Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Dette innlegget er også publisert i Nordlys 29. april.
Willy-Tore Mørch, professor ved Univeristetet i Tromsø, følger opp vår kritikk av «De utrolige årene» med et innlegg i Nordlys 20. april i samme tone som
sist. Denne gangen påstår han at vi raljerer over forskningsbaserte programmer
og yter massiv motstand mot alt som smaker av forskning og forskningsbasert
praksis.
Forsøket på å beskrive oss som destruktive fagpersoner som
vil skape dårligere barnehager faller på sin egen urimelighet. Problemet er
snarere Mørchs snevre og dertil omdiskuterte forståelse av hva forskning er.
Han setter likhetstegn mellom forskning på hva «som virker», og forskning i
bred forstand, slik det er definert i universiteter og høgskolers mandat. Når
programmer som «De utrolige årene» selges inn som forskningsbasert, er det ut
fra en idé om at det som virker i en situasjon, virker i alle andre tilsvarende
situasjoner. Når skoler og barnehager tilstreber forskningsbasert praksis, er
de nødt til å legge en bredere forståelse til grunn, både fordi den ene
situasjonen aldri er helt lik den andre, og fordi pedagogikken aldri kommer
utenom spørsmålet: Virker i forhold til hva? At noe såkalt virker, er ingen
målestokk for at det er ønskelig. Profesjonsutøvere med pedagogisk utdanning
fra universitet eller høgskole, har innsikt i kompleksiteten i mellommenneskelig
interaksjon. De må alltid ta høyde for det uforutsette og for at krenkelser kan
skje i møte mellom mennesker.
Dette brede kunnskapssynet ligger også til grunn for
barnevernets arbeid. Tidligere sto såkalt evidensbaserte metoder sentralt, men evalueringer
viste at denne tilnærmingen var «for ensporet og smal». «Dersom vi forstår
kunnskap som for stringent og rigid i kantene vil det kunne medføre tatt for
gitt sannheter, begrenset utsyn og vilje til endring,» skrev seniorrådgiver i
Bufetat Erik Sørensen i en kronikk på forskning.no 3. februar 2012. Denne
erkjennelsen hadde i 2009 ført til en endring i barnevernets mandat:
Virksomheten skal bygge på kunnskap og forskning, men ut fra et bredt og
nyansert kunnskapssyn som også omfatter erfaringsbasert kunnskap. Det er
nærliggende å anta at de siste årenes interesse for barnehagen hos aktører som
utvikler atferdsregulerende programmer, har sammenheng med denne endringen i
barnevernet. For å ta igjen tapte markedsandeler har det blitt nødvendig å
rette seg inn mot andre målgrupper. At målgruppen er alle barn, som programmene
opprinnelig ikke er ment for, er åpenbart ikke et problem for selgerne. For
programmenes legitimitet er det et problem.
Mørch hevder at «De utrolige årene» ikke er et
atferdsregulerende program som inkluderer belønning og straff. Men den form for
ros og sanksjonering – satt i system – som programmet legger opp til, er
vanskelig å forstå som noe annet. Programmet bygger opplagt på prinsippene i
den behavioristiske tradisjonen. Dette faglige premissgrunnlaget er
problematisert av fire fagpersoner ved barnehagelærerutdanningen ved Univeritetet i Tromsø. I et
innlegg i Nordlys 25. februar 2014 skriver de blant annet: «Webster Stratton,
som er amerikansk psykolog og opphavskvinne til programmet, skriver til overmål
at omsorgspersoner ikke må la seg forstyrre av det ubehag man som voksen kan
føle på når barn sanksjoneres.» Profesjonsutøveres reaksjon på å bli pålagt å
ta i bruk et slikt program, avvises av Mørch som fantasi. Mørch skriver at han
ikke står bak «De utrolige årene», men har ledet «den norske implementeringen».
Med utgangspunkt i barnehagens formål og verdigrunnlag, ser vi ingen grunn til
at dette programmet skal eller bør implementeres i norske barnehager.
Mørch gjør oppmerksom på at han aldri hatt noe med Sol-saken
å gjøre. Vi beklager at vi blandet denne saken sammen med en tilsvarende sak:
Det var Gro-saken Mørch var involvert i. Begge sakene handler om behandling av
psykisk utviklingshemmede, med svært krenkende og skadelige atferdsregulerende metoder.
Vi er klar over at atferdspedagogikken har endret seg mye siden den gangen.
Intensjonen med å nevne saken var å vise til atferdsreguleringens historie og
hvordan enkelte saker ble svært bevisstgjørende for profesjonsutøvere. Vi ville
få fram at kritikken av atferdsregulerende metoder har en lang historie og ikke
har oppstått som følge av en blogg.
![]() |
Willy-Tore Mørchs innlegg i Nordlys 20. april. |