Av Solveig Østrem
Osloskolens
bruk og misbruk av tester og kartleggingsprøver har i det siste fått mye
oppmerksomhet. Et oppslag
i Dagsavisen bekrefter påstander som er fremmet tidligere, om at skolen i hovedstaden er styrt etter
tester, ikke etter læreplaner. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at
utdanningsdirektøren – til tross for signalene fra det nye bystyret – vil innføre
enda en ny prøve for alle elever på 4. trinn, men at prøven skal utformes slik
at elevene kan øve til prøver på 5. trinn. Det heter at de nye prøvene «skal
lages etter modell fra nasjonale prøver», og at de «kan bestå av oppgaver som
har vært benyttet i Oslo-prøven i lesing på 6. trinn eller nasjonale prøver i
lesing på 5. trinn.» Dagsavisens overskrift gir en grei oppsummering: «Driller
elevene i nasjonale prøver». Utdanningsdirektøren har med dette gitt
kritikerne rett i at i Oslo handler undervisning om «teaching to the test». Lærer
og forfatter av boka «Bak fasaden i Osloskolen», Simon Malkenes, skriver i en kronikk
i VG at problemet med denne troen på prøver er at den hindrer læring.
Dagsavisen har opplagt gjort et grundig journalistisk arbeid
for å dokumentere Osloskolens prøvepraksis. Det er større grunn til stille
spørsmål ved avisens valg av ekspertkommentator. For hvorfor er det Willy-Tore
Mørch som er bedt om å kommentere saken? Riktig nok stiller Mørch seg kritisk
til Osloskolens bruk av prøver og er bekymret for nederlagsfølelsen alle
prøvene kan gi elevene. Men vet ikke Dagsavisen at Mørch selv profitterer stort
på den form for kommunal styring og som vi ser i Oslo? Saken er at en rekke
kommuner pålegger barnehager, skoler, barnevern og PPT å bruke programmet Mørch
står bak, «De utrolige årene», uten at profesjonen involveres i prosessen og
uten at kritiske innspill lyttes til. Da Sandefjord-saken
var i ferd med å få sin parallelle sak i barnehagen, var det nettopp «De
utrolige årene» det handlet om: Uten at barnehagelærerne ble spurt om de
trengte et slikt program, og til tross for at alle barnehagestyrerne
protesterte, ble det i Vefsn kommune bestemt at barnehagene skulle bruke programmet. Mørch engasjerte seg selv sterkt i saken.
Debatten om «De utrolige årene» gjengis ikke her, men les
gjerne disse to innleggene som sto på trykk i avisa Nordlys i forbindelse med
Vefsn-saken:
I et notat fra Utdanningsforbundet om «styring
og maktforskyvning i utdanningssektoren» er denne tendensen beskrevet slik:
«Noen av disse [programmene] er utviklet
av og selges av private, kommersielle aktører, andre har sin opprinnelse i
offentlige institusjoner. […] I mange tilfeller er beslutningen om å ta i bruk
et bestemt program fattet på overordnet nivå med den konsekvens at læreren får
beskjed om å implementere programmet uten å ha vært delaktig i
beslutningsprosessen. Dermed er lærernes faglige vurderinger og kritiske blikk
satt til side.»
Styring gjennom tester i leseopplæringen og styring gjennom programmer
som PALS, ART eller «De utrolige årene» i arbeidet med læringsmiljø og sosial
kompetanse, er to sider av samme sak. Et fellestrekk ved Osloskolens testregime
og program-pedagogikken i mange kommuner er den store tiltroen til standardløsninger
og tilsvarende liten tillit til profesjonen. Det er mye faglig og politisk
prestisje knyttet til begge deler, men de økonomiske interessene er trolig mye
sterkere når det gjelder programmene.
Når fagpersoner som selv står bak et pedagogisk program,
uttaler seg om ett eller annet problem i skole eller barnehage, er det en tendens
til at de mer enn antyder løsningen på problemet – i form av sitt eget program.
Når journalister gir mikrofonen til denne typen eksperter kan det sammenlignes
med den ukritiske lanseringsjournalistikken som forekommer på kulturområdet.
Denne tendensen kan du lese om i dette innlegget:
Styringstendensene som preger skole og barnehage i dag, omfatter
både faglige, økonomiske og politiske interesser, og det er ikke lett å få
oversikt over hva som er hva. Det er heller ikke lett (om mulig) å få oversikt
over hvor mange millioner som brukes på prøvene og testene, programmene og kartleggingsverktøyene
lokalpolitikerne forsøker å styre skoler og barnehager gjennom. Men dette er
spørsmål som fortjener mer oppmerksomhet all den tid det er fellesskapets
ressurser det dreier seg om. Dyktige journalister oppfordres herved til å begynne
å grave.
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar