onsdag 28. oktober 2015

Nattbarnehager er en avsporing

 

Av Turid Thorsby Jansen, Mari Pettersvold og Solveig Østrem



Debatten om nattbarnehager har blusset opp igjen etter at det ble kjent at byrådet i Oslo vil starte forsøk med nattåpne barnehager. Vi republiserer derfor denne kronikken som sto på trykk i Aftenposten 26. januar 2006, like etter barnehagene ble flyttet fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Mye har skjedd på ti år, og vi har for lengst fått et Foreldreutvalg for barnehagen. Men situasjonen er den samme når det gjelder politikernes mange og sprikende forventninger til barnehagen. Vi mener våre argumenter for at en nattåpen tilsynsordning ikke er en barnehage, fortsatt er like aktuelle.


Barnehagene er med den nye departementsstrukturen blitt en del av Kunnskapsdepartementet. Regjeringen har dermed gjort det klart at barnehagen ikke primært er et familie- eller likestillingspolitisk tiltak. Barnehage er omsider blitt utdanningspolitikk. Barnehagen er en læringsarena for små barn innenfor et helhetlig utdanningsløp, ikke en tilsynsordning. Den nye departementsstrukturen har skapt forventninger om at barnehagedebatten fra nå av vil dreie seg om hvordan intensjonene i den nye barnehageloven kan realiseres, ikke bare om ytre vilkår som plasser, priser og åpningstider.

Men noe av det første Regjeringen gjør etter at Kunnskapsdepartementet ble en realitet, er å åpne for nattbarnehager. Dermed risikerer den å slå bena under sin egen forståelse av barnehagen som læringsarena. Utspillet skaper usikkerhet om Regjeringen er i stand til å integrere barnehagen i utdanningspolitikken. Nattbarnehager omtales konsekvent med termer som «barnepass» eller «tilsyn». Spørsmålet er om vi har fått en regjering som ut fra sin uttalte velvilje overfor barnehager vil si ja til ethvert utspill om ulike oppgaver barnehagen forventes å favne. Det kan utvilsomt være behov for å utvikle tilsynsordninger for barn av foreldre med nattarbeid, noe som også vil gjelde barn i skolealder. Men dersom barnehagen skal fylle alle tenkelige funksjoner, blir den utydelig som pedagogisk virksomhet.

Sett i en historisk sammenheng er spørsmålet om nattåpne barnehager svært interessant. Det er nærmere 200 år siden barnehagens ideologiske grunnlegger Friedrich Fröbel (1782-1852) lanserte ideen om en enhetsbarnehage for alle som et ledd i utdanningen. Gjennom siste halvdel av forrige århundre ble det med jevne mellomrom fremmet forslag om å se barnehagen i en utdanningspolitisk sammenheng. Når det ikke ble noen samordning mellom skole og barnehage før i oktober 2005, skyldes det et ambivalent syn på barnehagen.

Barnehagen er i offentlige dokumenter frem til vår tid blitt legitimert på flere ulike måter. Den er blitt forstått som et velferdsgode innenfor familie-, likestillings- og arbeidsmarkedspolitikken, i helse- og sosialpolitikken, i utdanningspolitikken og i næringspolitikken. Arbeiderpartiregjeringene på 1970- og 80-tallet la føringer om utbygging av barnehager for yrkesaktive og enslige foreldre. Barnehagen ble betraktet som en tilsynsordning med en likestillings- og sosialpolitisk funksjon. Fordi barnehagen skulle fylle mange funksjoner, ble den også utydeliggjort som pedagogisk virksomhet.

Mens forbindelsen til utdanningssystemet har vært utydelig, har forbindelsen til hjemmet vært sentral. Barnehage og skole har levd side om side uten annet enn tilfeldig kontakt. Dette kan forklares med barnehagens og skolens forskjellige historiske og politiske utgangspunkt. I folkeskolen, som ble etablert på midten av 1800-tallet, var det viktig at barnet fikk lære å lese og skrive og kjenne respekt for Gud og fedrelandet. Barnehagen, derimot, vokste ikke frem for å tjene landets interesser, men skulle være til for familien. Barnehagens tilknytning til privatsfæren gjorde at den trengte andre argumenter for å eksistere enn skolen. Når barnehagen fremheves som viktig for barn, blir foreldrenes og barnehagens ansvar opplevd som sammenfallende og derfor konkurrerende. Reaksjonene på Djupedals uttalelser om barneoppdragelse og foreldrerolle høsten 2005 må regnes som gjengangere. Slike reaksjoner kommer med jevne mellomrom når barnehagen omtales som betydningsfull. For norske småbarn er ikke som skolebarna blitt betraktet som nasjonens barn, men som den lille familiens eiendom.

Fröbel forfektet et menneskesyn som var radikalt for samfunnet han levde i. Ifølge professor Jan-Erik Johansson har barnehagen vært kontroversiell helt fra Fröbels tid på grunn av sin forbindelse til den demokratiske bevegelsen. Barnehagen ble forbudt i Preussen på midten av 1800-tallet.Heller ikke i Norge ble barnehagen tildelt rollen som en nasjonal pedagogisk og sosial kraft på samme måte som skolen. Lenge ble barnehagen sett på som et "nødvendig onde" for barn og familier som spesielt trengte den. Dette er et synspunkt vi gjenkjenner i dagens barnehagedebatt: Barnehagen blir gjerne fremstilt som uunnværlig for visse grupper barn for at de skal få en sunn oppvekst og bli integrert i det norske samfunnet. For andre barn hevdes det derimot nærmest å være skadelig å gå i barnehage dersom de begynner for tidlig eller har for lange dager.

Når barnehagen nå er inkludert i et felles kunnskapsdepartement, er barnehagens forbindelse til kunnskap og læring blitt synlig på forvaltningsnivå. Dette gir et signal om at små barn ikke skal være prisgitt sin familie, men er likeverdige medborgere med rett til å delta på samfunnets arenaer. Regjeringen har dermed et godt utgangspunkt for å utvikle barnehagen som læringsarena og samfunnsinstitusjon. I stedet for å gi barnehagen nye oppgaver som ligger langt utenfor dens mandat, bør den sikre at det tilbudet barnehagen gir, er i samsvar med barnehageloven.

I rapporten Klar, ferdig, gå. Tyngre satsing på de små fra en arbeidsgruppe nedsatt av Barne- og familiedepartementet, omtales de store utfordringer barnehagesektoren står foran. Arbeidsgruppen oppsummerer situasjonen i år 2005 i følgende punkter: 

  • Lav andel pedagoger i barnehagene
  • Mangel på kunnskap om tilstanden i sektoren
  • Underdimensjonert forvaltning
  • Mangel på helhet og sammenheng i styring av sektoren
  • Mangel på en langsiktig og systematisk kompetansestrategi

Med de utfordringene barnehagen står overfor de nærmeste årene, er det avgjørende at myndighetene lytter til dem som kan bidra til å gjøre barnehagen bedre rustet til å utføre de oppgavene den er tillagt. Å kaste seg over ethvert tilsynelatende venstreradikalt forslag er direkte uansvarlig.

Barnehagen baserer sin virksomhet på et nært samarbeid med foreldre og foresatte. For barnehageforeldre er det viktig at barnehagen er tydelig som pedagogisk virksomhet. Da daværende statsråd Laila Dåvøy høsten 2004 la frem et lovforslag som reduserte kravene til pedagogisk kompetanse, var protestene fra foreldre samstemte. Foreldrerepresentantene i et stort antall barnehager sa klart ifra: Det er ikke «barnepass» vi ønsker for våre barn.

Det ble i denne sammenhengen påpekt at foreldre til barnehagebarn i utgangspunktet ikke var bedt om å uttale seg om lovforslaget. Det finnes nemlig ikke noe organ for barnehageforeldre på nasjonalt nivå. I "Klar, ferdig, gå. Tyngre satsing på de små" foreslår arbeidsgruppen at foreldrene får større innflytelse gjennom etablering av et nasjonalt foreldreutvalg etter modell av Foreldreutvalg for grunnskolen. At et slikt utvalg ikke finnes, må forstås som en demokratisk brist. Det åpner for at tilfeldige aktører fra arbeidsmarked eller interesseorganisasjoner kan påberope seg å ivareta foreldres interesser. Denne gangen gjaldt det nattbarnehager, neste gang kan det komme krav om andre former for «barnepass». 




Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.


fredag 23. oktober 2015

Den forbannede normalen



Av Vigdis Foss 

 

 

Marte er 13 år og har fått beskjed fra helsesøsteren om at hun ikke ser ut som hun bør. Hun er for tynn og må legge på seg før ny kontroll om to måneder. Legge på seg kan hun for eksempel gjøre ved å drikke sjokolademelk, ifølge helsesøster. Det er flere i klassen som har fått slike beskjeder, noen må legge på seg og andre må slanke seg. Vekt er blitt den store snakkisen blant jentene i klassen. Mon tro om det er en helsebringende snakkis?

Jeg har kjent Marte siden hun ble født. Hun har alltid vært lang og slank. Hun har også alltid vært sunn og aktiv, glad og omtenksom. Marte er ofte på farten. Enten skal hun treffe venner, eller så skal hun på trening. Til nå har kroppen til Marte vært et redskap som har fungert ypperlig i barneidrett.  I tillegg er Marte utstyrt med en finstemt humoristisk og begynnende kritisk sans som hun blant annet bruker til å kommentere dumheter hun observerer i verden. Kanskje det er derfor hun har vært upåvirket av kroppspress og mediebilder av barn og ungjenter som ser ut som kvinner med et pornoimage. Marte har vært en jente som har sett ut som en jente, men så møtte hun skolehelsetjenesten på ungdomsskolen.

Forrige uke kom Marte hjem med beskjed om å legge på seg. Helsesøster viste henne hvor hun lå på skalaen - utenfor normalen og undervektig. Før besøket hos helsesøster tenkte ikke Marte at det var noe i veien med kroppen hennes. Hun visste knapt at det fantes en badevekt hjemme, nå er hun oppå den daglig.

Selvsagt må over- og undervekt som representerer et helseproblem tas på alvor. Samtidig finnes det knapt noen som ikke er klar over utseendepresset som barn og unge utsettes for. Det er å vente at utdannet helsepersonell er særskilt varsomme med hensyn til dette i møte med barn. Dersom helsesøster fant grunn til å reagere på vekten til Marte, så var det naturlig å kontakte foreldrene før hun snakket med Marte. Da kunne hun fått vite at Marte likner på seg selv, hun har fulgt sin kurve helt perfekt. Hun er ennå ikke kommet i puberteten, og det er ikke i seg selv urovekkende at vekten er utenfor den forbannede normalen. Hun kunne også fått vite at Marte har et variert og sunt kosthold – at hun spiser yoghurt eller kornblanding til frokost, tre-fire skiver til skolemat pluss skolemelk og skolefrukt, hun har god appetitt til middag og spiser to skiver til kvelds. Kostholdet består også av frukt og grønt. Godteri og brus (og sjokolademelk) er forbeholdt helgene. Hva annet kan en helsesøster ønske seg? Hadde hun kontaktet foreldrene først, kunne hun forhåpentlig konstatert at alt er bra med Marte, og hun kunne tatt en prat med henne igjen neste år. På den måten kunne Marte fortsatt tenke at hun ser helt fin ut, at kroppen hennes er som den er og fungerer perfekt til sitt bruk

Det var altså ikke media som fikk Marte til å tro at hun ikke ser ut som hun skal, det var skolehelsetjenesten. Det kan virke som vi, gjennom den offentlige barneomsorgen (inkludert barnehage og skole) har gått fra vett og forstand i jaget etter å måle og regulere barns ferdigheter, atferd og kropp, for så å plassere dem innenfor eller utenfor en såkalt normal. Jeg lurer på om barn får et normalt selvbilde av prosjektet?






Dette innlegget er tidligere publisert i Bergens Tidende. Vi har skrevet om den samme tematikken i et blogginnlegg med tittelen Veiing er ikke obligatorisk.



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.
 


torsdag 8. oktober 2015

Fortellinger om å ta ansvar



Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem



Har du noe å fortelle? Har du erfart hva som skjer når barnehagelærere yter motstand mot detaljstyring og krav om å utføre arbeidsoppgaver de ikke kan stå inne for? Kan du tenke deg å dele dine erfaringer med andre?

Vi ønsker å samle fortellinger om barnehagelærere som motsetter seg krav som går på tvers av egen overbevisning om hva som er faglig og etisk forsvarlig. Slik vi ser det, handler det like mye om ansvar som om protest, kanskje er det begge deler. Det å ta stilling og si ifra og sette lojaliteten til barna og til faget foran lydigheten til arbeidsgiver, handler om å ta sitt profesjonelle ansvar alvorlig.

Bakteppet er målstyringen og effektiviseringen i offentlig sektor, som kommer til uttrykk i at profesjonelt skjønn settes til side gjennom krav om standardisering og evidensbasert praksis. Tendensene fører også til at barnehagens formål og verdigrunnlag kommer i skyggen av mer eller mindre vilkårlige detaljmål. Programmer og verktøy som selges inn mot barnehager som «tidlig innsats» eller garantist for økt læringsutbytte, fortrenger den helhetlige tilnærmingen til omsorg, lek, læring og danning.

Målet er å samle fortellinger om barnehagelærere som tar ansvar for en annen barnehage, i en bok som er planlagt utgitt i 2016.

Det er flere grunner til at vi ønsker å gjøre dette. At fortellingene finnes, er i seg selv en grunn til å gjøre dem kjent. Barnehagelærer Kjetil Grytnes sa i et intervju med Dagsavisen 13. september: «Dette kan vi rett og slett ikke være med på lenger. Vi er kommet til et punkt der valget står mellom å være lojal mot barn og foreldre eller mot en arbeidsgiver som går langt utover det rammeplanen gir anledning til.» Saken det dreier seg om, er at Oslo kommune har vedtatt at alle barn skal språkkartlegges ved hjelp av observasjonsverktøyet TRAS. I bydel Grünerløkka har åtte barnehagelærere sagt stopp. De nekter å gjennomføre den pålagte massekartleggingen. De begrunner dette med at en slik praksis strider mot prinsippet om at kartleggingsverktøy kun skal benyttes ved behov, at omfattende kartlegging tar ressursene bort fra det viktige samspillet med barna, og at TRAS er et verktøy som ifølge eksperter er upålitelig på flere sentrale punkter.

Gjennom arbeidet med antologien Profesjon og kritikk har vi blitt gjort oppmerksomme på barnehagelærere som omgår krav om å bruke kartleggingsverktøy, enten ved at de åpent nekter, slik som barnehagelærerne i bydel Grünerløkka, eller ved at de finner mer skjulte strategier. Noen forteller at de bare lar være å «trase» alle barn, slik kommunen har pålagt dem, uten at de gjør noe stort nummer av protesten. Det finnes fortellinger om å ikke overføre opplysninger om barn til skolen gjennom kommunens standardskjemaer, men på barnas og barnehagens premisser.

En annen grunn til at det er viktig at barnehagelærernes fortellinger gjøres kjent, er at det kan gi økt kunnskap om dilemmaene profesjonsutøvere står i. Dette er kunnskap som er viktig for barnehagen som forskningsfelt, men minst like viktig er det at profesjonsutøvere som opplever lignende situasjoner, får mulighet til å lære av andres erfaringer. Gjenkjennelse og opplevelse av å være i samme båt kan være viktig i seg selv, det gir økt trygghet og mulighet til å mobilisere mer samlet.

En tredje grunn til å skrive denne boka, er at vi tror barnehagelæreres motstand tilfører barna og barnehagen noe vesentlig. Fortellingene kan gi mer innsikt i hvordan barnehagelærere kan bidra til å skape og dokumentere kvalitet på mer hensiktsmessige måter. På den måten understreker vi at det ikke handler om å sette de gode profesjonelle opp mot den sterke staten, men at dette er et avhengighetsforhold. Gode barnehager er avhengige av profesjonsutøvere med en viss autonomi.

Vi ser for oss at det finnes store variasjoner i barnehagelæreres fortellinger. Det kan dreie seg om alt fra uttalt kritikk og åpen protest til mer skjulte strategier for å omgå urimelige krav. Vi ønsker å vite mer om hva som kritiseres, og hva som eventuelt gjør det mulig å ytre kritikk åpent. Hvilken rolle spiller egen faglige overbevisning, støtte fra ledelse, kolleger og fagforening?

Dersom du kan tenke deg å bidra med din fortelling, eller om du har spørsmål om prosjektet, ber vi deg ta kontakt med en av oss eller begge per e-post: mari.pettersvold@hbv.no eller solveig.ostrem@hil.no. Fortellingene kan gjøres anonyme om det er ønskelig, du kan skrive selv eller vi kan gjøre avtale om å møtes og få erfaringene fortalt muntlig. Ingen fortelling er for liten, og det du skriver til oss, behøver verken å være velformulert, ferdig gjennomtenkt eller romme hele historien. Hvis du etter å ha lest dette innlegget, tenker at du kanskje har noe å bidra med, så ikke nøl med å ta kontakt. Vet du om noen andre, send invitasjonen videre eller tips oss.


Barnehagelærere i Oslo forteller til Dagsavsien at de blir pålagt å gjøre ting de mener strider mot hva som er best for barna. Bildet av Anniken Lind, Kjetil Grytnes og Cathrine Wullum er hentet fra Dagsavisens reportasje om saken.



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.