Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Hvordan kan barn bli klare for skolestart? Dette temaet var
i fokus i EKKO på NRK P2 mandag 16. februar. Løsningene som ble presentert, var
hentet fra Agderprosjektet ledet av psykologiprofessor Ingunn Størksen og
økonomiprofessor Mari Rege. Størksen fortalte i radioprogrammet om hva det er
mulig å utrette med 42 millioner i forskningsmidler. Hun mener det viktigste av
alt er selvregulering. Selvregulering er viktigere enn omsorg, lek, læring og
danning, det som egentlig er barnehagens formål. Selvregulering er også
viktigere enn at femåringene lærer seg skolens fag i barnehagen, slik de skulle
ifølge Agderprosjektets opprinnelige prosjektskisse.
Agderprosjektet har møtt massiv
kritikk fra ulike hold. Ideen om selvregulering er kritisert av blant annet
barnehagelærer Eivor Evenrud i et blogginnlegg 19. august 2014 og i et nytt innlegg 16. februar i år. Nestleder i
Utdanningsforbundet Steffen Handal (Klassekampen 20. februar 2014) og
barnehagelærer og masterstudent Hilde Tellefsen (Fædrelandsvennen 12. februar
2014) har kritisert prosjektet for at man vil forske i strid med barnehagens
formål ved å innføre individuelle læringsmål. Handal har også kritisert Rege og
Størksen for å undervurdere barnehagen som en allerede velfungerende og god
institusjon for læring. Det siste som har kommet fram, i forbindelse med
informasjonsmøter for barnehager som er invitert til å delta, er at kun barn
med norsk- og engelskspråklige foreldre kan delta.
Agderprosjektet endres med vinden som blåser. Jo mer
kritikk, jo mer modereres prosjektet. Instruksjonspedagogikken som opprinnelig
ble presentert som en sentral del av prosjektet, har visstnok aldri har vært
viktig. Det pussige er at slik prosjektet nå framstilles, er det knapt mulig å
se forskjell på Agderprosjektet og det vi vanligvis tenker på som god
barnehagepedagogikk. Størksen forsikrer at barna skal leke og lære i skjønn
forening, de skal undersøke, utvikle seg og ikke sitte stille for lenge.
Spørsmålet som melder seg, er hvorfor vi da skal bruke 42 millioner av
fellesskapets ressurser på prosjektet.
Bortsett fra at selvregulering trumfer både lek og læring,
er det eneste som er igjen av det opprinnelige Agderprosjektet, at barnehagene
som deltar, tilføres ekstra personalressurser. I kontrollgruppen er antall
ansatte og andel barnehagelærere som det pleier. Dette kan forklare hvorfor
noen barnehager eventuelt takker ja til å bli med i prosjektet. I en presset
hverdag er personalressurser ofte det mest prekære. Agderprosjektets innretting
er problematisk, både etisk og metodisk, noe som også blir understreket i kritikken
fra ledere av barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Agder, Birte
Simonsen, Dag Øystein Nome og Ingeborg Eidsvåg Fredwall (Fædrelandsvennen 9.
august 2014). Er det noe forskning viser og som ingen bestrider, så er det at
personalressurser og kompetanse er avgjørende for kvaliteten i barnehagen.
Altså er det forskningsetisk betenkelig å operere med kontrollgrupper der
ressursene holdes på et minimumsnivå, for at forskere skal kunne finne ut at
mer ideelle forhold har positive konsekvenser. At dette gjenspeiler situasjonen
i mange kommuner, gjør ikke saken bedre. Det gjør det derimot nærliggende å
spørre hvor mange flere barnehagelærere Agder-barnehagene kunne ansatt for 42
millioner kroner.
Det er særlig to premisser Agderprosjektet bygger på, som er
problematiske. Det ene er Størksens egen forskning som viste at personalet i
barnehagen hadde lite kontakt med 5-åringene, noe hun gjentar i EKKO.
Forklaringen er, ifølge Størksen og Rege, at «’barns medvirkning’ hadde tatt
helt overhånd» (Klassekampen 13. februar 2014). Underforstått at personalet
synes de eldste barna kan overlates til seg selv. Både funnene og tolkningen er
en gåte. Det finnes mye barnehageforskning som viser at personalets
kommunikasjon med barn varierer. Men ingen andre forskere forklarer det at noen
barn ikke får tett nok oppfølging, med intenderte handlinger fra de ansattes
side. Det er langt mer komplekst enn som så. Forklaringene er knyttet til
institusjonelle betingelser og samfunnsmessige og politiske forhold. Størksen
forholder seg ikke til den mest sentrale, eksisterende forskningen om denne
tematikken i barnehagen. Dermed blir hennes tolkninger uten nyanser og lite
troverdige. Hvordan har hun sett noe ingen andre har sett, og hvordan kan hun
hevde at personalet ikke synes de trenger å ha kontakt med 5-åringene?
Det andre premisset Størksen legger til grunn, er at barns
rett til medvirkning i barnehagen betyr «å hevde seg selv», og at denne
selvhevdelsen må balanseres med selvregulering. Problemet er at Størksens
forståelse av barns rett til medvirkning bryter med både etablert
barnehageforskning og med de juridiske intensjonene om at barn har rett til
innflytelse. Rettigheten til medvirkning må ut fra intensjonene betraktes i lys
av danning og demokrati. Barns medvirkning er rett og slett noe helt annet enn
hensynsløs, uregulert selvhevdelse. En slik forståelse av medvirkning er heller
ikke utbredt i barnehagens praksis.
Det er vanskelig å finne gode grunner for Agderprosjektets
eksistens. Prosjektets troverdighet henger i en tynn tråd, for det er vanskelig
å ha tillit til forskere som snur med vinden. 2. februar skrev Størksen et
innlegg i Stavanger Aftenblad, hvor hun blant annet hevdet at barnehagen må bli
mer lik skolen, til barns beste. Da hun noen dager senere ble intervjuet i
EKKO, har hun gått bort dette kontroversielle synspunktet. En demonstrasjon på
forskerens opportunisme finner sted mot slutten av programmet da journalisten
spør hva som er det aller viktigste i barnehagen. Da er ikke lenger svaret
selvregulering. Svaret er kjærlighet.
Ved å vise til selvfølgeligheter og forsikre om sine gode
intensjoner, lykkes Størksen, i hvert fall et stykke på vei, i å få den massive
kritikken av prosjektet til å framstå som uforståelig. Selv embetsverket kjøper
Størksens premisser og gjør kritikerne til fagpersoner som synes det er «greit
at personalet inntar en passiv rolle og er oppmerksom på barnegruppen, og ikke
det enkelte barn», slik ekspedisjonssjef Dag Thomas Gisholt uttrykte det på en
barnehagekonferanse i Oppland 11. november 2014. Vi stiller oss undrende til
den ukritiske begeistringen over Agderprosjektet. Den finnes blant
journalister, politikere, byråkrater, forskere og barnehagelærere. Men når det
nå viser seg at Agderprosjektet ikke er annet enn keiserens nye klær, er det
ikke for sent å trekke støtten tilbake eller takke nei til å delta.
![]() |
Illustrasjon: Åsmund Østrem |
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar