Har embetsverket en egen agenda?

Av Mari Pettersvolg og Solveig Østrem

11.-12. november arrangerte Fylkesmannen i Oppland og KS Oppland en erfaringskonferanse der barnehagekvalitet og barnehagens betydning for barns læring og utvikling sto på dagsordenen. Blant innlederne var ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet Dag Thomas Gisholt. Han benyttet anledningen til å komme med nokså ufine slengere til «enkelte høyskolemiljøer» og stilte i sin presentasjon følgende retoriske spørsmål:

• Er den gode barnehagen og «barnehagens egenart» definert en gang for alle?
• Er det galt å betrakte den gode barnehagen som en investering for den enkelte og for samfunnet?
• Er det greit at personalet inntar en passiv rolle og er oppmerksom på barnegruppen, og ikke det enkelte barn?
• Er det greit at erfaringsbasert, subjektiv kunnskap trumfer den forskningsbaserte?

  På vegne av barnehagelærere og ansatte ved høyskoler og universitet spør vi:

• Er det greit at embetsverket harselerer med barnehagens egenart?
• Er det greit at udokumenterte påstander om barnehagelæreres passive rolle legges til grunn for politikkutforming?
• Kan Kunnskapsdepartementet la en stråmannsdiskusjon med sterke anklager mot en profesjon legge grunnen for en lovendring?

Gisholts retoriske spørsmål er i realiteten et angrep på den samme rammeplanen som Kunnskapsdepartementet har ansvar for å realisere. Dagens lov og forskrift fastslår at barnehagens pedagogikk skal ha en helhetlig tilnærming til omsorg, lek, læring og danning, og at barnehagens egenart skal ivaretas. Det er ingen som mener denne egenarten er definert en gang for alle, men det er stor politisk enighet om verdiene den norske barnehagemodellen bygger på. Det betyr blant annet at barnehagen er pålagt å gi rom for barns lek og vennskap, og se muligheten til læring i aktiviteter initiert av barna selv. Dette handler ikke, slik Gisholt synes å tro, om en passiv voksenrolle, men om aktiv involvering i barns lek og aktivitet.

Departementet har foreslått en «presisering» av barnehageloven som innebærer et kraftig angrep både på barnehagens egenart og på profesjonen. Der gjeldende lov gir barnehagen metodefrihet, vil departementet gi kommunen som barnehageeier «rett til å velge hvilke system, verktøy og observasjonsmetoder barnehagen skal benytte». En eventuell endring vil bety mer makt til kommunekommunebyråkratiet og mindre tillit til barnehagelærerne. Gisholts utspill gir grunn til å tro at det er embetsverket, og ikke regjeringen, som står bak lovforslaget. Ut fra hva kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har uttalt om tillit til lærerprofesjonen og om bruk av standardiserte systemer, verktøy og metoder, er det vanskelig å forstå hvordan han kan stå bak et slikt forslag. Dersom det forholder seg slik at embetsverket har en egen agenda, er det fare på ferde: for barnehagen, og for demokratiet.

Gisholts presentasjon på erfaringskonferansen i Oppland er tilgjengelig her.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.