Av barnehagelærer og far
Etter at vi i 2012 ga ut boka «Mestrer, mestrer ikke», har vi jevnlig blitt kontaktet av foreldre og barnehagefolk som forteller om sine erfaringer med kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer. Henvendelsene tyder på at det har skjedd en bevegelse fra massekartlegging til verktøypedagogikk. Dagens gjesteblogger er barnehagelærer og far til en fireåring. Han skriver om programmet «Være sammen». At han ønsker å være anonym, forteller noe om hvor vanskelig det er å være kritisk mot slike konsepter.
De siste årene har det dukket opp et stort antall
kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som brukes i norske barnehager.
Et av de siste tilskuddene heter «Være sammen». Programmet er et samarbeid
mellom Fylkesmannen i Vest Agder, Stiftelsen Være sammen, Læringsmiljøsenteret
(UIS) og UIA. Grunntemaene i «Være sammen» er tidlig innsats, sosial
kompetanse, autoritative voksne, implementering og håndtering av utfordrende
atferd (hentet fra «Være sammen» sine nettsider).
«Være sammen» har i løpet av de siste årene fått innpass i
mange kommuner og er i daglig bruk i mange norske barnehager.
Som barnehagelærer og far til en jente på 4 år ser jeg med
stor bekymring på denne utviklingen. Som foreldre har vi helt bevisst valgt å
ha datteren vår i en barnehage som verken benytter kartleggingsverktøy eller
pedagogiske programmer, men i jobbsammenheng møter jeg daglig barnehageansatte
som er nyfrelste «Være sammen»-tilhengere. Dette gjør meg både bekymret og
urolig. Hva er det som gjør at både erfarne barnehagelærere og andre
barnehageansatte kaster all utdanning og erfaring over bord og lar seg forføre
av et program med forankring i en atferdsterapeutisk tilnærming til barn?
Det som skiller «Være sammen» fra en del andre pedagogiske programmer,
som for eksempel, «De utrolige årene» er at det er spesielt utviklet med tanke
på bruk i barnehager. Ergo har opphavsmennene gitt programmet en glorete
innpakning som skal gjøre det attraktivt for barna å delta i aktivitetene som
er knyttet til gjennomføringen av programmet.
Sentralt i «Være sammen» finner vi Løveloven som minner
mistenkelig om Kardemommeloven. Hovedbudskapet i Løveloven, slik jeg tolker
den, er at barna skal være snille med hverandre. Det er sikkert velment og kan
nok til en viss grad ha en oppdragende effekt på noen, men er det egentlig slik
barn utvikler empati? Alle mennesker, med noen få unntak, har en medfødt evne
til å utvikle empati. Denne evnen ser vi allerede hos de aller yngste barna,
for eksempel når noen slår seg eller blir lei seg. Da rykker de små ut og
forsøker å hjelpe til med trøstende ord, klapp på kinnet eller ved at de
faktisk går så langt som å tilby smokken sin til den som har det vondt. Ekte
empati læres ikke ved at velmenende voksne formulerer lover og regler som
forteller barna hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. Empati er noe som
utvikles i naturlige situasjoner der det å vise medfølelse har en hensikt. Det
som kanskje opprører meg aller mest når det gjelder Løveloven, er at barna,
etter å ha blitt gjort kjent med innholdet i Løveloven, må signere (sette
fingeravtrykket sitt) på at de skal følge Løveloven i Løvens lovbok. Dette for
at barnehagen skal kunne smykke seg med Løvens våpenskjold og kalle seg en
Løvebarnehage. Det er for meg helt uforståelig at små barn skal «tvinges» til å
signere på noe som helst, og i hvert fall på noe som de ikke har forutsetninger
for å kunne lykkes med. Vis meg den voksne som kan skrive under på at han eller
hun alltid skal være snill mot andre mennesker. Det er kanskje ønskelig, men
virkeligheten er dessverre ikke slik.
Et annet sentralt begrep i «Være sammen» er autoritative
voksne. Dette begrepet stammer fra Diana Baumrinds forskning på foreldrerollen
tidlig på nittitallet, hvor hun sier at den autoritative voksenrollen er den
som gir best effekt. Best effekt i forhold til hva? Sagt på en annen måte: dette
er den voksenrollen som sannsynligvis gir oss mest veltilpassede barn og senere
veltilpassede voksne. Men er det egentlig dette vi vil? Ønsker vi et samfunn
med veltilpassede barn og voksne som lydig og uten spørsmål innretter seg etter
de krav og pålegg de utsettes for av andre, eller ønsker vi et samfunn med
selvstendige, tenkende mennesker som våger å ha egne meninger og tanker? Den
amerikanske psykologen Stephen Greenspan er en av dem som har kritisert
Baumrinds autoritative voksenrolle for å være for rigid og mangle
situasjonsbetinget fleksibilitet. Han sier blant annet at den autoritative
voksenrollen mangler en viktig dimensjon, nemlig toleranse. Rammeplan for
barnehagen sier mye om voksenrollen i barnehagen, blant annet i kapittel 2 der
voksenrollen beskrives med begreper som åpenhet, lydhørhet, nærhet, innlevelse
og evne og vilje til samspill. Er det noe jeg har gått glipp av her? Når
sluttet voksenrollen som beskrives i Rammeplanen å være god nok for de
barnehageansatte? Er det slik at norske barnehagebarn de siste årene er blitt
så aggressive og lite empatiske at vi trenger pedagogiske programmer som «Være
sammen», og i tillegg må innføre en spesiell type voksenrolle for å få bukt med
problemene? Personlig ønsker jeg heller at min datter, og for den saks skyld
alle andre barnehagebarn, skal omgås ekte voksne som våger å være seg selv og
som viser interesse for det hun er opptatt av, som gir henne respons og som
anerkjenner følelsene hennes. Jeg ønsker at hun skal slippe å tilbringe dagene
sine sammen med «skuespillere» som forholder seg til henne på en måte de har
lært om på kurs.
«Være sammen» tar også mål av seg til å gi de ansatte
verktøy for håndtering av utfordrende atferd. Hva er det som gjør at vi, i vårt
samfunn, har så store problemer med sinne og aggresjon hos små barn? Den
engelske kreativitetseksperten Sir Ken Robinson sier: «En treåring er ikke en
halv seksåring». Han har et viktig poeng her. Det er normalt for en treåring å
være sint. Sinne er en av barns grunnfølelser, på lik linje med for eksempel
glede. I forordet til Jesper Juuls nyeste bok Aggresjon! Et nytt og farlig tabu? refererer han til en dansk
undersøkelse fra 2012 der danske barnehagelærere påstår at 22 % av guttene i
barnehagen er i faresonen fordi de er utagerende. Så vidt jeg vet, finnes det
ingen dokumentasjon som beviser at sinte treåringer blir voldelige når de blir
voksne. Liv Torunn Grindheim, høyskolelektor i pedagogikk på barnehagelærerutdanningen
ved Høgskolen i Bergen sier: «Det er viktig at barn blir hørt. Det er lite
fokus på at sinne kan være konstruktivt og av og til helt nødvendig.» I sitt
doktorgradsprosjekt oppdaget Grindheim at barna kunne reagere med sinne når de
ble engasjerte, men at denne formen for deltagelse virket forstyrrende i
fellesskapet. Hvem er det egentlig som synes at det er forstyrrende, er det
barna eller de voksne? Min erfaring er at barn som regel takler hverandres
sinne ganske greit. Det tror jeg egentlig at de fleste barnehageansatte også
gjør. Det er vel mer snakk om at noen forteller dem at de ikke bør gjøre det. De
fleste av oss kan nok være enige i at sinte barn kan være slitsomme, men velger
du å jobbe i barnehage er dette en like naturlig del av hverdagen som
bleieskift og påkledning. Det finnes som regel en grunn til at barn blir sinte,
og det er de voksnes ansvar å forsøke å forstå hva som ligger bak. At barn skal
lære seg sinnemestring kan i verste fall føre til at aggresjonen og sinnet
vender seg innover, noe som er langt mer alvorlig. Da har vi virkelig grunn til
å bekymre oss.
Jeg lar meg også fascinere av at «Være sammen»-tilhengerne
benytter begreper som for eksempel «banking time» når det snakkes om måter de
voksne skal forholde seg til barna på. Slik jeg har forstått det, handler dette
om å investere tid i positivt samvær med barna for «å ha noe å gå på» hvis det
skulle bli nødvendig korrigere dem på et senere tidspunkt. Jeg reagerer på at
en bruker begreper som «banking time» relatert til arbeid med barn, men det er selve
grunntanken jeg har mest betenkeligheter med. Det sier seg selv at jo sterkere
relasjonen mellom barnet og den voksne er, jo enklere er det snakke sammen,
også om vanskelige og vonde ting. At samspillet mellom barnet og den voksne
skal bære preg av å ha en bakenforliggende hensikt, synes jeg både er
betenkelig og spekulativt. Jeg mener at alle voksne, som velger å jobbe i
barnehage, er forpliktet til å jobbe med å skape gode relasjoner til barna,
punktum!
At pedagogiske programmer som «Være sammen» omfavnes av så
mange er nok et resultat av den primitivismen vi ser innenfor barneoppdragelse
og pedagogikk akkurat nå. Når rådløsheten og følelsen av at det vi gjør ikke
fungerer godt nok tar overhånd, vil det alltid være rom for de som mener at de
kan tilby enkle løsninger som gir raske resultater.
For
noen år siden ble Jesper Juul spurt om han trodde at programmer som
«Webster-Stratton» var kommet for å bli. Her er svaret han ga: «Jeg tror at
dens levetid vil være begrenset fordi metoden simpelthen mangler tilstrekkelig
åndelig og filosofisk vingefang og er for lukket rundt seg selv og sin egen
fortreffelighet». La oss håpe han har rett!
 |
Løveloven minner mistenkelig om Kardemommeloven. |