Barndommens verdi

 Av Solveig Østrem

Hva skal barndommen være godt for? Hvordan kan vi som samfunn få størst mulig nytte av de første årene i barns liv?

Et nytt språk om barndom har gradvis kommet inn i den offentlige debatten. Dagens politikere snakker om barn ut fra en altomfattende investeringslogikk. Den styrende ideen er at hvis samfunnet skal bruke millioner på tiltak rettet mot barn, må vi være sikre på at vi får noe igjen. Her-og-nå-perspektiver på barndom erstattes med et stadig snevrere framtidsperspektiv der barn settes inn i et regnestykke med kostnader og effekter. Barnehagen omtales ikke lenger som en arena for å sikre barn gode vilkår for omsorg, lek og læring, men som investering i framtida. Verdien av de gode tingene i barns liv, reduseres til verdien de har som forebyggingstiltak. Å sørge for at barn opplever glede, trygghet og vennskap, legitimeres som tiltak mot triste ting som kan komme til å skje i framtida.

Ordlista nedenfor viser hvordan nye ord erstatter de gamle. Den antyder også hvilken språkbruk vi kan forvente ved neste revisjon av barnehageloven og rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver.

Kvalitet i barnehagen = nyttig investering
Barnehagebarn = framtidas arbeidskraft

Fremme læring og utvikling = tidlig innsats

Utvikling av kunnskaper og ferdigheter = skoleforberedelse

Læring, danning og allsidig utvikling = endringskompetanse

Styrke barnas nysgjerrighet = hindre frafall i videregående skole

Skaperglede, undring og utforskertrang = uutnyttet læringspotensial

Høytlesning, fortelling og sang = språkstimulering

Samarbeid med hjemmet = dokumentere og informere om barnas mestringsnivå

Inkludering = obligatorisk språkkartlegging

Anerkjenne barndommens egenverdi = øke bevisstheten om multiplikatoreffekten

Lekens egenverdi = læring gjennom lek

Omsorg = forebygging av psykiske lidelser

Å danne vennskap = forebygging av ensomhet

Trygghet, trivsel og glede = forebygging av mobbing

Friluftsaktiviteter og utelek = forebygging av fedme

Fellesskap = læringsmiljø

Deltakelse i et demokratisk samfunn = sosial kompetanse

Sosial kompetanse = selvregulering

Kunst, kultur og estetikk = ikke relevant

Ordlista er en spissformulering av tendenser som griper inn i folks hverdagsliv og preger måten vi tenker om barndom på. Gode intensjoner og forsikringer om forebyggende effekt kan manipulere oss til å tro på denne investeringslogikken. Men de gode intensjonene er ikke tilstrekkelig for å skjule kynismen som oppstår når ingenting lenger har verdi i seg selv.

Dette innlegget er også publisert på NRK Ytring.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.