Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Regjeringen har foreslått en endring
i barnehageloven som gir barnehageeier "rett til å velge hvilke
system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med
på barns trivsel og utvikling". Forslaget er problematisk av flere
grunner. At man skriver verktøy inn i en lovtekst er i seg selv
oppsiktsvekkende. Som om hammer og sag er skrevet inn i bygningsloven. Som om lov om helseforetak skulle gi helseforetakene mandat til å inngå faste
avtaler med aktører innen
legemiddelindustrien. Systemer og verktøy og observasjonsmetoder han
ingenting i en barnehagelov å gjøre. Punktum.
Lovendringen vil bety fritt fram massekartlegging av barn.
Foreldres medbestemmelse, som alltid har vært et sentralt prinsipp forstås som noe
som må ryddes av veien. «Et krav om samtykke som grunnlag for behandling av
personopplysninger vil kunne være til hinder for at barnehagen kan gjennomføre
sitt pedagogiske arbeid,» heter det i forslaget.
Troen på standardiserte løsninger gjennomsyrer forslaget.
Det gjør også den
manglende troen på barnehagelærernes evne til å vurdere av hvordan barnehagens
formål kan realiseres. Forslaget åpner for at kommuner kan inngå faste avtaler
med produsenter av kartleggingsverktøy
og pedagogiske programmer.
Kartlegging av barn har vært et tema i den
barnehagepolitiske debatten i flere år. Debatten tok særlig av etter at den
rødgrønne regjerningen i 2009 forslo «å innføre krav om at alle barnehager skal
gi tilbud om språkkartlegging til alle barn som går i barnehage». Etter å ha
nedsatt et ekspertutvalg og lyttet til fagfolk, gikk de tilbake på dette
forslaget. Det ble fastslått at ingen eksisterende kartleggingsverktøy var
egnet for alle barn, og det ble tydelig for daværende regjering at det
ikke fantes faglig belegg for å kartlegge alle barn. Det er desto mer oppsiktsvekkende at den blå-blå regjeringen nå vil gå
ett skritt lenger ved å legge føringer om bruk av «systemer og verktøy».
Det har skjedd en dreining: fra massekartlegging til
programpedagogikk. Etter at vi i 2012 skrev boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet har vi merket oss
denne dreiningen, ikke minst gjennom henvendelsene vi får fra foreldre og barnehagefolk
som har lest boken eller følger bloggen. Nå er det programmene som er mest opprørende. Det er som om diagnosen er stilt: «barn mestrer ikke», så nå
er tiden inne for medisinering: en ny form for programpedagogikk for å regulere
barns atferd.
Atferdsregulering er stikkordet for programmene. Noen kaller
det sosial kompetanse, noen kaller det å være prososial, noen snakker om
selvregulering og egenledelse. Fellesnevneren er at belønningssystemer og atferdsregulerende
teknikker benyttes for å få barn til å innordne seg, være lydige og gjøre som
voksne vil.
Kommunene har en sentral rolle. Kommunale barnehager
pålegges å bruke programmene, private presses til å gjøre det samme. En
forteller: «Vår barnehage kan, siden den er privat, selv velge om de vil delta
på De utrolige årene, men opplever at
vi blir uglesett hvis vi ikke ønsker å delta». På grunn av de kommersielle interessene, kommer stadig nye
aktører på offensiven for å selge inn sine programmer. Det gjør det vanskelig å
følge med og vanskelig å gjennomskue tenkningen hva som ligger bak. Hvert nytt
program eller verktøy selges inn som noe helt nytt og annerledes.
I boka Mestrer, mestrer ikke skrev vi om «Du og jeg og vi to», «Steg for
steg», ART (Aggression Replacement System). Det kan se ut til at disse progremmene allerede
er gått av moten. Nå er det De
utrolige Årene som gjelder mange steder. Med Agderprosjektet som har fått
10 millioner av offentlige forskningsmidler, vil programmet Skoleklar vinne terreng. Og fra
Atferdssenteret får vi en barnehageversjon av det meget omdiskuterte skoleprogrammet
PALS. Før vi vet ordet av det, vil det komme et nytt program som ingen har
hørt om før.
Være sammen er et slikt
program. Ingen hadde hørt om det, plutselig var det det eneste som gjaldt. Her
trengtes ikke lenger en rammeplan, for her har vi Løveloven! Etter det vi er
blitt fortalt, har det de rene vekkelsesbølger. Flere sier at det er noe
religiøst ved det. En barnehagelærer som har kontaktet oss, sier følgende:
«Et program som gjør meg urolig er Være sammen.
Kommunen pålegger sine egne og de private barnehagene i kommunen å jobbe med Være
sammen. Det hele kamufleres som et kompetanseløft for de ansatte i
barnehagene i kommunen. Jeg har aldri før opplevd at noe pedagogisk program har
hatt den effekten på barnehageansatte som Være sammen. Her snakker vi om
total hjernevasking. Rolige, sindige barnehagelærere kaster all utdanning og
erfaring overbord og fremstår som nyfrelste Være sammen-tilhengere, der
Løveloven og autoritative voksne er blitt det eneste de snakker om og NN (en
forsker som er involvert i programmet) er blitt Gud. Jeg kan ikke se at Være
sammen skiller seg fra programmer som for eksempel De utrolige årene.
Vi snakker om et program som har som mål å regulere barns atferd. Hva som gjør Være
sammen så kraftfullt er jeg usikker på, men sannsynligvis har det noe med
innpakningen og innsalget å gjøre. Men hva er det som gjør barnehagelærere så
usikre at de trenger Være sammen? Er det presset ovenfra, eller er det
en opplevelse av utilstrekkelighet i møtet med kommunen?»
Vi tror dette stemmer. Det er presset ovenfra det handler
om. Barnehager presses i dag til å gjennomføre en pedagogikk som strider mot
barnehagens formål, barnehagelærernes kunnskap og barnas interesser.
Lojaliteten til barna settes til side på grunn av lydighet til kommunen. En lovendring som gir kommunen rett til å velge hvilke
system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte, vil kunne føre
til uopprettelige skader.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar