Osloskolen

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Det stormer stadig rundt Osloskolen, der målstyringsideologiens testregime har vokst ut av proporsjoner samtidig som kritikken av det samme regimet systematisk feies under teppet. I mai ble offentligheten gjort kjent med et dokument som instruerte lærerne ved Haugerud skole til ikke å snakke negativt om skoleledelsen. I en kommentar til denne saken skrev vi: «Til tross for massiv kritikk fra flere hold, har det vært lite selvkritikk hos de ansvarlige.»

Nøyaktig det samme kan sies etter at 140 rektorer gikk ut med et opprop der de «slår ring rundt Oslo-skolen». Rektorene kaller kritikken av at det testes for mye og på lite hensiktsmessige måter, for hets, svartmaling og vrangforestillinger. Kritikken tilskrives enkeltpersoner og omtales som medieskapt. Dette tilbakevises i et svar fra 140 lærere som mener kritikken er helt på sin plass, og som etterlyser offentlig debatt. En forelder i Oslo-skolen, Gunhild Nohre-Walldén, kommenterer rektoroppropet slik: «140 rektorer skriver at målhysteriet i Osloskolen er medieskapt. Men det er ikke VG som har laget de 273 målindikatorene Osloskolen styres etter. De er laget av Utdanningsetaten i Oslo og direktør Astrid Søgnen.»

Da denne saken 24. november ble diskutert på Dagsnytt 18, var det ingen selvkritikk å høre verken fra Utdanningsetaten eller fra rektoren som skrev under på oppropet. Mye kunne vært sagt både om oppropet og om debatten det har utløst, men vi nøyer oss med å sitere Paul Bjerke, som 26. november omtale saken i den faste spalten «Pauli ord» i Klassekampen. Han skriver blant annet:

«Slik sett er oppropet i Aftenposten et strålende eksempel på at kritikerne har helt rett. Faglig, godt begrunnet kritikk blir ikke besvart i det hele tatt. I stedet går rektorene løs på kritikerne.»

Bjerke skriver videre at Osloskolen har vært et laboratorium for å teste ut managementstyring der man verken kan eller vil stole på fagfolkene, og hvor rektors oppgave er omdefinert til å være en pedagogisk leder til en som skal «levere». Han mener lærdommen fra Oslo-skolen bør advare andre.

I boka Profesjon og kritikk tar vi utgangspunkt i de samme tendensene: at styringssystemet som dominerer i dag, fører til en alarmerende taushetskultur der kritikk omskrives til negativitet, støy eller misforståelser. Dette er også med på å forklare at oppmerksomheten flyttes fra saken kritikken gjelder, til personen som kommer med kritikken. Vi er opptatt av kritikkens nødvendige plass, og i kontrast til de som forstår kritikk som å være vanskelig, negativ eller aggressiv, forsøker vi med denne boka å løfte fram kritikkens demokratiske betydning.

Profesjonsutøveres kritiske stemme er særdeles viktig i en tid da mange vil mye med offentlige institusjoner som barnehager og skoler. Noen må si ifra når store politiske ambisjoner for velferdstjenestene ikke følges med tilstrekkelige ressurser. Profesjonene har et spesielt ansvar for å vurdere om formålet for institusjonen blir ivaretatt, eller om den styres ut fra mer eller mindre vilkårlige detaljmål. Dersom hensynet til at institusjonen skal være styrbar og effektiv går foran hensynet til formålet, må profesjonsutøverne ta ordet. Skal kritikkverdige forhold kunne avdekkes og forbedres, må de bli offentlig kjent. Derfor er det særdeles viktig at lærerne i Oslo-skolen ytrer seg, og det er desto mer alvorlig om rektorer og utdanningsetat fortsetter å avvise kritikken som oppspinn.

 Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.