Nattbarnehager er en avsporing

 

Av Turid Thorsby Jansen, Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Debatten om nattbarnehager har blusset opp igjen etter at det ble kjent at byrådet i Oslo vil starte forsøk med nattåpne barnehager. Vi republiserer derfor denne kronikken som sto på trykk i Aftenposten 26. januar 2006, like etter barnehagene ble flyttet fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Mye har skjedd på ti år, og vi har for lengst fått et Foreldreutvalg for barnehagen. Men situasjonen er den samme når det gjelder politikernes mange og sprikende forventninger til barnehagen. Vi mener våre argumenter for at en nattåpen tilsynsordning ikke er en barnehage, fortsatt er like aktuelle.

Barnehagene er med den nye departementsstrukturen blitt en del av Kunnskapsdepartementet. Regjeringen har dermed gjort det klart at barnehagen ikke primært er et familie- eller likestillingspolitisk tiltak. Barnehage er omsider blitt utdanningspolitikk. Barnehagen er en læringsarena for små barn innenfor et helhetlig utdanningsløp, ikke en tilsynsordning. Den nye departementsstrukturen har skapt forventninger om at barnehagedebatten fra nå av vil dreie seg om hvordan intensjonene i den nye barnehageloven kan realiseres, ikke bare om ytre vilkår som plasser, priser og åpningstider.

Men noe av det første Regjeringen gjør etter at Kunnskapsdepartementet ble en realitet, er å åpne for nattbarnehager. Dermed risikerer den å slå bena under sin egen forståelse av barnehagen som læringsarena. Utspillet skaper usikkerhet om Regjeringen er i stand til å integrere barnehagen i utdanningspolitikken. Nattbarnehager omtales konsekvent med termer som «barnepass» eller «tilsyn». Spørsmålet er om vi har fått en regjering som ut fra sin uttalte velvilje overfor barnehager vil si ja til ethvert utspill om ulike oppgaver barnehagen forventes å favne. Det kan utvilsomt være behov for å utvikle tilsynsordninger for barn av foreldre med nattarbeid, noe som også vil gjelde barn i skolealder. Men dersom barnehagen skal fylle alle tenkelige funksjoner, blir den utydelig som pedagogisk virksomhet.

Sett i en historisk sammenheng er spørsmålet om nattåpne barnehager svært interessant. Det er nærmere 200 år siden barnehagens ideologiske grunnlegger Friedrich Fröbel (1782-1852) lanserte ideen om en enhetsbarnehage for alle som et ledd i utdanningen. Gjennom siste halvdel av forrige århundre ble det med jevne mellomrom fremmet forslag om å se barnehagen i en utdanningspolitisk sammenheng. Når det ikke ble noen samordning mellom skole og barnehage før i oktober 2005, skyldes det et ambivalent syn på barnehagen.

Barnehagen er i offentlige dokumenter frem til vår tid blitt legitimert på flere ulike måter. Den er blitt forstått som et velferdsgode innenfor familie-, likestillings- og arbeidsmarkedspolitikken, i helse- og sosialpolitikken, i utdanningspolitikken og i næringspolitikken. Arbeiderpartiregjeringene på 1970- og 80-tallet la føringer om utbygging av barnehager for yrkesaktive og enslige foreldre. Barnehagen ble betraktet som en tilsynsordning med en likestillings- og sosialpolitisk funksjon. Fordi barnehagen skulle fylle mange funksjoner, ble den også utydeliggjort som pedagogisk virksomhet.

Mens forbindelsen til utdanningssystemet har vært utydelig, har forbindelsen til hjemmet vært sentral. Barnehage og skole har levd side om side uten annet enn tilfeldig kontakt. Dette kan forklares med barnehagens og skolens forskjellige historiske og politiske utgangspunkt. I folkeskolen, som ble etablert på midten av 1800-tallet, var det viktig at barnet fikk lære å lese og skrive og kjenne respekt for Gud og fedrelandet. Barnehagen, derimot, vokste ikke frem for å tjene landets interesser, men skulle være til for familien. Barnehagens tilknytning til privatsfæren gjorde at den trengte andre argumenter for å eksistere enn skolen. Når barnehagen fremheves som viktig for barn, blir foreldrenes og barnehagens ansvar opplevd som sammenfallende og derfor konkurrerende. Reaksjonene på Djupedals uttalelser om barneoppdragelse og foreldrerolle høsten 2005 må regnes som gjengangere. Slike reaksjoner kommer med jevne mellomrom når barnehagen omtales som betydningsfull. For norske småbarn er ikke som skolebarna blitt betraktet som nasjonens barn, men som den lille familiens eiendom.

Fröbel forfektet et menneskesyn som var radikalt for samfunnet han levde i. Ifølge professor Jan-Erik Johansson har barnehagen vært kontroversiell helt fra Fröbels tid på grunn av sin forbindelse til den demokratiske bevegelsen. Barnehagen ble forbudt i Preussen på midten av 1800-tallet.Heller ikke i Norge ble barnehagen tildelt rollen som en nasjonal pedagogisk og sosial kraft på samme måte som skolen. Lenge ble barnehagen sett på som et "nødvendig onde" for barn og familier som spesielt trengte den. Dette er et synspunkt vi gjenkjenner i dagens barnehagedebatt: Barnehagen blir gjerne fremstilt som uunnværlig for visse grupper barn for at de skal få en sunn oppvekst og bli integrert i det norske samfunnet. For andre barn hevdes det derimot nærmest å være skadelig å gå i barnehage dersom de begynner for tidlig eller har for lange dager.

Når barnehagen nå er inkludert i et felles kunnskapsdepartement, er barnehagens forbindelse til kunnskap og læring blitt synlig på forvaltningsnivå. Dette gir et signal om at små barn ikke skal være prisgitt sin familie, men er likeverdige medborgere med rett til å delta på samfunnets arenaer. Regjeringen har dermed et godt utgangspunkt for å utvikle barnehagen som læringsarena og samfunnsinstitusjon. I stedet for å gi barnehagen nye oppgaver som ligger langt utenfor dens mandat, bør den sikre at det tilbudet barnehagen gir, er i samsvar med barnehageloven.

I rapporten Klar, ferdig, gå. Tyngre satsing på de små fra en arbeidsgruppe nedsatt av Barne- og familiedepartementet, omtales de store utfordringer barnehagesektoren står foran. Arbeidsgruppen oppsummerer situasjonen i år 2005 i følgende punkter: 

• Lav andel pedagoger i barnehagene
• Mangel på kunnskap om tilstanden i sektoren
• Underdimensjonert forvaltning
• Mangel på helhet og sammenheng i styring av sektoren
• Mangel på en langsiktig og systematisk kompetansestrategi

Med de utfordringene barnehagen står overfor de nærmeste årene, er det avgjørende at myndighetene lytter til dem som kan bidra til å gjøre barnehagen bedre rustet til å utføre de oppgavene den er tillagt. Å kaste seg over ethvert tilsynelatende venstreradikalt forslag er direkte uansvarlig.

Barnehagen baserer sin virksomhet på et nært samarbeid med foreldre og foresatte. For barnehageforeldre er det viktig at barnehagen er tydelig som pedagogisk virksomhet. Da daværende statsråd Laila Dåvøy høsten 2004 la frem et lovforslag som reduserte kravene til pedagogisk kompetanse, var protestene fra foreldre samstemte. Foreldrerepresentantene i et stort antall barnehager sa klart ifra: Det er ikke «barnepass» vi ønsker for våre barn.

Det ble i denne sammenhengen påpekt at foreldre til barnehagebarn i utgangspunktet ikke var bedt om å uttale seg om lovforslaget. Det finnes nemlig ikke noe organ for barnehageforeldre på nasjonalt nivå. I "Klar, ferdig, gå. Tyngre satsing på de små" foreslår arbeidsgruppen at foreldrene får større innflytelse gjennom etablering av et nasjonalt foreldreutvalg etter modell av Foreldreutvalg for grunnskolen. At et slikt utvalg ikke finnes, må forstås som en demokratisk brist. Det åpner for at tilfeldige aktører fra arbeidsmarked eller interesseorganisasjoner kan påberope seg å ivareta foreldres interesser. Denne gangen gjaldt det nattbarnehager, neste gang kan det komme krav om andre former for «barnepass». 

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.