Av Solveig Østrem
Nasjonale prøver ble
innført i grunnskolen i 2004. Siden den gang har det vært en kontinuerlig
debatt, både om og hvorfor vi skal ha nasjonale prøver, hvordan de skal utformes og hvordan resultatene skal brukes. På disse ti årene har også en rekke andre prøver blitt innført, tester har i økende grad satt preg på elevenes skolehverdag, og
det har blitt en allmenn erkjennelse at skolens innhold i for stor grad er
snevret inn mot det som lar seg måle. Kritikken mot dagens testregimer har
mange av de samme argumentene som ble brukt i diskusjonen om innføring av
nasjonale prøver. Mitt lille bidrag til diskusjonen, var dette innlegget som ble
publisert i Klassekampen 4. februar 2005:
Da jeg var åtte år, ble jeg utsatt for en ITPA-test. Det var
ikke fordi jeg gikk på en ITPA-frelst skole med overdreven tro på tester. Nei
da, jeg ba selv om å bli testet. Faren min var spesialpedagog og drasset rundt på en blå
ITPA-koffert med et umåtelig spennende innhold. Hensikten med plansjene,
bildene og spørsmålene i kofferten var visstnok å måle barns begrepsforståelse.
Jeg husker nøyaktig hvordan kofferten så ut. Fra selve testen husker jeg bare det ene spørsmålet: Kan insekter marsjere? Aller best husker jeg min egen ergrelse lenge etterpå over at jeg svarte feil.
Jeg hadde et fortrolig forhold både til begrepet «insekt» og til begrepet «marsjere». Jeg visste godt at insekter driver med helt andre ting enn skolekorps og soldater. Men jeg skjønte ikke at en spesialpedagogisk test kunne inneholde så enkle spørsmål. Jeg tenkte meg godt om og forsøkte å være kreativ. Jeg levde meg inn i dyrerikets mangfoldige verden og så for meg en hær av maur i dronningens tjeneste.
JA, svarte jeg. Insekter kan marsjere.
Dermed var min manglende begrepsforståelse, trolig langt under landsgjennomsnittet for åtteåringer, målt og dokumentert. Faren min, spesialpedagogen, gjorde riktig nok ikke noe nummer av at jeg hadde svart feil. Han bladde bare fram nye plansjer og flere spørsmål fra ITPA-kofferten. Min feilkobling av begreper gjorde heller ingen utslag når kvaliteten på andreklassingene ved Sagatun skule ble vurdert. På den tida tror jeg ikke en gang det fantes nasjonale prøver med entydige fasitsvar som kunne sette karakter på hver enkelt skole.
Det er mye som har forandret seg siden 70-tallet. Nå har vi både nasjonale prøver og Pisa-undersøkelsen, og vi har en undervisningsminister som er sterk i troen på at kvalitet kan måles gjennom tester og riktige svar.
Det er mye som ikke har forandret seg siden 70-tallet. Det er lite som er annerledes når det gjelder barns evne til å problematisere det tilsynelatende enkle og til å stille spørsmål når de forventes å komme med fasitsvar.
Nylig ble resultatet av de nasjonale prøvene for 2004 offentliggjort. Vi fikk vite hvem som var best, hvem som var dårligst og hvilke skoler som hadde skjerpet seg siden 2002.
Leseprøven for 4. klasse inneholdt blant annet spørsmål til en nokså komplisert tekst som kunne tolkes i ulike retninger. Elevens egen forståelse av både teksten og spørsmålene var avgjørende for hvordan de svarte. Oppgaven åpnet for å trekke inn egne subjektive refleksjoner i forlengelsen av teksten. Denne delen av prøven ble tatt ut da prøvene skulle vurderes. Det var altfor vanskelig å måle resultatene. Det var umulig å avgjøre om svarene var riktige eller gale.
De viktigste tingene barn lærer på skolen, kan ikke testes og måles. Det er mulig å teste om en elev har lært å lese, men ikke å måle elevens evne til kritisk refleksjon. Man kan teste om eleven staver ordene riktig og setter dem sammen til logiske setningsstrukturer. Det er vanskeligere å måle om hun har lært å anvende språket til å kommunisere, skape og fantasere.
Erkjennelsen av at det vesentligste ikke kan måles, burde minimalisere betydningen av nasjonale og internasjonale prøver. Vi vet uansett at skolen står overfor store pedagogiske utfordringer. Vi vet at den trenger et løft for å kunne legge bedre til rette for at elevene skal tilegne seg målbar så vel som ikke-målbar kunnskap. Vi vet også at tester sjelden gir noe løft, men tvert imot kan virke stigmatiserende og demotiverende.
Når jeg fortsatt husker min barnsdoms opplevelse med ITPA-testen, er det kanskje fordi jeg ikke er kommet over ergrelsen over å ha svart feil på et enkelt spørsmål. Kanskje må hukommelsens valg forklares på en annen måte: Sant å si lurer jeg fortsatt på om svaret skulle være ja eller nei. Kan insekter marsjere? Jeg vet bare at testen ikke åpnet for mer enn ett riktig svar.
Jeg husker nøyaktig hvordan kofferten så ut. Fra selve testen husker jeg bare det ene spørsmålet: Kan insekter marsjere? Aller best husker jeg min egen ergrelse lenge etterpå over at jeg svarte feil.
Jeg hadde et fortrolig forhold både til begrepet «insekt» og til begrepet «marsjere». Jeg visste godt at insekter driver med helt andre ting enn skolekorps og soldater. Men jeg skjønte ikke at en spesialpedagogisk test kunne inneholde så enkle spørsmål. Jeg tenkte meg godt om og forsøkte å være kreativ. Jeg levde meg inn i dyrerikets mangfoldige verden og så for meg en hær av maur i dronningens tjeneste.
JA, svarte jeg. Insekter kan marsjere.
Dermed var min manglende begrepsforståelse, trolig langt under landsgjennomsnittet for åtteåringer, målt og dokumentert. Faren min, spesialpedagogen, gjorde riktig nok ikke noe nummer av at jeg hadde svart feil. Han bladde bare fram nye plansjer og flere spørsmål fra ITPA-kofferten. Min feilkobling av begreper gjorde heller ingen utslag når kvaliteten på andreklassingene ved Sagatun skule ble vurdert. På den tida tror jeg ikke en gang det fantes nasjonale prøver med entydige fasitsvar som kunne sette karakter på hver enkelt skole.
Det er mye som har forandret seg siden 70-tallet. Nå har vi både nasjonale prøver og Pisa-undersøkelsen, og vi har en undervisningsminister som er sterk i troen på at kvalitet kan måles gjennom tester og riktige svar.
Det er mye som ikke har forandret seg siden 70-tallet. Det er lite som er annerledes når det gjelder barns evne til å problematisere det tilsynelatende enkle og til å stille spørsmål når de forventes å komme med fasitsvar.
Nylig ble resultatet av de nasjonale prøvene for 2004 offentliggjort. Vi fikk vite hvem som var best, hvem som var dårligst og hvilke skoler som hadde skjerpet seg siden 2002.
Leseprøven for 4. klasse inneholdt blant annet spørsmål til en nokså komplisert tekst som kunne tolkes i ulike retninger. Elevens egen forståelse av både teksten og spørsmålene var avgjørende for hvordan de svarte. Oppgaven åpnet for å trekke inn egne subjektive refleksjoner i forlengelsen av teksten. Denne delen av prøven ble tatt ut da prøvene skulle vurderes. Det var altfor vanskelig å måle resultatene. Det var umulig å avgjøre om svarene var riktige eller gale.
De viktigste tingene barn lærer på skolen, kan ikke testes og måles. Det er mulig å teste om en elev har lært å lese, men ikke å måle elevens evne til kritisk refleksjon. Man kan teste om eleven staver ordene riktig og setter dem sammen til logiske setningsstrukturer. Det er vanskeligere å måle om hun har lært å anvende språket til å kommunisere, skape og fantasere.
Erkjennelsen av at det vesentligste ikke kan måles, burde minimalisere betydningen av nasjonale og internasjonale prøver. Vi vet uansett at skolen står overfor store pedagogiske utfordringer. Vi vet at den trenger et løft for å kunne legge bedre til rette for at elevene skal tilegne seg målbar så vel som ikke-målbar kunnskap. Vi vet også at tester sjelden gir noe løft, men tvert imot kan virke stigmatiserende og demotiverende.
Når jeg fortsatt husker min barnsdoms opplevelse med ITPA-testen, er det kanskje fordi jeg ikke er kommet over ergrelsen over å ha svart feil på et enkelt spørsmål. Kanskje må hukommelsens valg forklares på en annen måte: Sant å si lurer jeg fortsatt på om svaret skulle være ja eller nei. Kan insekter marsjere? Jeg vet bare at testen ikke åpnet for mer enn ett riktig svar.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar