tirsdag 17. mars 2015

Ingen kritikk, takk!



Av Solveig Østrem



«Hyyysssjjj!» er tittelen på en reportasje i Dagsavisen 1. mars 2014 om ytringsfrihet blant ansatte i Oslo kommune. Foranledningen er en undersøkelse gjort av Norsk Redaktørforening der 41,4 prosent svarer at ledelsens krav til lojalitet er blitt strengere de siste årene, og 52,7 prosent sier at de har vegret seg fra å delta i den offentlige debatten. Barnehagelærer Eivor Evenrud forteller i reportasjen at hun har fått beskjed fra ledelsen om at hennes ytringer på egen blogg og i media er uønsket og illojale. Hun har blant annet uttalt seg om en uforsvarlig bemanningssituasjon i barnehagen og om endringer som ikke er til beste for barna. «Jeg opplevde at ansatte ble stående og pynte på sannheten og nesten juge litt til foreldrene», sier hun i intervjuet. «Noen ganger ble vi til og med oppfordret til å gjøre det.» Evenruds sjef i bydelen ville at hun skulle slette innlegg om kritikkverdige forhold ved Oslobarnehagen. Hun opplever også at egne kolleger vegrer seg for å si høyt at de er enig med henne, fordi kommunen har «skapt en frykt for å være kritisk».

Å ytre seg kritisk har ofte personlige omkostninger. Betydningen av uenighet, meningsbrytning og kritikk løftes fram i festtaler, visjoner og vedtatte retningslinjer. Eksempelvis er det å fremme kritisk refleksjon en vesentlig del av utdanningen for barnehagelærere og grunnskolelærere. Men realiteten er at det ofte er harmoni som tilstrebes, og at de som befinner seg øverst i hierarkiet, bestemmer hva harmonien skal bestå i. I skolesektoren er det et økende problem at ansatte får munnkurv. Ifølge en fersk undersøkelse mener halvparten av rektorene i den norske skolen at det er liten eller ingen aksept for å uttale seg kritisk i utdanningsdebatten. Barnehagelærere som ytrer seg kritisk, forteller at de møter sanksjoner, fratas oppgaver eller blir kalt inn på teppet. Mange forteller at «lojalitetskortet» trekkes med en gang. I stedet for at argumentene deres blir lyttet til, avvises de med at «det er bestemt». Saklig uenighet omdefineres til personalsak. Den som tar ordet og ytrer seg, blir definert som vrang og vanskelig. De møtes med megetsigende taushet, med personangrep eller med et uttalt krav om å «ikke være så negativ». Under slike vilkår er det mange som ikke tør å ytre seg kritisk. Mange velger å tie, enten fordi de har erfart at de allikevel ikke når fram, eller fordi det koster for mye å yte motstand. Solidariteten mellom arbeidstakere settes også på prøve fordi det mange som, av hensyn til egen bekvemmelighet, distanserer seg fra den som er «for kritisk».

De fleste barnehagelærere er kvinner, gjennomsnittsalderen er relativt lav, og profesjonen møter liten anerkjennelse sammenlignet med skolelærere og professorer, leger og advokater. Det gjør dem kanskje til et lett bytte for kommunepolitikere og utdanningsdirektører som vil hindre kritikk. Selv om ingen innrømmer det, er det lettere å få sosial aksept for å behandle unge kvinner nedlatende og respektløst, enn å behandle godt voksne menn på samme måte. Men samtidig er de samme mekanismene er gjenkjennelige på tvers av yrker: Det koster å ytre seg kritisk. Mange opplever hvordan oppmerksomheten flyttes fra saken til personen, fra budskapet til budbringeren, fra det som er kritikkverdig, til den som ytrer kritikken. Hvis man stiller spørsmål ved legitimiteten av beslutninger som fattes, eller stiller noen til ansvar for kritikkverdige forhold, er det ikke gitt at man er beskyttet av tittel, posisjon eller faglig tyngde.

Ekspedisjonssjef i kulturdepartementet Eivind Tesaker forteller i boka «Departementet» om sine erfaringer med å si ifra. Etter at han i 2012 skrev en kronikk om tidssluket i forvaltningen, ringte sjefene hans til regjeringsadvokatene for å høre om det var mulig å få ham oppsagt. Lignende erfaringer finnes nok i akademia, forvaltningen, næringslivet, velferdstjeneste og politikken. Men det vanligste er at mer subtile herskerteknikker benyttes, slik at man kan hindre kritikk og undergrave uenighet uten å gjøre noe direkte ulovlig.

I et radioprogram på NRK 5. januar 2014 forteller professor i statsvitenskap Bernt Sofus Tranøy en sterk historie fra Finanskriseutvalget. Han var medlem av utvalget, som ble oppnevnt av regjeringen i 2009, sammen med andre eksperter fra næringsliv, økonomi og finans. I en diskusjon der det var stor uenighet mellom ham og noen av de andre ekspertene, ble han trakassert og ydmyket på en måte han aldri hadde opplevd maken til, verken på ungdomsskolen eller som yngstemann i en søskenflokk på fire. I stedet for at argumentene hans ble møtt med motargumenter, ble han møtt med et respektløst «Vær så snill, vær så snill! Spar meg for dette her. Dette har ikke du greie på». Han møtte også utsagn som dette: «Jeg skal sette navnet mitt på denne utredningen. Da må det være grenser». Fem år etterpå forteller Tranøy om sin egen avmakt over denne måten å bli møtt på: «Det var en total arroganse som det sikkert finnes mange stilige måter å reagere på. Men hvis du sitter i et rom hvor ingen støtter deg og møteleder ikke griper inn og sier ‘jammen, alvorlig talt, det finnes grenser for hvordan man snakker til hverandre’, og du ikke har noen av de stilige svarene under oppseiling, så kan du få en fysisk reaksjon sånn som jeg fikk den gangen. Jeg begynte å skjelve. Jeg ble fysisk uvel.» Tranøy sier om seg selv at han er «en ganske verbal fyr», men i denne situasjonen «kom det ingenting ut». Han satt bare og skalv. Han sammenligner seg selv med en liten gutt med blå lepper som kommer opp fra iskaldt vann om sommeren.

Tranøy understreker at dette hører fortiden til, og at det ikke en viktig historie for ham. Innimellom ler han, som for å fortelle hvor uviktig hendelsen har vært, og for å vise hvordan han har distansert seg fra den. Men han sier også at dersom man som medlem i et offentlig utvalg til stadighet sier noe som ingen følger opp og som ikke blir referatført, vil det kunne ødelegge selvtilliten. Det er ikke vanskelig å forestille seg at i et miljø der det uenighet og kritikk blir ignorert, latterliggjort eller omdefinert til personlig problem, eller hvor man blir snakket så nedsettende til som Tranøy ble, blir det umulig å ytre seg kritisk. Det er grenser for hvor store personlige omkostninger man tåler.

Når ordsterke, profilerte og meritterte eksperter kan kjenne på at det går en grense for hva de tåler, er det ikke så rart at det er vanskelig for alminnelige yrkesutøvere å yte motstand, si seg uenig eller ta ordet i offentligheten. Men det er desto større grunn til å ha respekt for lærere og barnehagelærere som nekter å juge eller pynte på sannheten om skolen og barnehagen, og som viser mot til å si ifra.


Dagsavisens reportasje om ytringsfihet 1. mars 2014.



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar