Hva er en profesjon?

Av Solveig Østrem 

Diskusjonen om metodefrihet og tillit til lærere og barnehagelærer må ses i sammenheng med en større diskusjon om hva en profesjon er. Disse fire illustrasjonene og teksten som følger, er ment som et innspill til denne diskusjonen.

Profesjonsutøvelsens tre forpliktelser – en modell

 

En profesjon har tre typer forpliktelser: til et politisk vedtatt mandat, til kunnskapen som trengs for å tolke mandatet, og til et etisk verdigrunnlag.

For barnehagelæreren som profesjonsutøver kan modellen se slik ut.

Når politikken eser ut over «sitt» felt, blir profesjon satt i parentes.

Det går en grense for når en praksis ikke lenger har gyldighet som profesjonsutøvelse.

 

Forpliktelser, tillit og autonomi

Å være profesjonsutøver er å være bindeledd mellom samfunnet og enkeltindividet. Et velferdssamfunn består av et helt flettverk av slike bindeledd, der tjenester vi har blitt enige om at skal komme borgerne til gode, utføres av yrkesutøvere med kunnskap og ferdigheter til å utføre nettopp disse tjenestene.

En profesjon har tre forpliktelser: til myndighetene, til kunnskapen og til etikken. Profesjonsutøveren må forholde seg til et politisk vedtatt mandat og forvalte dette samfunnsmandat i samsvar med det som er sant (kunnskapen), og det som er rett (etikken).

Et samfunnsmandat fortolker ikke seg selv, derfor trengs fagkunnskap til å gi det mening og innhold. Et samfunnsmandat lar seg ikke omsette til praksis gjennom enkle manualer, derfor trengs faglig skjønn og moralsk dømmekraft. Profesjonsutøvere som har med mennesker å gjøre, må ha sensitivitet for det unike i hver enkelt situasjon og respekt for hvert enkelt individ.

Metodefrihet og profesjonell autonomi er noe annet enn «full frihet til å handle etter eget forgodtbefinnende». Profesjonsutøveres frihet er nært forbundet med ansvar, fordi den er rammet inn av forpliktelser. Men i et demokrati er det et viktig prinsipp at kunnskapen er fri, i den forstand at den ikke er underlagt politisk kontroll. Det kan ikke vedtas politisk hva som er gyldig kunnskap. Kunnskapsbasert profesjonsutøvelse kan derfor ikke detaljstyres, profesjonsutøveren må ha frihet til selv å vurdere hva som er faglig godt arbeid, og hva som går på tvers av hans eller hennes kunnskapsgrunnlag.

Kompleksiteten som kjennetegner pedagogisk arbeid tilsier at barnehagelærerens kunnskapsgrunnlag må være mangfoldig og åpent. For å kunne ivareta sitt profesjonelle ansvar, må barnehagelæreren ha kunnskap om barnehagen som omsorgsarena og samfunnsinstitusjon og holde seg faglig oppdatert om barns utvikling, lek, læring og danning.

Profesjonalitet er også et spørsmål om lojalitet: lojalitet til oppdragsgiveren (samfunnet) og lojalitet til barna. Fordi ulike interesser kan komme i konflikt med hverandre, må profesjonsutøveren være seg bevisst at lojalitetskonflikter kan oppstå. Barnehagelærerens lojalitet ligger primært hos barna. For det er dem barnehagen er til for.

Med sterkere politisk styring, forventes mer lojalitet «oppover» i systemet. Krav om følge opp kommunens pedagogiske planer begrunnes ofte med henvisning til arbeidsgivers styringsrett, ikke ut fra samfunnsmandatet. Dagens styringstendens rokker ved ideen om profesjonsutøvelsens tre forpliktelser: Politikken eser utover «sitt» område, faglig og moralsk dømmekraft er ikke lenger et tema, og profesjonen settes i parentes.

Når politikerne forsøker å ta kontroll over kunnskapen, forsvinner tilliten til profesjonens kunnskapsgrunnlag. I stedet får nye ekspertkulturer økt innflytelse, slik Harald Grimen skriver i boka Evidensbasert profesjonsutøvelse. «Kunnskapsbasert» erstattes av begrepet «evidensbasert», og hva som har verdi, blir redusert til et enkelt spørsmål om hva som virker. I praksis betyr dette at kommuner pålegger skoler og barnehager å benytte standardiserte verktøy og programmer som selges inn som evidensbasert.

Å være profesjonsutøver er å befinne seg i et spenningsfelt. Med tre typer forpliktelser og med krav om lojalitet både «oppover» og «nedover», må man av og til inngå kompromisser. Spørsmålet er hvilke kompromisser som er legitime, og hvilke som er uforenlige med det å forvalte et profesjonelt mandat. Hvis politikere legger føringer som er i strid formålet slik profesjonsutøveren fortolker det, kommer profesjonen i en skvis. Mange opplever denne skvisen som et verdispørsmål: Hvilke hensyn er viktigst, lydigheten til kommunen eller lojaliteten til barna?

Det hender profesjonsutøvere forventes å gjennomføre tiltak som etter deres vurdering er uforenlige med gyldig kunnskap og grunnleggende etiske standarder. Å ta sitt profesjonelle ansvar på alvor innebærer at man er bevisst på at det finnes en grense for når man ikke lenger kan kalle seg profesjonsutøver. Dette kan vi kalle profesjonsutøvelsens gyldighetsgrense.

Å gå på akkord med det man holder for sant og rett og sette lydigheten til arbeidsgiver foran lojaliteten til barna, vil for en barnehagelærer være uforenlig med å bære et profesjonelt ansvar. Da er man ikke lenger profesjonell. En slik praksis har ikke lenger gyldighet som profesjonsutøvelse.

Disse perspektivene på hva en profesjon er, utvikles og utdypes i boka Barnehagelæreren som profesjonsutøver som er planlagt utgitt på Cappelen Damm Akademisk innen utgangen av 2015.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.