Være sammen – på feil premisser

Av barnehagelærer og far

Etter at vi i 2012 ga ut boka «Mestrer, mestrer ikke», har vi jevnlig blitt kontaktet av foreldre og barnehagefolk som forteller om sine erfaringer med kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer. Henvendelsene tyder på at det har skjedd en bevegelse fra massekartlegging til verktøypedagogikk. Dagens gjesteblogger er barnehagelærer og far til en fireåring. Han skriver om programmet «Være sammen». At han ønsker å være anonym, forteller noe om hvor vanskelig det er å være kritisk mot slike konsepter.

De siste årene har det dukket opp et stort antall kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som brukes i norske barnehager. Et av de siste tilskuddene heter «Være sammen». Programmet er et samarbeid mellom Fylkesmannen i Vest Agder, Stiftelsen Være sammen, Læringsmiljøsenteret (UIS) og UIA. Grunntemaene i «Være sammen» er tidlig innsats, sosial kompetanse, autoritative voksne, implementering og håndtering av utfordrende atferd (hentet fra «Være sammen» sine nettsider).

«Være sammen» har i løpet av de siste årene fått innpass i mange kommuner og er i daglig bruk i mange norske barnehager.

Som barnehagelærer og far til en jente på 4 år ser jeg med stor bekymring på denne utviklingen. Som foreldre har vi helt bevisst valgt å ha datteren vår i en barnehage som verken benytter kartleggingsverktøy eller pedagogiske programmer, men i jobbsammenheng møter jeg daglig barnehageansatte som er nyfrelste «Være sammen»-tilhengere. Dette gjør meg både bekymret og urolig. Hva er det som gjør at både erfarne barnehagelærere og andre barnehageansatte kaster all utdanning og erfaring over bord og lar seg forføre av et program med forankring i en atferdsterapeutisk tilnærming til barn?

Det som skiller «Være sammen» fra en del andre pedagogiske programmer, som for eksempel, «De utrolige årene» er at det er spesielt utviklet med tanke på bruk i barnehager. Ergo har opphavsmennene gitt programmet en glorete innpakning som skal gjøre det attraktivt for barna å delta i aktivitetene som er knyttet til gjennomføringen av programmet.

Sentralt i «Være sammen» finner vi Løveloven som minner mistenkelig om Kardemommeloven. Hovedbudskapet i Løveloven, slik jeg tolker den, er at barna skal være snille med hverandre. Det er sikkert velment og kan nok til en viss grad ha en oppdragende effekt på noen, men er det egentlig slik barn utvikler empati? Alle mennesker, med noen få unntak, har en medfødt evne til å utvikle empati. Denne evnen ser vi allerede hos de aller yngste barna, for eksempel når noen slår seg eller blir lei seg. Da rykker de små ut og forsøker å hjelpe til med trøstende ord, klapp på kinnet eller ved at de faktisk går så langt som å tilby smokken sin til den som har det vondt. Ekte empati læres ikke ved at velmenende voksne formulerer lover og regler som forteller barna hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. Empati er noe som utvikles i naturlige situasjoner der det å vise medfølelse har en hensikt. Det som kanskje opprører meg aller mest når det gjelder Løveloven, er at barna, etter å ha blitt gjort kjent med innholdet i Løveloven, må signere (sette fingeravtrykket sitt) på at de skal følge Løveloven i Løvens lovbok. Dette for at barnehagen skal kunne smykke seg med Løvens våpenskjold og kalle seg en Løvebarnehage. Det er for meg helt uforståelig at små barn skal «tvinges» til å signere på noe som helst, og i hvert fall på noe som de ikke har forutsetninger for å kunne lykkes med. Vis meg den voksne som kan skrive under på at han eller hun alltid skal være snill mot andre mennesker. Det er kanskje ønskelig, men virkeligheten er dessverre ikke slik.

Et annet sentralt begrep i «Være sammen» er autoritative voksne. Dette begrepet stammer fra Diana Baumrinds forskning på foreldrerollen tidlig på nittitallet, hvor hun sier at den autoritative voksenrollen er den som gir best effekt. Best effekt i forhold til hva? Sagt på en annen måte: dette er den voksenrollen som sannsynligvis gir oss mest veltilpassede barn og senere veltilpassede voksne. Men er det egentlig dette vi vil? Ønsker vi et samfunn med veltilpassede barn og voksne som lydig og uten spørsmål innretter seg etter de krav og pålegg de utsettes for av andre, eller ønsker vi et samfunn med selvstendige, tenkende mennesker som våger å ha egne meninger og tanker? Den amerikanske psykologen Stephen Greenspan er en av dem som har kritisert Baumrinds autoritative voksenrolle for å være for rigid og mangle situasjonsbetinget fleksibilitet. Han sier blant annet at den autoritative voksenrollen mangler en viktig dimensjon, nemlig toleranse. Rammeplan for barnehagen sier mye om voksenrollen i barnehagen, blant annet i kapittel 2 der voksenrollen beskrives med begreper som åpenhet, lydhørhet, nærhet, innlevelse og evne og vilje til samspill. Er det noe jeg har gått glipp av her? Når sluttet voksenrollen som beskrives i Rammeplanen å være god nok for de barnehageansatte? Er det slik at norske barnehagebarn de siste årene er blitt så aggressive og lite empatiske at vi trenger pedagogiske programmer som «Være sammen», og i tillegg må innføre en spesiell type voksenrolle for å få bukt med problemene? Personlig ønsker jeg heller at min datter, og for den saks skyld alle andre barnehagebarn, skal omgås ekte voksne som våger å være seg selv og som viser interesse for det hun er opptatt av, som gir henne respons og som anerkjenner følelsene hennes. Jeg ønsker at hun skal slippe å tilbringe dagene sine sammen med «skuespillere» som forholder seg til henne på en måte de har lært om på kurs.

«Være sammen» tar også mål av seg til å gi de ansatte verktøy for håndtering av utfordrende atferd. Hva er det som gjør at vi, i vårt samfunn, har så store problemer med sinne og aggresjon hos små barn? Den engelske kreativitetseksperten Sir Ken Robinson sier: «En treåring er ikke en halv seksåring». Han har et viktig poeng her. Det er normalt for en treåring å være sint. Sinne er en av barns grunnfølelser, på lik linje med for eksempel glede. I forordet til Jesper Juuls nyeste bok Aggresjon! Et nytt og farlig tabu? refererer han til en dansk undersøkelse fra 2012 der danske barnehagelærere påstår at 22 % av guttene i barnehagen er i faresonen fordi de er utagerende. Så vidt jeg vet, finnes det ingen dokumentasjon som beviser at sinte treåringer blir voldelige når de blir voksne. Liv Torunn Grindheim, høyskolelektor i pedagogikk på barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Bergen sier: «Det er viktig at barn blir hørt. Det er lite fokus på at sinne kan være konstruktivt og av og til helt nødvendig.» I sitt doktorgradsprosjekt oppdaget Grindheim at barna kunne reagere med sinne når de ble engasjerte, men at denne formen for deltagelse virket forstyrrende i fellesskapet. Hvem er det egentlig som synes at det er forstyrrende, er det barna eller de voksne? Min erfaring er at barn som regel takler hverandres sinne ganske greit. Det tror jeg egentlig at de fleste barnehageansatte også gjør. Det er vel mer snakk om at noen forteller dem at de ikke bør gjøre det. De fleste av oss kan nok være enige i at sinte barn kan være slitsomme, men velger du å jobbe i barnehage er dette en like naturlig del av hverdagen som bleieskift og påkledning. Det finnes som regel en grunn til at barn blir sinte, og det er de voksnes ansvar å forsøke å forstå hva som ligger bak. At barn skal lære seg sinnemestring kan i verste fall føre til at aggresjonen og sinnet vender seg innover, noe som er langt mer alvorlig. Da har vi virkelig grunn til å bekymre oss.

Jeg lar meg også fascinere av at «Være sammen»-tilhengerne benytter begreper som for eksempel «banking time» når det snakkes om måter de voksne skal forholde seg til barna på. Slik jeg har forstått det, handler dette om å investere tid i positivt samvær med barna for «å ha noe å gå på» hvis det skulle bli nødvendig korrigere dem på et senere tidspunkt. Jeg reagerer på at en bruker begreper som «banking time» relatert til arbeid med barn, men det er selve grunntanken jeg har mest betenkeligheter med. Det sier seg selv at jo sterkere relasjonen mellom barnet og den voksne er, jo enklere er det snakke sammen, også om vanskelige og vonde ting. At samspillet mellom barnet og den voksne skal bære preg av å ha en bakenforliggende hensikt, synes jeg både er betenkelig og spekulativt. Jeg mener at alle voksne, som velger å jobbe i barnehage, er forpliktet til å jobbe med å skape gode relasjoner til barna, punktum!

At pedagogiske programmer som «Være sammen» omfavnes av så mange er nok et resultat av den primitivismen vi ser innenfor barneoppdragelse og pedagogikk akkurat nå. Når rådløsheten og følelsen av at det vi gjør ikke fungerer godt nok tar overhånd, vil det alltid være rom for de som mener at de kan tilby enkle løsninger som gir raske resultater. For noen år siden ble Jesper Juul spurt om han trodde at programmer som «Webster-Stratton» var kommet for å bli. Her er svaret han ga: «Jeg tror at dens levetid vil være begrenset fordi metoden simpelthen mangler tilstrekkelig åndelig og filosofisk vingefang og er for lukket rundt seg selv og sin egen fortreffelighet». La oss håpe han har rett!

Løveloven minner mistenkelig om Kardemommeloven.

  

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.