Fra massekartlegging til verktøypedagogikk

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Regjeringen har foreslått en endring i barnehageloven som gir barnehageeier "rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte for å følge med på barns trivsel og utvikling". Forslaget er problematisk av flere grunner. At man skriver verktøy inn i en lovtekst er i seg selv oppsiktsvekkende. Som om hammer og sag er skrevet inn i bygningsloven. Som om lov om helseforetak skulle gi helseforetakene mandat til å inngå faste avtaler med aktører innen legemiddelindustrien. Systemer og verktøy og observasjonsmetoder han ingenting i en barnehagelov å gjøre. Punktum.

Lovendringen vil bety fritt fram massekartlegging av barn. Foreldres medbestemmelse, som alltid har vært et sentralt prinsipp forstås som noe som må ryddes av veien. «Et krav om samtykke som grunnlag for behandling av personopplysninger vil kunne være til hinder for at barnehagen kan gjennomføre sitt pedagogiske arbeid,» heter det i forslaget.

Troen på standardiserte løsninger gjennomsyrer forslaget. Det gjør også den manglende troen på barnehagelærernes evne til å vurdere av hvordan barnehagens formål kan realiseres. Forslaget åpner for at kommuner kan inngå faste avtaler med produsenter av kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer.

Kartlegging av barn har vært et tema i den barnehagepolitiske debatten i flere år. Debatten tok særlig av etter at den rødgrønne regjerningen i 2009 forslo «å innføre krav om at alle barnehager skal gi tilbud om språkkartlegging til alle barn som går i barnehage». Etter å ha nedsatt et ekspertutvalg og lyttet til fagfolk, gikk de tilbake på dette forslaget. Det ble fastslått at ingen eksisterende kartleggingsverktøy var egnet for alle barn, og det ble tydelig for daværende regjering at det ikke fantes faglig belegg for å kartlegge alle barn. Det er desto mer oppsiktsvekkende at den blå-blå regjeringen nå vil gå ett skritt lenger ved å legge føringer om bruk av «systemer og verktøy».

Det har skjedd en dreining: fra massekartlegging til programpedagogikk. Etter at vi i 2012 skrev boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet har vi merket oss denne dreiningen, ikke minst gjennom henvendelsene vi får fra foreldre og barnehagefolk som har lest boken eller følger bloggen. Nå er det programmene som er mest opprørende. Det er som om diagnosen er stilt: «barn mestrer ikke», så nå er tiden inne for medisinering: en ny form for programpedagogikk for å regulere barns atferd.

Atferdsregulering er stikkordet for programmene. Noen kaller det sosial kompetanse, noen kaller det å være prososial, noen snakker om selvregulering og egenledelse. Fellesnevneren er at belønningssystemer og atferdsregulerende teknikker benyttes for å få barn til å innordne seg, være lydige og gjøre som voksne vil.

Kommunene har en sentral rolle. Kommunale barnehager pålegges å bruke programmene, private presses til å gjøre det samme. En forteller: «Vår barnehage kan, siden den er privat, selv velge om de vil delta på De utrolige årene, men opplever at vi blir uglesett hvis vi ikke ønsker å delta». På grunn av de kommersielle interessene, kommer stadig nye aktører på offensiven for å selge inn sine programmer. Det gjør det vanskelig å følge med og vanskelig å gjennomskue tenkningen hva som ligger bak. Hvert nytt program eller verktøy selges inn som noe helt nytt og annerledes.

I boka Mestrer, mestrer ikke skrev vi om «Du og jeg og vi to», «Steg for steg», ART (Aggression Replacement System). Det kan se ut til at disse progremmene allerede er gått av moten. Nå er det De utrolige Årene som gjelder mange steder. Med Agderprosjektet som har fått 10 millioner av offentlige forskningsmidler, vil programmet Skoleklar vinne terreng. Og fra Atferdssenteret får vi en barnehageversjon av det meget omdiskuterte skoleprogrammet PALS. Før vi vet ordet av det, vil det komme et nytt program som ingen har hørt om før.

Være sammen er et slikt program. Ingen hadde hørt om det, plutselig var det det eneste som gjaldt. Her trengtes ikke lenger en rammeplan, for her har vi Løveloven! Etter det vi er blitt fortalt, har det de rene vekkelsesbølger. Flere sier at det er noe religiøst ved det. En barnehagelærer som har kontaktet oss, sier følgende:

«Et program som gjør meg urolig er Være sammen. Kommunen pålegger sine egne og de private barnehagene i kommunen å jobbe med Være sammen. Det hele kamufleres som et kompetanseløft for de ansatte i barnehagene i kommunen. Jeg har aldri før opplevd at noe pedagogisk program har hatt den effekten på barnehageansatte som Være sammen. Her snakker vi om total hjernevasking. Rolige, sindige barnehagelærere kaster all utdanning og erfaring overbord og fremstår som nyfrelste Være sammen-tilhengere, der Løveloven og autoritative voksne er blitt det eneste de snakker om og NN (en forsker som er involvert i programmet) er blitt Gud. Jeg kan ikke se at Være sammen skiller seg fra programmer som for eksempel De utrolige årene. Vi snakker om et program som har som mål å regulere barns atferd. Hva som gjør Være sammen så kraftfullt er jeg usikker på, men sannsynligvis har det noe med innpakningen og innsalget å gjøre. Men hva er det som gjør barnehagelærere så usikre at de trenger Være sammen? Er det presset ovenfra, eller er det en opplevelse av utilstrekkelighet i møtet med kommunen?»

Vi tror dette stemmer. Det er presset ovenfra det handler om. Barnehager presses i dag til å gjennomføre en pedagogikk som strider mot barnehagens formål, barnehagelærernes kunnskap og barnas interesser. Lojaliteten til barna settes til side på grunn av lydighet til kommunen. En lovendring som gir kommunen rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte, vil kunne føre til uopprettelige skader.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.