Ferdig manus. Eller, nesten ferdig manus

Av Solveig Østrem

Rett før jul ble jeg ferdig med ei bok jeg har skrevet sammen med Bernt Andreas Hennum. Jeg leste korrektur mens julemusikk fra spillelista til min 18-årige datter fylte huset, for så å sende fra meg manus for siste gang.

Vi hadde et bokmanus klart i juni. Etter innspill fra forlagsredaktøren vår gjorde vi en hel del endringer, og i september sendte vi henne en ny versjon. I oktober kom konsulentuttalelsen. Det ble nye justeringer og omstruktureringer, filing på formuleringer og en masse småpirk. Et kapittel byttet plass med et og annet, ord ble strøket og referanser ble dobbeltsjekket. Ordliste, synonymordbok og korrekturavdelingen.no ble flittig anvendt for å få til et mest mulig presist og korrekt språk. Endelig versjon var ferdig i november. Eller, endelig var den ikke, for så var det språkvask, korrektur og enda en korrektur – og mer finpuss.

I slike prosesser tar jeg med meg setninger på tur i skogen og når jeg legger meg om kvelden. Til den monotone rytmen på ei tredemølle kan nye kapitler bli til og avsnitt bli flyttet eller strøket. Jeg kan stå i dusjen og tenke på en setning jeg ikke helt kan stå inne for, eller komme på en mer presis formulering. Jeg tror det var i bilen langs E18 jeg kom til å tenke på en altfor unyansert påstand. Boka var på vei til ombrekking, så det måtte bli en epost til forlagsredaktøren om setningen som skulle endres, slik at hun kunne skrive inn endringen. Det er sånne ting som gjør at ferdig manus er et relativt begrep.

Mens jeg satt der i lyden av julemusikk og leste korrektur, kom jeg til å tenke på da datteren min var en aktiv, liten 2-åring. Hun elsket å bli kastet opp i været og tatt imot på vei ned. Hennes tålmodighet med å bli kastet var atskillig større enn min tålmodighet med å kaste. Hver gang jeg foreslo at vi var ferdig med leken, ble det møtt med et optimistisk «en gang til». Bare én gang til! Så jeg kastet, og hun lo like frydefullt hver gang. Etter hvert fikk jeg nok og sa med påtatt alvor: «Nå er det siste gang.» Toåringen var innforstått med situasjonen og gikk med på at den neste turen opp i lufta var den siste. Men da hun hadde landet og jeg var på vei et annet sted, lyste ansiktet hennes opp i et stort smil. Hun visste råd: «En gang til siste gang!»

Hvis jeg noen gang skriver ei bok om akademisk skriving, kommer ett av kapitlene til å handle om det nitide arbeidet med forbedringer, presiseringer og språklig finpuss, og om tålmodigheten som kreves i en slik skriveprosess. Et viktig budskap vil være: Regn med at det blir «en gang til siste gang».

Min egen skriveprosess er avsluttet for denne gang. Nå finnes det et helt ferdig manus, boka er i trykken, og fra 28. januar er den tilgjengelig i bokhandelen. Da er det opp til leserne å vurdere om det vi skriver er interessant, om vi har uttrykt oss klart, om det er ord som er overflødige og om noe kunne vært sagt på en annen måte. Selv kommer jeg ikke til å lese i boka, for jeg vet at faren er overhengende for at enkelte ord eller setninger vil hviske til meg fra boksidene: «En gang til siste gang!» Men da er det slutt. Da lever boka sitt eget liv.

Omtale av boka «Barnehagelæreren som profesjonsutøver» av Bernt Andreas Hennum og Solveig Østrem finner du her.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.