Av Solveig Østrem
Diskusjonen om metodefrihet og tillit til lærere og
barnehagelærer må ses i sammenheng med en større diskusjon om hva en profesjon
er. Disse fire illustrasjonene og teksten som følger, er ment som et innspill
til denne diskusjonen.
Profesjonsutøvelsens tre forpliktelser – en modell
![]() |
En profesjon har tre typer forpliktelser: til et politisk vedtatt mandat, til kunnskapen som trengs for å tolke mandatet, og til et etisk verdigrunnlag. |
For barnehagelæreren som profesjonsutøver kan modellen se slik ut. |
Når politikken eser ut over «sitt» felt, blir profesjon satt i parentes. |
Det går en grense for når en praksis ikke lenger har gyldighet som profesjonsutøvelse. |
Forpliktelser, tillit og autonomi
Å være profesjonsutøver er å være bindeledd mellom samfunnet
og enkeltindividet. Et velferdssamfunn består av et helt flettverk av slike
bindeledd, der tjenester vi har blitt enige om at skal komme borgerne til gode,
utføres av yrkesutøvere med kunnskap og ferdigheter til å utføre nettopp disse
tjenestene.
En profesjon har tre forpliktelser: til myndighetene, til
kunnskapen og til etikken. Profesjonsutøveren må forholde seg til et politisk
vedtatt mandat og forvalte dette samfunnsmandat i samsvar med det som er sant
(kunnskapen), og det som er rett (etikken).
Et samfunnsmandat fortolker ikke seg selv, derfor trengs
fagkunnskap til å gi det mening og innhold. Et samfunnsmandat lar seg ikke
omsette til praksis gjennom enkle manualer, derfor trengs faglig skjønn og
moralsk dømmekraft. Profesjonsutøvere som har med mennesker å gjøre, må ha
sensitivitet for det unike i hver enkelt situasjon og respekt for hvert enkelt
individ.
Metodefrihet og profesjonell autonomi er noe annet enn «full
frihet til å handle etter eget forgodtbefinnende». Profesjonsutøveres frihet er
nært forbundet med ansvar, fordi den er rammet inn av forpliktelser. Men i et
demokrati er det et viktig prinsipp at kunnskapen er fri, i den forstand at den
ikke er underlagt politisk kontroll. Det kan ikke vedtas politisk hva som er
gyldig kunnskap. Kunnskapsbasert profesjonsutøvelse kan derfor ikke
detaljstyres, profesjonsutøveren må ha frihet til selv å vurdere hva som er
faglig godt arbeid, og hva som går på tvers av hans eller hennes
kunnskapsgrunnlag.
Kompleksiteten som kjennetegner pedagogisk arbeid tilsier at
barnehagelærerens kunnskapsgrunnlag må være mangfoldig og åpent. For å kunne
ivareta sitt profesjonelle ansvar, må barnehagelæreren ha kunnskap om
barnehagen som omsorgsarena og samfunnsinstitusjon og holde seg faglig
oppdatert om barns utvikling, lek, læring og danning.
Profesjonalitet er også et spørsmål om lojalitet: lojalitet
til oppdragsgiveren (samfunnet) og lojalitet til barna. Fordi ulike interesser
kan komme i konflikt med hverandre, må profesjonsutøveren være seg bevisst at
lojalitetskonflikter kan oppstå. Barnehagelærerens lojalitet ligger primært hos
barna. For det er dem barnehagen er til for.
Med sterkere politisk styring, forventes mer lojalitet
«oppover» i systemet. Krav om følge opp kommunens pedagogiske planer begrunnes
ofte med henvisning til arbeidsgivers styringsrett, ikke ut fra
samfunnsmandatet. Dagens styringstendens rokker ved ideen om
profesjonsutøvelsens tre forpliktelser: Politikken eser utover «sitt» område,
faglig og moralsk dømmekraft er ikke lenger et tema, og profesjonen settes i
parentes.
Når politikerne forsøker å ta kontroll over kunnskapen,
forsvinner tilliten til profesjonens kunnskapsgrunnlag. I stedet får nye
ekspertkulturer økt innflytelse, slik Harald Grimen skriver i boka
Evidensbasert profesjonsutøvelse. «Kunnskapsbasert» erstattes av begrepet
«evidensbasert», og hva som har verdi, blir redusert til et enkelt spørsmål om
hva som virker. I praksis betyr dette at kommuner pålegger skoler og barnehager
å benytte standardiserte verktøy og programmer som selges inn som
evidensbasert.
Å være profesjonsutøver er å befinne seg i et spenningsfelt.
Med tre typer forpliktelser og med krav om lojalitet både «oppover» og
«nedover», må man av og til inngå kompromisser. Spørsmålet er hvilke
kompromisser som er legitime, og hvilke som er uforenlige med det å forvalte et
profesjonelt mandat. Hvis politikere legger føringer som er i strid formålet
slik profesjonsutøveren fortolker det, kommer profesjonen i en skvis. Mange
opplever denne skvisen som et verdispørsmål: Hvilke hensyn er viktigst,
lydigheten til kommunen eller lojaliteten til barna?
Det hender profesjonsutøvere forventes å gjennomføre tiltak
som etter deres vurdering er uforenlige med gyldig kunnskap og grunnleggende
etiske standarder. Å ta sitt profesjonelle ansvar på alvor innebærer at man er
bevisst på at det finnes en grense for når man ikke lenger kan kalle seg
profesjonsutøver. Dette kan vi kalle profesjonsutøvelsens gyldighetsgrense.
Å gå på akkord med det man holder for sant og rett og sette
lydigheten til arbeidsgiver foran lojaliteten til barna, vil for en
barnehagelærer være uforenlig med å bære et profesjonelt ansvar. Da er man ikke
lenger profesjonell. En slik praksis har ikke lenger gyldighet som
profesjonsutøvelse.
Disse perspektivene på hva en profesjon er, utvikles og utdypes i boka Barnehagelæreren som profesjonsutøver som er planlagt utgitt på Cappelen Damm Akademisk innen utgangen av 2015.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar