Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem
Eg har jobba i 25 år som lærar og
har no også prøvd å ropa ut om tullet med å tenkja instrumentelt om læring og
oppseding. Det er viktig som de skriv at ikkje heile skuleutviklingsarbeidet
vert sett ut til meir eller mindre kommersielle aktørar.
Dette var en av mange tilbakemeldinger vi fikk etter at
kronikken Vekkelsespedagogikk
stod på trykk i Morgenbladet 30. januar. Bakgrunnen for kronikken var et
innlegg av Pål Roland, talsmann for programmet «Være sammen». I innlegget,
skrevet på programmets Facebook-side, omdefinerer han vår kritikk av programmet
til «negativitet» og «nedrakking», og han omtaler kritikken som like lite verdt
som alt annet vi «er negative til». Roland vil ha det til at vi med våre
kritiske innspill til den barnehagepolitiske debatten har malt oss inn i et
hjørne. Rolands innlegg og måten selgerne av slike programmer generelt møter
kritikk på, gjorde at vi i kronikken etterlyser en grundig, saklig og åpen
offentlig debatt om kommersialiseringen av pedagogikken.
Mye tyder på at vi traff med denne kronikken. En ting er at
den ble lest av mange og delt på sosiale medier, men vi mottok også e-poster og
brev. Reaksjonene bekrefter at de pedagogiske programmenes inntog i barnehager
og skoler kan karakteriseres som «en vekkelsesbølge, der lærere og barnehagelærere
kaster utdanning og erfaring overbord og fremstår flere som nyfrelste
tilhengere av programmet». Vi får også mange fortellinger om hvordan
programmene innføres uten diskusjon og involvering, og om hvordan kritikere av
programmene marginaliseres slik at kritikk nærmest blir umulig.
En skriver:
Takk for god kronikk i
Morgenbladet. Etter snart 40 år som grunnskolelærer kjenner jeg meg igjen. Alle
disse rare oppleggene som verken er statlige eller private som stadig kommer
snikende inn i skoleverket uten diskusjon. Jeg har lenge lurt på hvorfor dette
ikke er blitt diskutert. Og har for meg selv tenkt at her sitter forskjellige
folk med mange hatter.
Som lærer var jeg lenge lydig og
gjorde det jeg ble satt til. Utførte alle de rare oppleggene og trodde det var
vitenskapelig vurdert. Men nå har jeg mistet troen på ordet vitenskapelig innen
pedagogikk. Så takk fordi dere reiser en viktig diskusjon som kan inspirere
lærere til å reise seg som lærerne i Sandefjord som fikk Zolaprisen.
Vi har merket oss at reaksjonene ofte kommer fra
barnehagelærere eller lærere med lang fartstid, og som lenge har skjønt at noe
er galt fatt. Noen av de som skriver til oss, er nå pensjonert og snakker om
endringene de har sett over tid. Enkelte forteller om møter med barnehagen og
skolen som besteforeldre, og ser med gru på at det de har fryktet, er i ferd
med å bli en selvsagt del av barnas hverdag.
Den andre gruppen vi hører fra, er de som har erfaringer med
å ytre seg kritisk, enten offentlig eller i diskusjoner lokalt om det
pedagogiske arbeidet i kommunen. De gir oss nyttig innsikt i konkrete saker.
Blant de som har skrevet til oss, er det flere som har uttalt seg kritisk om
kommunens innkjøp av programmer. Det finnes ytringer som: «Jeg er veldig
kritisk til privatiseringen av pedagogikken. Men det koster å heve stemmen.» En
lærer forsøkte å få opphevet det kommunale vedtaket om innføringen av et
mobbeprogram i alle skolene. Han
lyktes ikke med det, men han skriver: «Eg fekk ei kjensle av at rektor var samd
med meg, men det kunne han ikkje seia offentleg». Litt oppgitt gir han uttrykk
for at det i det minste er håp i å være flere, og han avslutter: «Jaja, me får
stå på».
At det koster å være kritisk, blir tydelig gjennom
tilbakemeldingene vi får. Men det er ingen tvil om at kritikken finnes. For
Roland er imidlertid dette fenomenet nærmest ikke-eksisterende. Gjennom
usaklige personangrep forsøker han å sette en stopper for «negativiteten» vi
sprer gjennom blogg og kronikk. Han ignorerer samtidig at kritikken mot «Være
sammen» kommer fra barnehagelærere som kjenner programmet godt, og fra foreldre
som ikke ønsker at programmet skal brukes på barna deres.
Reaksjonen fra Roland og produsentene av «Være Sammen» er
typisk for fagmiljøene som jobber for å selge slike pedagogiske programmer inn
mot barnehage og skole. 8. april kom nesten nøyaktig samme reaksjon fra
Willy-Tore Mørch ved Universitetet i Tromsø i et innlegg i Nordlys. Fem
barnehagestyrerne i Vefsn kommune hadde gått ut med kritikk av «De utrolige
Årene», et program som tidligere er kritisert av fagpersoner ved barnehagelærerutdanningen
og av barnehagelærerstudenter.
Mørchs «svar» var å gå
til angrep på oss og på bloggen «Mestrer, mestrer ikke».
Både Mørch og Roland er selvsagt interessert i at kritikken
som kommer når kommuner vil pålegge barnehager å ta i bruk programmene, skal
framstå som marginal. Ved å gjøre bloggen vår til «motstander» forsøker de å
marginalisere kritikerne av programmene, dels ved å umyndiggjøre
profesjonsutøverne som ytrer kritikken, dels ved å gjøre kritikken ubetydelig:
noe som bare finnes på en blogg full av «negativitet».
En av intensjonene med bloggen «Mestrer, mestrer ikke» er å
bringe kritikk som fremmes lokalt, inn i en faglig debatt som angår barnehagen
nasjonalt. Vi ønsker også å samle erfaringer lærere og barnehagelærere har med
å ytre seg kritisk. Er vi helt alene? spør en styrer som har erfart at
kommunen uten dialog med fagpersonalet i barnehagene, har bestemt at «De utrolige
årene» skal benyttes. Reaksjonen vi har fått etter debatten
med Mørch i Nordlys forteller, at hun ikke er alene.
En skriver:
Har flere eksempler på at De utrolige
årene ikke virker for å stoppe mobbing. Når man viser seg kritisk er det stor
fare for å bli utsatt for stygge hersketeknikker. Det koster mye å være
kritisk.
En annen bekrefter at kritikere av «De utrolige årene» møtes
med hersketeknikker: «Her står vi midt i uvær. Bak vår rygg hviskes det om
illojalitet.» Hun sier at hun «kjenner på behovet for å stå i porten å beskytte
barnehagen mot dette.»
I fagmiljøer som utvikler og selger såkalt evidensbaserte
programmer for å regulere barns atferd, tegner det seg et typisk mønster: en
total mangel på å forstå kritikkens vesen og rolle. Kritikken er en
grunnleggende bestanddel i det akademiske samfunnsansvaret, et ansvar som går
ut på at akademikere har et juridisk, vitenskapelig og moralsk ansvar for å ytre
seg om kritikkverdige forhold i offentligheten.
For Roland og Mørch preller alt av og tilbakevises som noe
man har misforstått. Selv vår kritikk av at «Være sammen» er evaluert av en
ansatt ved Universitetet i Stavanger som har vært med på å utvikle programmet,
avvises av Roland i et intervju i Morgenbladet 13. februar med at det er vanlig
praksis. For andre akademikere er denne påstått vanlige praksisen et alvorlig
problem, i dette tilfellet burde det også være det for Universitetet i
Stavanger. Vi gjentar derfor budskapet: det er på høy tid med en grundig,
saklig og åpen offentlig debatt om kommersialiseringen av pedagogikken.
![]() |
Illustrasjon: Erlend Aagre Pettersvold |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar