Prøver og programmer som styringsverktøy

Av Solveig Østrem

Osloskolens bruk og misbruk av tester og kartleggingsprøver har i det siste fått mye oppmerksomhet. Et oppslag i Dagsavisen bekrefter påstander som er fremmet tidligere, om at skolen i hovedstaden er styrt etter tester, ikke etter læreplaner. Det mest oppsiktsvekkende er ikke at utdanningsdirektøren – til tross for signalene fra det nye bystyret – vil innføre enda en ny prøve for alle elever på 4. trinn, men at prøven skal utformes slik at elevene kan øve til prøver på 5. trinn. Det heter at de nye prøvene «skal lages etter modell fra nasjonale prøver», og at de «kan bestå av oppgaver som har vært benyttet i Oslo-prøven i lesing på 6. trinn eller nasjonale prøver i lesing på 5. trinn.» Dagsavisens overskrift gir en grei oppsummering: «Driller elevene i nasjonale prøver». Utdanningsdirektøren har med dette gitt kritikerne rett i at i Oslo handler undervisning om «teaching to the test». Lærer og forfatter av boka «Bak fasaden i Osloskolen», Simon Malkenes, skriver i en kronikk i VG at problemet med denne troen på prøver er at den hindrer læring.

Dagsavisen har opplagt gjort et grundig journalistisk arbeid for å dokumentere Osloskolens prøvepraksis. Det er større grunn til stille spørsmål ved avisens valg av ekspertkommentator. For hvorfor er det Willy-Tore Mørch som er bedt om å kommentere saken? Riktig nok stiller Mørch seg kritisk til Osloskolens bruk av prøver og er bekymret for nederlagsfølelsen alle prøvene kan gi elevene. Men vet ikke Dagsavisen at Mørch selv profitterer stort på den form for kommunal styring og som vi ser i Oslo? Saken er at en rekke kommuner pålegger barnehager, skoler, barnevern og PPT å bruke programmet Mørch står bak, «De utrolige årene», uten at profesjonen involveres i prosessen og uten at kritiske innspill lyttes til. Da Sandefjord-saken var i ferd med å få sin parallelle sak i barnehagen, var det nettopp «De utrolige årene» det handlet om: Uten at barnehagelærerne ble spurt om de trengte et slikt program, og til tross for at alle barnehagestyrerne protesterte, ble det i Vefsn kommune bestemt at barnehagene skulle bruke programmet. Mørch engasjerte seg selv sterkt i saken.

Debatten om «De utrolige årene» gjengis ikke her, men les gjerne disse to innleggene som sto på trykk i avisa Nordlys i forbindelse med Vefsn-saken:

Respektløst om profesjonsutøvere

Kunnskapsbasert profesjonsutøvelse i barnehagen

I et notat fra Utdanningsforbundet om «styring og maktforskyvning i utdanningssektoren» er denne tendensen beskrevet slik:

«Noen av disse [programmene] er utviklet av og selges av private, kommersielle aktører, andre har sin opprinnelse i offentlige institusjoner. […] I mange tilfeller er beslutningen om å ta i bruk et bestemt program fattet på overordnet nivå med den konsekvens at læreren får beskjed om å implementere programmet uten å ha vært delaktig i beslutningsprosessen. Dermed er lærernes faglige vurderinger og kritiske blikk satt til side.»

Styring gjennom tester i leseopplæringen og styring gjennom programmer som PALS, ART eller «De utrolige årene» i arbeidet med læringsmiljø og sosial kompetanse, er to sider av samme sak. Et fellestrekk ved Osloskolens testregime og program-pedagogikken i mange kommuner er den store tiltroen til standardløsninger og tilsvarende liten tillit til profesjonen. Det er mye faglig og politisk prestisje knyttet til begge deler, men de økonomiske interessene er trolig mye sterkere når det gjelder programmene.

Når fagpersoner som selv står bak et pedagogisk program, uttaler seg om ett eller annet problem i skole eller barnehage, er det en tendens til at de mer enn antyder løsningen på problemet – i form av sitt eget program. Når journalister gir mikrofonen til denne typen eksperter kan det sammenlignes med den ukritiske lanseringsjournalistikken som forekommer på kulturområdet. Denne tendensen kan du lese om i dette innlegget:

Mye penger og prestisje i pedagogikk

Og i dette:

Dritkjedelig med barn?

Styringstendensene som preger skole og barnehage i dag, omfatter både faglige, økonomiske og politiske interesser, og det er ikke lett å få oversikt over hva som er hva. Det er heller ikke lett (om mulig) å få oversikt over hvor mange millioner som brukes på prøvene og testene, programmene og kartleggingsverktøyene lokalpolitikerne forsøker å styre skoler og barnehager gjennom. Men dette er spørsmål som fortjener mer oppmerksomhet all den tid det er fellesskapets ressurser det dreier seg om. Dyktige journalister oppfordres herved til å begynne å grave.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.