fredag 30. januar 2015

Vekkelsespedagogikk



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem



Dette innlegget er også publisert i Morgenbladet 30. januar 2015


De to lærerne som nektet å gå på akkord med sitt profesjonelle mandat ved å detaljmåle elever, ble nylig tildelt årets Zola-prisfor å ha vist sivilt mot. Gjennom denne saken ble det tydelig at det å yte motstand mot kritikkverdige forhold, kan ha store personlige omkostninger. Det er betegnende for saken at skolesjef Simen Seeberg fortsatt insiterer på at dette er og blir en personalsak. Å flytte oppmerksomheten fra sak til person er en velkjent strategi for å hindre kritikk. Situasjonen for barnehagen er den samme: det koster å ytre seg kritisk mot iveren etter å detaljregulere barns liv gjennom standardiserte verktøy. De økonomiske interessene hos aktører som ønsker at deres program skal benyttes, bringer inn et aspekt som gjør det enda vanskeligere å ytre kritikk.

Atferdsregulering er stikkordet for programmene som lanseres. Noen kaller det sosial kompetanse, noen kaller det å være prososial, noen snakker om selvregulering eller egenledelse. Programmene skal forebygge aggresjon og manglende empati hos barn. Gjennom belønning av ønsket atferd lærer barn å gjøre det voksne vil. Felles for programmene er at de tilbyr enkle løsninger på komplekse pedagogiske utfordringer.

Jevnlig dukker det opp nye programmer som selges i lekker innpakking med logoer, plakater, leketøy, bøker og kurs. Et av de siste er «Være Sammen», utviklet med økonomisk støtte på 2,4 mill. fra Kunnskapsdepartementet og Agder fylkeskommune. På programmets hjemmeside kan vi lese at målet er å «implementerer den varme og grensesettende voksenstilen blant alle barnehagens ansatte», og at barnehagen blir en «Løvebarnehage» der alle følger «Løveloven». Vi er blitt kontaktet av barnehagelærere og foreldre som reagerer på innholdet i «Være Sammen». Flere kaller dette en vekkelsesbølge der sindige barnehagelærere kaster utdanning og erfaring overbord og fremstår som nyfrelste «Være Sammen»-tilhengere. Noe av kritikken går ut på at programmet bygger opp under en rigid voksenrolle som mangler situasjonsbetinget fleksibilitet. Flere reagerer på at barna må signere, med fingeravtrykk, på at de skal følge Løveloven. «Det er for meg helt uforståelig at små barn skal «tvinges» til å signere på noe som helst», skriver en barnehagelærer.

Barnehagelærer og blogger Eivor Evenrud er kritisk til programmet og til det som skjer «når aksjeselskapene tar over barnehagenspedagogikk». På programmets Facebook-side har hun kritisert programmets faglige fundament – og fått rene personangrep som svar. Eyvind Skeie, som eier en firedel av aksjeselskapet «Være Sammen», omdefinerer diskusjonen til «krigssone» og mener at han gjennom Evenruds faglige kritikk blir «beskutt av heftig artilleri». «Hvis du liker best å diskutere med deg selv, så hvorfor i alle dager legger du ut fullt av spørsmål på facebook?» skriver Heidi Omdal som er medforfatter av et av heftene i «Være Sammen», men som også har evaluert programmet på vegne av Universitetet i Stavanger. Det er oppsiktsvekkende at UiS velger å la en som er direkte involvert i utviklingen av et program, evaluere det samme programmet. Blant aktørene bak slike verktøy er det ikke uvanlig å blande roller på denne måten: en dag produsent av et pedagogisk program, neste dag professor med veilederansvar for masterstudenter som undersøker effekten av programmet. Slike sammenblandinger er i seg selv et argument for at det er nødvendig med et kritisk søkelys på denne virksomheten.

Vi har vi omtalt «Være Sammen» i et innlegg på bloggen mestrermestrerikke.no der vi også har også publisert innlegg fra barnehagelæreren som skriver om sin bekymring for hva «Være Sammen» gjør med samspillet mellom barn og voksne. Vedkommende har valgt å være anonym. At dette kanskje var klokt ble bekreftet av reaksjonene fra en talsmann for programmet, Pål Roland ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning ved UiS. 9. januar publiserte Roland et innlegg på programmets Facebook-side «på vegne av mange» der han skriver: «Pettersvold og Østrem har en blogg som sprer mye negativitet, i nærmest alle retninger. Det finnes ikke positive innspill i det hele tatt». Deretter lister han opp alle som «blir kritisert og rakket ned på»: åtte forskjellige programmer og kartleggingsverktøy og fagmiljøene som står bak, foruten «den forrige rødgrønne regjeringen», «den nåværende blå regjeringen» og «prosjekter i Norges forskningsråd».

Roland mener «Pettersvold og Østrem umulig [kan] ha lest innholdet i Være Sammen». Han ignorerer at det er en barnehagelærer som kjenner programmet godt, som skriver om sine erfaringer. Det er oss han vil få satt en stopper for. «Det er jo imponerende å klare så mye negativitet på så liten plass. Disse to maler seg jo inn i et stadig trangere hjørne…og gjennom å omtale mange av de beste forskningsmiljøene og institusjonene grunnleggende negativt, blir de selv marginalisert», skriver han. For Roland er kritikk ensbetydende med negativitet og nedrakking, og marginalisering er en naturlig følge av å ytre seg kritisk. Vår erfaring er at aktørene bak programmene sjelden møter våre argumenter med motargumenter: I stedet kommer de med usaklige personangrep, udokumenterte påstander om at vi tar feil eller avviser verdien av kritiske ytringer som sådan. Når diskusjonen flyttes til sosiale medier, ser det ikke ut til å finnes grenser.

Innleggene fra «Være Sammen»-miljøet viser at det er på høy tid med en grundig, saklig og åpen offentlig debatt om kommersialiseringen av pedagogikken. Kommersialisering hindrer kritikk og debatt, for hvis programmene skal selge, kan det ikke hefte svakheter ved dem. Roland forsøker å skape et inntrykk av at alle som er blitt kritisert, står samlet mot kritikerne. Dette er en grov fordreining. For det første: Aktørene bak programmene har opplagt felles interesse i å hindre kritikk, fordi de ønsker et størst mulig marked for slike programmer. Utover dette, snakker vi her om konkurrenter i det samme markedet. Hvis foreldre begynner å stille spørsmål ved «Være Sammen», kan markedsandelen reduseres.

For det andre: På Rolands liste over alle som har blitt utsatt for vår «negativitet», er også den rødgrønne og den blå regjeringen. Men for utdanningspolitiske myndigheter er det ikke en uting at fagpersoner retter kritikk mot utspill fra regjeringen. Tvert imot. Det er viktig at forskere deltar i offentlig debatt og bruker sin akademiske uavhengighet og ytringsfrihet til å rette et kritisk søkelys mot politisk initierte tiltak. Vår personlige erfaring er at kunnskapsministre som møter kritikk, forholder seg respektfullt og saklig til sine kritikere. Statsråd Torbjørn Røe Isaksen har vi ikke møtt, men vi kan vise til hva han sier om akademikeres samfunnsansvar i siste nummer av tidsskriftet ARR: «Det akademiske ansvaret, som den akademiske friheten, må understøttes av et institusjonelt rammeverk. Det er en selvfølge […] at forskningen ikke kan ta politiske hensyn i sin kritikk av makten.» Han understreker at akademikere har et juridisk, et vitenskapelige og et moralsk ansvar for å ytre seg i offentligheten. Isaksen understreker akademikeres ansvar for å søke sannheten og bidra til å kaste lys over «den menneskelige tilstand og verden vi lever i.»

Det er en fundamental forskjell på statsrådens holdning til kritikk av makten, og programutviklernes totale avvisning av kritikk. Så lenge slike aktører gis innflytelse på skoler og barnehager, svekkes det institusjonelle rammeverket statsråden etterspør. Når kritikken omdefineres til negativitet og kritikere møtes med personangrep, blir det krevende å følge statsrådens oppfordring om å ta sitt ytringsansvar på alvor. Zola-prisen er en klar oppfordring til fagpersoner om å vise sivilt mot.


Løveloven - kanskje ikke så uskyldig likevel?



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.




tirsdag 27. januar 2015

Forsker med samfunnsansvar


Av Solveig Østrem


Bloggen Mestrer, mestrer ikke ble til som følge av et samarbeid om ei bok med samme navn. Boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet ble til som følge av et mangeårig faglig samarbeid. Mari Pettersvold og jeg har kommet inn i barnehagefeltet med hver våre faglige perspektiver, men med en felles forståelse av at man som fagmenneske og forsker også har et samfunnsansvar. Det er ikke tilstrekkelig å demonstrere sin faglighet innenfor interne faglig fora. Man har også et ansvar for delta i samfunnsdebatten, ikke bare gjennom forskningsformidling i snever forstand, men også ved å ytre seg om kritikkverdige forhold. Når temaet er barn og barnehage, er det mye som står på spill, fordi barn er og blir en utsatt gruppe som rammes av manglende klokskap og dårlig dømmekraft hos fagfolk, forskere og politikere.

I dag er det ti år siden den aller første kronikken Mari og jeg skrev sammen, sto på trykk. Dette var før barn fikk rett til barnehageplass. Vi argumenterte i kronikken for at kontantstøtten undergraver barnehagen som velferdsgode, at den legger til rette for å velge bort et viktig offentlig velferdsgode til fordel for private tilsynsordninger uten kvalitetssikring. At det offentlige prioriterer en slik tilrettelegging, kan og bør diskuteres, skrev vi. Jeg klarer ikke å finne igjen kronikken noe sted, verken i mine egne elektroniske mapper eller via Google eller Retriever. Men jeg vet at den ble publisert i Dagsavisen 27. januar 2005. Jeg husker det fordi det var Maris 40-årsdag.

Stadig er det ting som kan og bør diskuteres. I disse ti årene har det blitt mange debattinnlegg, kronikker, tilsvar og nye innlegg. Antall utkast har trolig vært det tidobbelte. Noen tror at for dem som har skrevet mange kronikker, er det fort gjort å skrive en kronikk. Det er det ikke. Ikke hvis man har som mål å uttrykke seg språklig presist, og det må man hvis man har et ønske om å kommunisere med flere enn dem som leser med innforstått velvilje. Derfor har det vært «spor endringer», hensynsløs kutting, filing på formuleringer, fjerning av overflødige ord. I disse skriveprosessene er det uaktuelt med såre følelser over at poenget man syntes var genialt, blir borte fordi den andre så at det var helt på siden. Eller fordi debattredaktøren meldte at vi allikevel ikke fikk 7000 tegn, men måtte greie oss med 4000. Vi erfarer stadig at tekster ofte blir bedre når de blir kortere. Et viktig budskap trenger et presist språk. Forsterkende adjektiver er nesten alltid unødvendige. Lange, kronglete setninger kan deles. Ting kan sies en gang, poetisk vakre gjentakelser trengs ikke til noen ting.

Kronikker publiseres under avisenes «Meninger»-spalte. Men det handler ikke bare om å ha meninger. Vi forsøker snarere å fremme noen kvalifiserte synspunkter - og ta stilling - på grunnlag av faglige argumenter. Vi skriver vanligvis ikke som privatpersoner, men som fagpersoner. Og selv om både samfunnsborgeren og forskeren har et ansvar for å delta i samfunnsdebatten, er dette på siden av det vi egentlig holder på med.

Det Mari Pettersvold har holdt på med de siste årene er et forskningsprosjekt om barns demokratiske deltakelse i barnehagen. Hun har med dette gjort en vesentlig innsats for at vi skal få mer kunnskap om hvilke vilkår som må være til stede for at barns rett til medvirkning skal kunne realiseres i samsvar med intensjonene. Om tre dager disputerer hun på Høgskolen i Lillehammer. Det blir en fest i seg selv.

Det har også vært en fest og en glede å følge Mari gjennom dette arbeidet: det faglig overskuddet, den analytiske skarpsindigheten, sosiologens metodiske grundighet, talentet for å oppdage vesentlige sammenhenger, viljen til å gå en ekstrarunde med materialet om nødvendig, insisteringen på at akademisk jåleri ikke har noe med vitenskap å gjøre, og framfor alt den genuine respekten for barna og for barnehagelæreres profesjonelle arbeid. Jeg er dypt takknemlig over å ha fått muligheten til å være samtalepartner gjennom disse årene.


Kjære Mari! Takk for ti år med et fantastisk og lærerikt samarbeid. Gratulerer med dagen og med disputasen. En viktig dag, men ellers bare et punkt i tiden. Det er verdt å stoppe opp et øyeblikk. Men vi stopper ikke her!




PS. Den litt kjedelige tittelen på dette innlegget skyldes to ting: For det første at hun som er i fokus, foretrekker at det handler om saken, ikke om personen. For det andre at det er hun som pleier å komme på de morsomme titlene.







 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.