Av Vigdis Foss
Marte er 13 år og har fått beskjed fra helsesøsteren om at
hun ikke ser ut som hun bør. Hun er for tynn og må legge på seg før ny kontroll
om to måneder. Legge på seg kan hun for eksempel gjøre ved å drikke
sjokolademelk, ifølge helsesøster. Det er flere i klassen som har fått slike
beskjeder, noen må legge på seg og andre må slanke seg. Vekt er blitt den store
snakkisen blant jentene i klassen. Mon tro om det er en helsebringende snakkis?
Jeg har kjent Marte siden hun ble født. Hun har alltid vært
lang og slank. Hun har også alltid vært sunn og aktiv, glad og omtenksom. Marte
er ofte på farten. Enten skal hun treffe venner, eller så skal hun på trening.
Til nå har kroppen til Marte vært et redskap som har fungert ypperlig i
barneidrett. I tillegg er Marte utstyrt
med en finstemt humoristisk og begynnende kritisk sans som hun blant annet
bruker til å kommentere dumheter hun observerer i verden. Kanskje det er derfor
hun har vært upåvirket av kroppspress og mediebilder av barn og ungjenter som
ser ut som kvinner med et pornoimage. Marte har vært en jente som har sett ut
som en jente, men så møtte hun skolehelsetjenesten på ungdomsskolen.
Forrige uke kom Marte hjem med beskjed om å legge på seg.
Helsesøster viste henne hvor hun lå på skalaen - utenfor normalen og
undervektig. Før besøket hos helsesøster tenkte ikke Marte at det var noe i
veien med kroppen hennes. Hun visste knapt at det fantes en badevekt hjemme, nå
er hun oppå den daglig.
Selvsagt må over- og undervekt som representerer et
helseproblem tas på alvor. Samtidig finnes det knapt noen som ikke er klar over
utseendepresset som barn og unge utsettes for. Det er å vente at utdannet
helsepersonell er særskilt varsomme med hensyn til dette i møte med barn.
Dersom helsesøster fant grunn til å reagere på vekten til Marte, så var det
naturlig å kontakte foreldrene før
hun snakket med Marte. Da kunne hun fått vite at Marte likner på seg selv, hun
har fulgt sin kurve helt perfekt. Hun er ennå ikke kommet i puberteten, og det
er ikke i seg selv urovekkende at vekten er utenfor den forbannede normalen.
Hun kunne også fått vite at Marte har et variert og sunt kosthold – at hun
spiser yoghurt eller kornblanding til frokost, tre-fire skiver til skolemat
pluss skolemelk og skolefrukt, hun har god appetitt til middag og spiser to
skiver til kvelds. Kostholdet består også av frukt og grønt. Godteri og brus
(og sjokolademelk) er forbeholdt helgene. Hva annet kan en helsesøster ønske seg?
Hadde hun kontaktet foreldrene først, kunne hun forhåpentlig konstatert at alt
er bra med Marte, og hun kunne tatt en prat med henne igjen neste år. På den
måten kunne Marte fortsatt tenke at hun ser helt fin ut, at kroppen hennes er
som den er og fungerer perfekt til sitt bruk
Det var altså ikke media som fikk Marte til å tro at hun
ikke ser ut som hun skal, det var skolehelsetjenesten. Det kan virke som vi,
gjennom den offentlige barneomsorgen (inkludert barnehage og skole) har gått
fra vett og forstand i jaget etter å måle og regulere barns ferdigheter, atferd
og kropp, for så å plassere dem innenfor eller utenfor en såkalt normal. Jeg
lurer på om barn får et normalt selvbilde av prosjektet?
Dette innlegget er tidligere publisert i Bergens Tidende. Vi har skrevet om den samme tematikken i et blogginnlegg med tittelen Veiing er ikke obligatorisk.
Det kan virke som om helsesøster er "the bad guy" her, men faktum er at helsesøstre er pålagt å måle og veie barn. De er pålagt å gi foreldre muntlig eller skriftlig beskjed om at barnet deres ikke "følger egen kurve". Ungdommer får beskjed før foreldrene, ellers omvendt. Dilemmaet er åpenbart, og "normalen" er som kjent ofte en vanskelig målskive. Men som jeg kjenner (godt) helseøstre, så fortviles de over en del, lite lystbetonte oppgaver som de faktisk er pålagt av kommunen (og fra sentralt hold) å følge opp. Så skyt ja, men på rett målskive, og det vil jeg tro er mer i retning av politisk hold, eller i retning helsedirektoratet.
SvarSlett