Den forbannede normalen

Av Vigdis Foss 

 

 

Marte er 13 år og har fått beskjed fra helsesøsteren om at hun ikke ser ut som hun bør. Hun er for tynn og må legge på seg før ny kontroll om to måneder. Legge på seg kan hun for eksempel gjøre ved å drikke sjokolademelk, ifølge helsesøster. Det er flere i klassen som har fått slike beskjeder, noen må legge på seg og andre må slanke seg. Vekt er blitt den store snakkisen blant jentene i klassen. Mon tro om det er en helsebringende snakkis?

Jeg har kjent Marte siden hun ble født. Hun har alltid vært lang og slank. Hun har også alltid vært sunn og aktiv, glad og omtenksom. Marte er ofte på farten. Enten skal hun treffe venner, eller så skal hun på trening. Til nå har kroppen til Marte vært et redskap som har fungert ypperlig i barneidrett.  I tillegg er Marte utstyrt med en finstemt humoristisk og begynnende kritisk sans som hun blant annet bruker til å kommentere dumheter hun observerer i verden. Kanskje det er derfor hun har vært upåvirket av kroppspress og mediebilder av barn og ungjenter som ser ut som kvinner med et pornoimage. Marte har vært en jente som har sett ut som en jente, men så møtte hun skolehelsetjenesten på ungdomsskolen.

Forrige uke kom Marte hjem med beskjed om å legge på seg. Helsesøster viste henne hvor hun lå på skalaen - utenfor normalen og undervektig. Før besøket hos helsesøster tenkte ikke Marte at det var noe i veien med kroppen hennes. Hun visste knapt at det fantes en badevekt hjemme, nå er hun oppå den daglig.

Selvsagt må over- og undervekt som representerer et helseproblem tas på alvor. Samtidig finnes det knapt noen som ikke er klar over utseendepresset som barn og unge utsettes for. Det er å vente at utdannet helsepersonell er særskilt varsomme med hensyn til dette i møte med barn. Dersom helsesøster fant grunn til å reagere på vekten til Marte, så var det naturlig å kontakte foreldrene før hun snakket med Marte. Da kunne hun fått vite at Marte likner på seg selv, hun har fulgt sin kurve helt perfekt. Hun er ennå ikke kommet i puberteten, og det er ikke i seg selv urovekkende at vekten er utenfor den forbannede normalen. Hun kunne også fått vite at Marte har et variert og sunt kosthold – at hun spiser yoghurt eller kornblanding til frokost, tre-fire skiver til skolemat pluss skolemelk og skolefrukt, hun har god appetitt til middag og spiser to skiver til kvelds. Kostholdet består også av frukt og grønt. Godteri og brus (og sjokolademelk) er forbeholdt helgene. Hva annet kan en helsesøster ønske seg? Hadde hun kontaktet foreldrene først, kunne hun forhåpentlig konstatert at alt er bra med Marte, og hun kunne tatt en prat med henne igjen neste år. På den måten kunne Marte fortsatt tenke at hun ser helt fin ut, at kroppen hennes er som den er og fungerer perfekt til sitt bruk

Det var altså ikke media som fikk Marte til å tro at hun ikke ser ut som hun skal, det var skolehelsetjenesten. Det kan virke som vi, gjennom den offentlige barneomsorgen (inkludert barnehage og skole) har gått fra vett og forstand i jaget etter å måle og regulere barns ferdigheter, atferd og kropp, for så å plassere dem innenfor eller utenfor en såkalt normal. Jeg lurer på om barn får et normalt selvbilde av prosjektet?

Dette innlegget er tidligere publisert i Bergens Tidende. Vi har skrevet om den samme tematikken i et blogginnlegg med tittelen Veiing er ikke obligatorisk.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.