Når kvalitet fabrikkeres

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

Da kvaliteteten kom til småbørnsinstitutionerne er tittelen på en ny dansk doktoravhandling. Den 17. november 2015 forsvarte Line Togsverd avhandlingen ved Roskilde Universitet. Den handler om hva som skjer når «kvalitet» skal dokumenteres og blir omdreiningspunkt for styring og utvikling av småbarnspedagogikken. Temaet ble for alvor satt på dagsordenen i 2012. Da ble alle kommuner og daginstitusjoner (barnehager) i Danmark ble pålagt å dokumentere kvalitet, i betydningen effekter og resultater som kan sammenlignes på tvers av institusjoner og kommunegrenser. Slik dokumentasjon ender opp som kvalitetsrapporter. Line Togsverd har fulgt denne rapporteringen over to år og undersøkt hvordan det hun kaller kvalitetsmaskineriet, blir til i to dagtilbud i en større dansk kommune.

Konklusjonen i avhandlingen at kvalitetsstyringen har svært begrenset betydning, bortsett fra det faktum at den er svært ressurskrevende. Inspirert av den engelske forskeren Stephen Ball kaller Togsverd det for en kvalitetsfabrikkering. Det vil si at man med en viss kynisme putter inn det man har for hånden som passer i systemet, så har man en kvalitetsrapport. Det er et resultat av at man er satt til å gjøre noe som gir liten mening, og som man ikke tror på. Men det er «juks» som gjør alle fornøyd. Togsverd kaller dem for paradoksale kvalitetsfabrikationer, og hun skriver på s. 322 (oversatt til norsk):

«Kvalitetsrapporter er som andre accountability-instrumenter innført ut fra politiske ambisjoner og begjær om å gjøre offentlige organisasjoner mer transparente. Mitt etnografiske arbeid peker imidlertid på det store paradoks at kvalitetsrapporter og kvalitetsmaskinerier faktisk ser ut til at føre til det motsatte. Nemlig å gjøre småbarnsinstitusjonene, pedagogikken og de pedagogiske prioriteringer tilslørede og ugjennomskuelige, fordi måtene de representeres på, fabrikkeres strategisk, kalkulert og sofistikert. Teoretisk stiller kvalitetsrapporter pedagoger, ledere og institusjoner til ansvar for offentligheten. Men som avhandlingen viser, kommer kvalitetsrapportering i høy grad til å handle om å stå til ansvar for tilsynsmyndigheter og de standarder kvalitetsrapportene etablerer. På tvers at de mange sammensatte sammenhenger hvor kvalitet rapporteres og bekjennes, har jeg kartlagt hvordan også institusjonene går pragmatisk til verks, bruker forhåndenværende søm (det man har for hånden) og inngår betydelige kompromisser når kvaliteten skal rapporteres.»

Funnene i avhandlingen gjør det relevant å spørre hvilken og hvem sin kunnskap som bør gjøres gyldig når kvalitet diskuteres. Både for å forstå hva kvalitet er, og hvordan den kan bli til. Innsiktene Togsverd presenterer, viser at et kvalitetssystem uttenkt av noen som ikke har et eieforhold til systemet, ikke vil kunne føre til kvalitet. De opprinnelige intensjonene vil forvitre og forvandles, og en implementeringsprosess vil medføre en rekke utilsiktede konsekvenser.

I lys av Togsverds avhandling blir det tydelig at utvikling av kunnskap om hverdagslivet i barnehagen og om hva som skaper kvalitet, må finne sted på en helt annet måte enn kvalitetsstyringssystemene inviterer til. Utvikling av og forskning på kvalitet i barnehagen må ta utgangspunkt i den kunnskapen pedagogene selv har om kompleksiteten i den pedagogiske oppgaven i barnehagen.

Line Togsverd disputerte 17. november på Roskilde universitet med avhandlingen
Da «kvaliteteten» kom til småbørnsinstitutionene.

  

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.