På kafe

Av Mari Pettersvold

Av og til tar jeg en pause midt i en travel hverdagsettermiddag på stamkafeen. En liten time med en kopp kaffe eller te, kanskje noe å spise. Leser en avis, en bok eller skribler litt på noe. Dette var en sånn ettermiddag, og Erlend (9) var også med.

Det pleier å være ganske fredelig, men denne gangen skjønte vi fort at det ble det ikke. På bordet ved siden av oss kom en mor og to barn. En gutt på 11-12 år og en jente på 13-14. De hadde bare rukket å bestille noe å drikke da det begynte. Jeg tror det startet omtrent slik: Gutten reiste seg fra stolen, raskt sa moren at det kunne han ikke bare gjøre uten videre. Han måtte si hva han skulle, og spørre om lov. Ærendet gikk ut på å hente noen brosjyrer lenger bort i lokalet. Det var greit, men han måtte vente i to minutter siden han ikke hadde spurt.

Han slapp fra seg et lite sukk, men innfant seg med instruksen. Storesøsteren sa han kunne gjøre som han pleide, å telle til 120. Mens han telte, ble morens cappucino klar, som hun (ironisk nok) hentet uten å spørre først. Så hørte vi gutten spørre om de to minuttene snart hadde gått, svaret var at det hadde de om litt. Derfor reiste han seg kort tid etterpå, angivelig for å hente brosjyrene. Men så enkelt var det ikke. Han måtte spørre, sa moren. Siden han ikke hadde spurt, ble det nye ti sekunder å vente. Nytt sukk, og ny venting. Så husket han heldigvis å spørre, og omsider fikk han brosjyrene sine.

Hvordan resten av besøket fortonet seg, vet jeg ikke. Mens dette pågikk, lot vi som om vi ikke fulgte for godt med, samtidig la ikke moren skjul på noen av sine instrukser og strafferegimer. De ble gitt høylytt, nærmest som en del av regimet. Synlig og hørbart for alle ble feilene påpekt. Det gjorde at det nærmest ble uunngåelig å ikke sende et lite blikk (som ikke var spesielt anerkjennende) mot nabobordet. Kanskje det var derfor de flyttet seg til et annet bord.

Vel hjemme tullet vi utover kvelden med at «da blir det to minutter på deg», og «ooops der ble det jammen ti tilleggssekunder» også. Men da Erlend skulle legge seg, tok alvoret over. Han lurte på om det kunne være sånn at gutten ikke fikk nattaklem før han har gjort alt riktig. Og at da var det ikke så fint å få den klemmen. Kanskje ikke gi den heller. Kanskje ikke de var så glad i hverandre, mente Erlend. Men han trodde at de kunne ha vært det før.

For alt jeg vet fantes det et problem. Men om så og uansett problemets art, kunne dette umulig være løsningen. De to minuttene hadde også tydeligvis vært i bruk mange ganger, uten resultat. Jeg vil tro dette kunne være en del av PMTO (Parent Management Training Oregon). Slik jeg kjenner programmet, kan det passe.

Som navnet sier, er det amerikansk, i Norge drives det i regi av Atferdssenteret. Det retter seg mot familier med barn med atferdsproblemer som fører til såkalt negativ samhandling. PMTO retter seg mot alle foreldre. Selv har jeg fått det presentert på foreldremøte i barnehagen som noe alle kan trenge under parolen at intet problem er for lite, og at det er de små problemene som bør bekjempes før det er for sent. Det kan bli både frafall på videregående skole og verre ting av å ikke henge opp jakka på knaggen eller sette skoene ved siden av hverandre, fikk vi vite.

Symptomatisk nok er det barnet som er problemet, i hvert fall dersom en skal tro presentasjonen av behandlingen på Atferdsenterets nettside.  Det står: «Barnets symptomer utspiller seg ofte i form av konstant opposisjon, med liten vilje til samarbeid, mangelfull sinnekontroll, uvanlig stor trassighet og svake sosiale ferdigheter.» I den samme presentasjonen kan man lese at behandlingen går blant annet ut på at foreldre trenes i hvordan de kan opptre konsekvent i forhold til å følge opp hvilke regler og normer som gjelder i deres familie. Foreldre trenes også i å være oppmuntrende når barnet trener inn nye ferdighetsområder og følger de forventinger og krav som på forhånd er formidlet til barnet. Et punkt til er at foreldre trenes i hvordan de skal følge opp med milde negative konsekvenser når barnet ikke følger de forventninger eller regler som er formidlet til barnet på forhånd. Dette var det jeg synes virket velkjent. Her var det milde konsekvenser, og kafébesøket kunne være en del av treningen. En belønning for noe gutten hadde fått til. At de var der for å ha det hyggelig sammen, har jeg vanskelig for å tro. 

Uansett hva dette var, gjorde det inntrykk. Å lese om slike regimer er ille nok. Jeg tror jeg aldri før har sett dem omsatt i praksis. Det var bare nitrist og krenkende, for alle parter. Først og fremst for gutten, men også for moren. Dels også storesøsteren. Det handler om at foreldre blir ofre for eksperter som gjør dem blinde for å stole på egne vurderinger, og overtaler dem til å betrakte oppdragelse som en kamp det er om å gjøre å ikke tape. Som vi skriver i innlegget Rampunger eller englebarn? vil en betraktningsmåte som gjør relasjonen mellom barn og foreldre til en maktkamp, ikke kunne ende godt.

To minutter. Illustrasjon: Erlend Aagre Pttersvold.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.