tirsdag 27. januar 2015

Forsker med samfunnsansvar


Av Solveig Østrem


Bloggen Mestrer, mestrer ikke ble til som følge av et samarbeid om ei bok med samme navn. Boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet ble til som følge av et mangeårig faglig samarbeid. Mari Pettersvold og jeg har kommet inn i barnehagefeltet med hver våre faglige perspektiver, men med en felles forståelse av at man som fagmenneske og forsker også har et samfunnsansvar. Det er ikke tilstrekkelig å demonstrere sin faglighet innenfor interne faglig fora. Man har også et ansvar for delta i samfunnsdebatten, ikke bare gjennom forskningsformidling i snever forstand, men også ved å ytre seg om kritikkverdige forhold. Når temaet er barn og barnehage, er det mye som står på spill, fordi barn er og blir en utsatt gruppe som rammes av manglende klokskap og dårlig dømmekraft hos fagfolk, forskere og politikere.

I dag er det ti år siden den aller første kronikken Mari og jeg skrev sammen, sto på trykk. Dette var før barn fikk rett til barnehageplass. Vi argumenterte i kronikken for at kontantstøtten undergraver barnehagen som velferdsgode, at den legger til rette for å velge bort et viktig offentlig velferdsgode til fordel for private tilsynsordninger uten kvalitetssikring. At det offentlige prioriterer en slik tilrettelegging, kan og bør diskuteres, skrev vi. Jeg klarer ikke å finne igjen kronikken noe sted, verken i mine egne elektroniske mapper eller via Google eller Retriever. Men jeg vet at den ble publisert i Dagsavisen 27. januar 2005. Jeg husker det fordi det var Maris 40-årsdag.

Stadig er det ting som kan og bør diskuteres. I disse ti årene har det blitt mange debattinnlegg, kronikker, tilsvar og nye innlegg. Antall utkast har trolig vært det tidobbelte. Noen tror at for dem som har skrevet mange kronikker, er det fort gjort å skrive en kronikk. Det er det ikke. Ikke hvis man har som mål å uttrykke seg språklig presist, og det må man hvis man har et ønske om å kommunisere med flere enn dem som leser med innforstått velvilje. Derfor har det vært «spor endringer», hensynsløs kutting, filing på formuleringer, fjerning av overflødige ord. I disse skriveprosessene er det uaktuelt med såre følelser over at poenget man syntes var genialt, blir borte fordi den andre så at det var helt på siden. Eller fordi debattredaktøren meldte at vi allikevel ikke fikk 7000 tegn, men måtte greie oss med 4000. Vi erfarer stadig at tekster ofte blir bedre når de blir kortere. Et viktig budskap trenger et presist språk. Forsterkende adjektiver er nesten alltid unødvendige. Lange, kronglete setninger kan deles. Ting kan sies en gang, poetisk vakre gjentakelser trengs ikke til noen ting.

Kronikker publiseres under avisenes «Meninger»-spalte. Men det handler ikke bare om å ha meninger. Vi forsøker snarere å fremme noen kvalifiserte synspunkter - og ta stilling - på grunnlag av faglige argumenter. Vi skriver vanligvis ikke som privatpersoner, men som fagpersoner. Og selv om både samfunnsborgeren og forskeren har et ansvar for å delta i samfunnsdebatten, er dette på siden av det vi egentlig holder på med.

Det Mari Pettersvold har holdt på med de siste årene er et forskningsprosjekt om barns demokratiske deltakelse i barnehagen. Hun har med dette gjort en vesentlig innsats for at vi skal få mer kunnskap om hvilke vilkår som må være til stede for at barns rett til medvirkning skal kunne realiseres i samsvar med intensjonene. Om tre dager disputerer hun på Høgskolen i Lillehammer. Det blir en fest i seg selv.

Det har også vært en fest og en glede å følge Mari gjennom dette arbeidet: det faglig overskuddet, den analytiske skarpsindigheten, sosiologens metodiske grundighet, talentet for å oppdage vesentlige sammenhenger, viljen til å gå en ekstrarunde med materialet om nødvendig, insisteringen på at akademisk jåleri ikke har noe med vitenskap å gjøre, og framfor alt den genuine respekten for barna og for barnehagelæreres profesjonelle arbeid. Jeg er dypt takknemlig over å ha fått muligheten til å være samtalepartner gjennom disse årene.


Kjære Mari! Takk for ti år med et fantastisk og lærerikt samarbeid. Gratulerer med dagen og med disputasen. En viktig dag, men ellers bare et punkt i tiden. Det er verdt å stoppe opp et øyeblikk. Men vi stopper ikke her!




PS. Den litt kjedelige tittelen på dette innlegget skyldes to ting: For det første at hun som er i fokus, foretrekker at det handler om saken, ikke om personen. For det andre at det er hun som pleier å komme på de morsomme titlene.







 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar