Systemvold = mobbing

Av Kjell Horn

Dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 20. mars. Forfatteren er faglitterær forfatter, pensjonert lærer og tidligere rektor.


Mobbing er et mer eller mindre konstant fenomen i skolen – på tross av velmente kampanjer og programmer (som gir gode inntekter for dem som utvikler dem). Tallene varierer noe fra år til år, avhengig av blant annet tidspunktet for når elevene blir spurt og formen på spørsmålene. Men mobbingen består. I den forbindelse har det gode mennesket Øystein Djupedal, tidligere kunnskapsminister og nå fylkesmann i Vest-Agder, fått den geniale idé å overføre ansvaret for å straffe kommuner som ikke tar mobbing alvorlig, fra sitt eget embetsnivå og til Barneombudet. Som skal få fullmakt til å bøtelegge kommuner som ikke tar mobbing på alvor.

Hvorfor mobbes det fortsatt? Mange forklaringer bringes til torgs – bortsett fra den ene, den vesentlige. Den som handler om at skolen og samfunnet må gå i seg selv og granske sin egen rolle. Men siden de ikke gjør det, skal jeg – som erfaren skolemann og tidligere elev – gjøre et forsøk:

Det har alltid vært stas for oss lærere å ha «flinke klasser». Derfor har elever som sinker progresjonen, vært irritasjonsmomenter. Store for enkelte av oss. Mindre for andre.

Mens dette tidligere var individuelle prestisjespørsmål, ble de etter innføringen av Kunnskapsløftet, Pisa og nasjonale prøver kollektive. Etter lanseringen av alle disse prøvene har det gått fra vondt til verre; fra et individuelt pedagogisk samvittighetsspørsmål til et kollektivt, der ansvaret er løftet vekk fra den enkelte lærers skuldre og over på «systemet». For i dag måles alle læreres kvalitet de facto på graden av måloppnåelse for klassen. (De to lærerne fra Sandefjord–Marius Andersen og Joakim Volden–har ved sitt heltemodige eksempel vist hvor dramatisk det er å sette ned foten og protestere.) Når du som lærer måles på hvor flink klasse du har, er det i enda større grad enn tidligere surt å ha elever som faglig sett er «lik i lasten».

Jeg ikke engang antyder at lærere aktivt mobber slike elever. Men når læringsmiljøet er preget av prestasjonsjag, sier det seg selv at lærerens (og skolens) oppgitthet over svake elever indirekte gir grønt lys for mobbing.

Moralsk rystethet hos myndighetene i etterkant av mobbingen kan bare kalles ansvarsfraskrivelse og dobbeltmoral.

Hva må gjøres? Det hele er så selvsagt, så selvsagt: Vi må droppe måle- og prøvehysteriet slik at lærerne kan få fred til å gjøre den jobben jeg er overbevist om at de aller, aller fleste ønsker å gjøre og som de presumptivt er utdannet for: Å bygge opp varme, inkluderende, samarbeidspregede læringsmiljøer rundt elevene slik at hver og en kan oppleve mestring ut fra egne forutsetninger.

Les også Alexander Meyers kronikk  om Djupedalutuvalgets rapport og Mari Pettersvolds innlegg Mobbing som speilbilde av voksnes rangering.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.