Systemer og verktøy og observasjonsmetoder han ingenting i en barnehagelov å gjøre. Punktum.

Lovendringen vil bety fritt fram massekartlegging av barn. Foreldres medbestemmelse, som alltid har vært et sentralt prinsipp forstås som noe som må ryddes av veien. «Et krav om samtykke som grunnlag for behandling av personopplysninger vil kunne være til hinder for at barnehagen kan gjennomføre sitt pedagogiske arbeid,» heter det i forslaget.

Troen på standardiserte løsninger gjennomsyrer forslaget. Det gjør også den manglende troen på barnehagelærernes evne til å vurdere av hvordan barnehagens formål kan realiseres. Forslaget åpner for at kommuner kan inngå faste avtaler med produsenter av kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer.

Kartlegging av barn har vært et tema i den barnehagepolitiske debatten i flere år. Debatten tok særlig av etter at den rødgrønne regjerningen i 2009 forslo «å innføre krav om at alle barnehager skal gi tilbud om språkkartlegging til alle barn som går i barnehage». Etter å ha nedsatt et ekspertutvalg og lyttet til fagfolk, gikk de tilbake på dette forslaget. Det ble fastslått at ingen eksisterende kartleggingsverktøy var egnet for alle barn, og det ble tydelig for daværende regjering at det ikke fantes faglig belegg for å kartlegge alle barn. Det er desto mer oppsiktsvekkende at den blå-blå regjeringen nå vil gå ett skritt lenger ved å legge føringer om bruk av «systemer og verktøy».

Det har skjedd en dreining: fra massekartlegging til programpedagogikk. Etter at vi i 2012 skrev boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet har vi merket oss denne dreiningen, ikke minst gjennom henvendelsene vi får fra foreldre og barnehagefolk som har lest boken eller følger bloggen. Nå er det programmene som er mest opprørende. Det er som om diagnosen er stilt: «barn mestrer ikke», så nå er tiden inne for medisinering: en ny form for programpedagogikk for å regulere barns atferd.

Atferdsregulering er stikkordet for programmene. Noen kaller det sosial kompetanse, noen kaller det å være prososial, noen snakker om selvregulering og egenledelse. Fellesnevneren er at belønningssystemer og atferdsregulerende teknikker benyttes for å få barn til å innordne seg, være lydige og gjøre som voksne vil.

Kommunene har en sentral rolle. Kommunale barnehager pålegges å bruke programmene, private presses til å gjøre det samme. En forteller: «Vår barnehage kan, siden den er privat, selv velge om de vil delta på De utrolige årene, men opplever at vi blir uglesett hvis vi ikke ønsker å delta». På grunn av de kommersielle interessene, kommer stadig nye aktører på offensiven for å selge inn sine programmer. Det gjør det vanskelig å følge med og vanskelig å gjennomskue tenkningen hva som ligger bak. Hvert nytt program eller verktøy selges inn som noe helt nytt og annerledes.

I boka Mestrer, mestrer ikke skrev vi om «Du og jeg og vi to», «Steg for steg», ART (Aggression Replacement System). Det kan se ut til at disse progremmene allerede er gått av moten. Nå er det De utrolige Årene som gjelder mange steder. Med Agderprosjektet som har fått 10 millioner av offentlige forskningsmidler, vil programmet Skoleklar vinne terreng. Og fra Atferdssenteret får vi en barnehageversjon av det meget omdiskuterte skoleprogrammet PALS. Før vi vet ordet av det, vil det komme et nytt program som ingen har hørt om før.

Være sammen er et slikt program. Ingen hadde hørt om det, plutselig var det det eneste som gjaldt. Her trengtes ikke lenger en rammeplan, for her har vi Løveloven! Etter det vi er blitt fortalt, har det de rene vekkelsesbølger. Flere sier at det er noe religiøst ved det. En barnehagelærer som har kontaktet oss, sier følgende:

«Et program som gjør meg urolig er Være sammen. Kommunen pålegger sine egne og de private barnehagene i kommunen å jobbe med Være sammen. Det hele kamufleres som et kompetanseløft for de ansatte i barnehagene i kommunen. Jeg har aldri før opplevd at noe pedagogisk program har hatt den effekten på barnehageansatte som Være sammen. Her snakker vi om total hjernevasking. Rolige, sindige barnehagelærere kaster all utdanning og erfaring overbord og fremstår som nyfrelste Være sammen-tilhengere, der Løveloven og autoritative voksne er blitt det eneste de snakker om og NN (en forsker som er involvert i programmet) er blitt Gud. Jeg kan ikke se at Være sammen skiller seg fra programmer som for eksempel De utrolige årene. Vi snakker om et program som har som mål å regulere barns atferd. Hva som gjør Være sammen så kraftfullt er jeg usikker på, men sannsynligvis har det noe med innpakningen og innsalget å gjøre. Men hva er det som gjør barnehagelærere så usikre at de trenger Være sammen? Er det presset ovenfra, eller er det en opplevelse av utilstrekkelighet i møtet med kommunen?»

Vi tror dette stemmer. Det er presset ovenfra det handler om. Barnehager presses i dag til å gjennomføre en pedagogikk som strider mot barnehagens formål, barnehagelærernes kunnskap og barnas interesser. Lojaliteten til barna settes til side på grunn av lydighet til kommunen. En lovendring som gir kommunen rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte, vil kunne føre til uopprettelige skader.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.