Et mer autentisk demokrati i barnehagen

Av Mari Pettersvold

Konklusjonen på min ferske doktoravhandling om barns demokratiske deltakelse i barnehagen kan sies å være at et mer autentisk demokrati i barnehagen er mulig, om vi vil.   Funn og diskusjoner i avhandlingen er basert på en casestudie av et prosjektarbeid med barn, gruppeintervjuer med 32 barnehagelærere og 41 5-åringer. På bakgrunn av analyser og tolkning av det empiriske materialet er det tre vilkår jeg ser som avgjørende for at barns rett til medvirkning kan realiseres i samsvar med intensjonene. De tre er som følger: hvordan demokrati forstås, at det er noe viktig å medvirke til og at de ansatte har et handlingsrom. Jeg har jeg fulgt et strev med å finne ut av hva i all verden demokrati i barnehagen kan gå ut på. Det er egentlig et radikalt prosjekt som møtes med stor optimisme blant barnehagens ansatte. Mange av dem jeg har intervjuet, ser selv med et kritisk blikk på om de lykkes, og de ser noen mulige farer og feller. De handler blant annet om at medvirkning blir på voksnes premisser, fordi det er det de har anledning og tid til.

Det er en fare for at demokratiprosjektet i barnehagen blir et for pent og pyntelig anliggende hvor det reelt ikke er barns stemmer som blir etterspurt, men deres «innestemmer». Det er en fare for at barnehagen blir det jeg kaller en demokratifabrikk, hvor det å delta i voksnes initierte aktiviteter kan gjøre medvirkning til noe trivielt og uinteressant. Det kan bli slik fordi det er fristende og tvingende nødvendig å slå to fluer i samme smekk: sosial kompetanse og medvirkning, læring og medvirkning, språkstimulering og medvirkning. Problemet handler om at de autentiske spørsmålene uteblir når det er en annen agenda som står på dagsordenen.

For at potensialet som ligger i det demokratiske prosjektet skal kunne utnyttes bedre, krever det at barn blir anerkjent som deltakere med synspunkter som utfordrer de voksnes dømmekraft, privilegier og posisjon. Det er mulig å få til, men det gir seg ikke selv. Nok en gang har jeg sett at kompetanse er avgjørende for å forstå og realisere dette krevende prosjektet. De ansattes tilrettelegging for medvirkning er avgjørende, inkludert deres egen rolle, men det handler også om å se sin egen begrensning. Som Erik Sigsgaard sier: foreldre, lærere og pedagoger skal la være å tro at de tilfører barn alt mulig. Han hevder at vi i stedet skal spørre oss selv om vi også fratar barn mot og nysgjerrighet. Dersom vi vil at pedagogikken skal overskride og utvide det eksisterende samfunn, er det en forutsetning at det ikke på forhånd er bestemt hvem som får rett når det oppstår uenighet og forskjellige interesser. Da kan ikke barn kun reprodusere det voksne tillater. Dersom det er dette vi vil med demokrati i barnehagen, tilsier det at det åpnes for et demokrati som er mer vitalt, spontant, sporadisk og initiert av barn. Det tilsier også at barn må kunne si nei, ytre motforestillinger og motstand mot voksnes initiativer – om de er aldri så velmente.

Det ser også ut til at det er verdt å undersøke sammenhengen mellom barns deltakelse og ansattes egne erfaringer med – og anledning til – å delta i demokratiske prosesser. Det har jeg så vidt bare begynt å nøste i.

Mer om dette kan leses i et intervju på forskning.no og i avhandlingen.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.