Mest lest

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Det er snart to år siden bloggen Mestrer, mestrer ikke ble etablert. En av grunnene til at vi begynte å blogge, var at vi ønsket å samle kronikkene og debattinnlegg vi har hatt på trykk, på ett sted. En annen grunn handler om responsen vi får på slike debattinnlegg: Mange tar kontakt og sier at kjenner seg igjen i det vi skriver. De forteller om detaljstyring av barnehager og skoler, om manglende tillit til profesjonen og om hvor vanskelig det er å fremme kritikk, spesielt hvis det gjelder testing, kartlegging og innføring av pedagogiske programmer. Vi ønsket med bloggen å få fram flere av disse fortellingene. Gjestebloggerne er derfor viktige bidragsytere.

Vi presenterer her en liste over bloggens ti mest leste innlegg. Det skal sies at noen av innleggene er lest av flere enn vi aner, fordi de først ble publisert i en avis. Det som trolig er våre to mest leste innlegg, hvis vi teller med avisversjonene, er ikke kommet med på lista. Det gjelder Konstruerer atferdsproblemer, som først sto på trykk i Morgenbladet, og Statsrådens disiplin-bom, som også finnes som Aftenposten-kronikk.

Her kan du klikke deg inn og lese innleggene på vår ti på topp-liste:

En voksende bekymringsindustri

En voksende bekymringsindustri gjør smått og stort til «vansker», og «forebygging» blir et trylleord som utløser økonomiske ressurser. Det betyr, paradoksalt nok, at barn som virkelig har det vanskelig, kan bli oversett. I dette innlegget skriver vi om hvordan iveren etter å samle opplysninger om barn i barnehagen, gjør at både personvernhensyn og pedagogisk kunnskap settes til side. Dette er vårt desidert mest leste innlegg. Det har nesten tre ganger så mange lesere som det neste, og det kommer stadig tilbake på lista over de siste ukenes fem mest leste.

Problembarnehagen – når barna overlates til ekspertene

Hvis alle barn fødes som potensielle «drop-outs», er kanskje ikke alminnelig hverdagsliv bra nok lenger? Hvis tiltakene settes inn fra første dag i barns liv for å forbedre deres framtidige skoleresultater, mister barndommen sin egenverdi. I dette innlegget skriver vi om hvordan en ny ekspertkultur – med ekspertise i å finne «vansker», men med liten nærhet til barna og barnehagen – har fått innflytelse på barnehagens hverdagsliv.

PALS er slitsomt, urettferdig og ganske unødvendig

Stadig nye programmer innføres i barnehager og skoler på tross av mange lærere og barnehagelæreres motforestillinger. Vi har fått en rekke henvendelser fra både fagfolk og foreldre som forteller om de uheldige virkningene av programmene. I dette innlegget skriver elev på en PALS-skole om urimelig regelrytteri og urettferdige belønningsordninger.

Dyktige og dedikerte lærere

Dette innlegget ble skrevet under lærerstreiken sommeren 2014. Det er en kort kommentar til en rektor som mente det måtte bli slutt på at «lærere kommer og går som de vil», og som støttet KS’ krav om mer bundet arbeidstid.

De utrolige programmene!

Uten at profesjonen blir involvert, og til tross for at barnehagelærere og styrere protesterer, blir det i mange kommuner bestemt at alle barnehager skal bruke programmet «De utrolige årene». I dette innlegget skriver fire faglærere ved barnehagelærerutdanningen ved Universitetet i Tromsø om det faglige og ideologiske premissgrunnlaget for dette programmet.

CUDOS versus PLACE

Forskning og forskningsbasert kunnskap er et sentralt i mange av våre blogginnlegg. Dette innlegget handler om grunnleggende prinsipper for forskning, og om hvordan kommersielle interesser kommer i konflikt med idealer om at forskningen skal være fri, uavhengig og åpen.

Barn som mestrer – og ikke mestrer

Idealet som skinner gjennom i kartleggingsskjemaene som brukes i barnehagen, er et disiplinert og selvstendig barn som ikke opponerer mot de voksne. Dette innlegget oppsummerer hovedpoengene i boka Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet. Det ble opprinnelig publisert som kronikk i Dagbladet i forbindelse med at boka ble lansert.

Vekkelsespedagogikk

Når pedagogiske programmer selges inn mot barnehager og skoler, er det i en underlig blanding av gode intensjoner og kommersielle interesser, der sistnevnte underkommuniseres eller holdes skjult. I dette innlegget viser vi hvordan kommersielle interesser hindrer en åpen og offentlig debatt og gjør at det blir vanskelig å fremme kritikk.

Respektløst om profesjonsutøvere

«De utrolige årene» selges inn mot barnehager som forskningsbasert, til tross for at programmet er svært omdiskutert ut fra faglige og etiske perspektiver. Willy-Tore Mørch mener de som kritiserer «De utrolige årene», lider av «forskningsaversjon». I et innlegg i avisa Nordlys gikk han også til frontalangrep på bloggen og på våre lesere. Dette innlegget er vårt tilsvar.

Være sammen – på feil premisser

Vi blir jevnlig kontaktet av foreldre og barnehagefolk som forteller om sine erfaringer med pedagogiske programmer. En av disse er far til en fireåring som skriver om programmet «Være sammen». Han spør: «Hva er det som gjør at både erfarne barnehagelærere og andre barnehageansatte kaster all utdanning og erfaring over bord og lar seg forføre av et program med forankring i en atferdsterapeutisk tilnærming til barn?»

Foto: Veslemøy Østrem

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

Prøver og programmer som styringsverktøy

Av Solveig Østrem

Osloskolens bruk og misbruk av tester og kartleggingsprøver har i det siste fått mye oppmerksomhet. Et oppslag i Dagsavisen bekrefter påstander som er fremmet tidligere, om at skolen i hovedstaden er styrt etter tester, ikke etter læreplaner. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at utdanningsdirektøren – til tross for signalene fra det nye bystyret – vil innføre enda en ny prøve for alle elever på 4. trinn, men at prøven skal utformes slik at elevene kan øve til prøver på 5. trinn. Det heter at de nye prøvene «skal lages etter modell fra nasjonale prøver», og at de «kan bestå av oppgaver som har vært benyttet i Oslo-prøven i lesing på 6. trinn eller nasjonale prøver i lesing på 5. trinn.» Dagsavisens overskrift gir en grei oppsummering: «Driller elevene i nasjonale prøver». Utdanningsdirektøren har med dette gitt kritikerne rett i at i Oslo handler undervisning om «teaching to the test». Lærer og forfatter av boka «Bak fasaden i Osloskolen», Simon Malkenes, skriver i en kronikk i VG at problemet med denne troen på prøver er at den hindrer læring.

Dagsavisen har opplagt gjort et grundig journalistisk arbeid for å dokumentere Osloskolens prøvepraksis. Det er større grunn til stille spørsmål ved avisens valg av ekspertkommentator. For hvorfor er det Willy-Tore Mørch som er bedt om å kommentere saken? Riktig nok stiller Mørch seg kritisk til Osloskolens bruk av prøver og er bekymret for nederlagsfølelsen alle prøvene kan gi elevene. Men vet ikke Dagsavisen at Mørch selv profitterer stort på den form for kommunal styring og som vi ser i Oslo? Saken er at en rekke kommuner pålegger barnehager, skoler, barnevern og PPT å bruke programmet Mørch står bak, «De utrolige årene», uten at profesjonen involveres i prosessen og uten at kritiske innspill lyttes til. Da Sandefjord-saken var i ferd med å få sin parallelle sak i barnehagen, var det nettopp «De utrolige årene» det handlet om: Uten at barnehagelærerne ble spurt om de trengte et slikt program, og til tross for at alle barnehagestyrerne protesterte, ble det i Vefsn kommune bestemt at barnehagene skulle bruke programmet. Mørch engasjerte seg selv sterkt i saken.

Debatten om «De utrolige årene» gjengis ikke her, men les gjerne disse to innleggene som sto på trykk i avisa Nordlys i forbindelse med Vefsn-saken:

Respektløst om profesjonsutøvere

Kunnskapsbasert profesjonsutøvelse i barnehagen

I et notat fra Utdanningsforbundet om «styring og maktforskyvning i utdanningssektoren» er denne tendensen beskrevet slik:

«Noen av disse [programmene] er utviklet av og selges av private, kommersielle aktører, andre har sin opprinnelse i offentlige institusjoner. […] I mange tilfeller er beslutningen om å ta i bruk et bestemt program fattet på overordnet nivå med den konsekvens at læreren får beskjed om å implementere programmet uten å ha vært delaktig i beslutningsprosessen. Dermed er lærernes faglige vurderinger og kritiske blikk satt til side.»

Styring gjennom tester i leseopplæringen og styring gjennom programmer som PALS, ART eller «De utrolige årene» i arbeidet med læringsmiljø og sosial kompetanse, er to sider av samme sak. Et fellestrekk ved Osloskolens testregime og program-pedagogikken i mange kommuner er den store tiltroen til standardløsninger og tilsvarende liten tillit til profesjonen. Det er mye faglig og politisk prestisje knyttet til begge deler, men de økonomiske interessene er trolig mye sterkere når det gjelder programmene.

Når fagpersoner som selv står bak et pedagogisk program, uttaler seg om ett eller annet problem i skole eller barnehage, er det en tendens til at de mer enn antyder løsningen på problemet – i form av sitt eget program. Når journalister gir mikrofonen til denne typen eksperter kan det sammenlignes med den ukritiske lanseringsjournalistikken som forekommer på kulturområdet. Denne tendensen kan du lese om i dette innlegget:

Mye penger og prestisje i pedagogikk

Og i dette:

Dritkjedelig med barn?

Styringstendensene som preger skole og barnehage i dag, omfatter både faglige, økonomiske og politiske interesser, og det er ikke lett å få oversikt over hva som er hva. Det er heller ikke lett (om mulig) å få oversikt over hvor mange millioner som brukes på prøvene og testene, programmene og kartleggingsverktøyene lokalpolitikerne forsøker å styre skoler og barnehager gjennom. Men dette er spørsmål som fortjener mer oppmerksomhet all den tid det er fellesskapets ressurser det dreier seg om. Dyktige journalister oppfordres herved til å begynne å grave.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.