Rampunger eller englebarn?

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem

«Rampunger eller englebarn?» er et innlegg som sto på trykk i Dagbladet 19. mars 2005, altså for snart 11 år siden. Det ble skrevet i lys av at barneoppdragelse som tema hadde vært hyppig framme i mediene. Etter at innlegget sto på trykk fikk vi flere e-poster fra foreldre som hadde fått råd fra både helsesøstre og andre eksperter som gikk ut på å følge bestemte regimer for å ikke tape «tape kampen». De visste med seg selv at de ikke kunne eller burde følge rådene, og  nå pustet de lettet ut over å ha funnet både argumenter og støtte til å la være. Vi fikk også en hyggelig melding fra forfatteren Iben Sandemose som siden skrev en bok til om Fiat og farmor.

Temaet barneoppdragelse er stadig like aktuelt. Den gang som nå er det grunn til å advare mot de mange ekspertrådene som kan krenke barn. Derfor republiserer vi dette innlegget.

Farmor skal hente Fiat i barnehagen. Men Fiat har så mye hun skal gjøre før de kan gå. Hun skal skli på de blå putene, hun skal vaske hendene med masse såpe, hun skal prøve farmors støvler og hele tiden sier farmor at «Nå går vi», men det gjør de ikke. Ikke før Fiat plutselig sier «Ja!» og så er alle klærne på i en fart. Hun skal bare bake noen sandkaker først. Da hvisker farmor at hun har kyllingvinger og Fiat spretter opp i vognen. Så kan de gå. Slik starter Iben Sandemoses første bok om Fiat og farmor. Denne lille fortellingen kan forstås på minst to måter. Er det fortellingen om en voksen som har «tapt kampen»? Eller er det fortellingen om et barn som faktisk har en del å gjøre før hun kan gå fra barnehagen, og en voksen som ikke har behov for å demonstrere sin styrke?

Barneoppdragelse er et tema som har vært hyppig framme i mediene denne vinteren. Dagbladet har hatt overskrifter som «Lær barna folkeskikk» (5.10.2004) og «Si nei til barna» (21.1.2005). Vi har kunnet lese om «de redde foreldrene» som ikke tør å oppdra barna og om «curlingforeldre» som koster barna frem (12.1.2005). Det aller siste er et stort oppslag om hvordan «Reality gjør rampunger til englebarn» (14.3.2005).

Felles for mange av oppslagene er at relasjonen mellom barn og foreldre gjøres til et spørsmål om hvem som «har styringen». Barneoppdragelse forstås som en maktkamp der barnets perspektiv knapt blir tematisert. Barn defineres i stedet ut fra voksnes behov, barn blir et «problem» foreldre skal løse. De skriker, bråker, krever, manipulerer og tar ikke et nei for et nei. De dårlige foreldrene er de som taper kampen, er inkonsekvente og lar barna bestemme. «Barn må få grenser, hvis ikke blir de drittunger», uttaler en mor til Dagbladet (14.3). Med konsekvente foreldre som «tar styringen» blir barna derimot harmoniske og veloppdragne.

Reality-seriene viser barn og foreldre som strever med å fungere sammen. I «Våre små englebarn» får familiene hjelp av en barnepsykolog som følger familien via skjulte kameraer. «SOS-barnevakten» og «Supernanny» er programmer der barnepiker kommer hjem til «familier med håpløse barn» og lærer dem sine metoder. Mediene spiller på ting mange kjenner igjen fra egen hverdag. Det at foreldre verken kan eller tør å oppdra sine barn gjøres til et allment fenomen. Når man slutter fra det allmenne til det spesielle på denne måten, gir man et bilde av virkeligheten som ikke stemmer. Det er dessuten urovekkende at utsatte familier i fastlåste mønstre, blottstilles gjennom TV-programmer i stedet for å få annen form for profesjonell hjelp. Barna blir underholdningsobjekter totalt uten beskyttelse.

Når alvorlige problemer settes i samme kategori som små problemer mellom mennesker som lever tett på hverandre, konstrueres et problem vi ikke visste at vi hadde. For vi finner stort sett løsninger på interessekonflikter og konkurrerende behov. Paradoksalt nok flyttes samtidig fokus bort fra virkelige problemer og viktige familiepolitiske spørsmål. Familien plasseres utenfor politikkens område og overlates til seg selv - og til medias overfladiske ekspertråd.

I vårt arbeid ved førskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Vestfold forsøker vi å formidle et helt annet syn på barn og på relasjonen mellom barn og voksne. Helt sentralt står forståelsen av barnet som likeverdig subjekt. Det kan bety at vi omtaler barn som kommuniserende, nysgjerrige, energiske, kjærlighetssøkende og omsorgsfulle. I relasjonen til barnet har den voksne et spesielt ansvar for å tilstrebe å ta barnets perspektiv. Hvis forholdet mellom barn og voksne defineres som maktkamp, har barnet tapt i utgangspunktet. Barn får en dårlig start i livet hvis de erfarer at samspill handler om tap og seier. «Ekspertrådene» media formidler innebærer en risiko for alvorlige krenkelser av barns subjektivitet. Voksne som forholder seg til barn som objekter, viser manglende respekt for deres opplevelser og perspektiv. Å anerkjenne barn som subjekter handler om å lytte til dem og forsøke å forstå deres uttrykksmåter. De gode pedagogene blir aldri «eksperter» på barn. De viser derimot evne og vilje til å være i en prosess der de stadig må korrigere sitt syn på barnet og på seg selv.

I dag går et flertall av norske barn i barnehage. Det betyr at både barn og foreldre er i nærkontakt med profesjonelle voksne i sin hverdag. Forhåpentligvis er dialogen mellom foreldrene og førskolelærerne til større inspirasjon i barneoppdragelsen enn den ekspertisen foreldre møter gjennom media. Barnehagen har samtidig et spesielt ansvar overfor barn som lider under foreldres manglende omsorg. Ved mistanke om omsorgssvikt og mishandling har barnehagen opplysningsplikt til barnevernet. Gjennom samarbeid med pedagogisk-psykologisk tjeneste kan barnehagen gi den nødvendige hjelp til barn med atferdsvansker eller andre sosiale og emosjonelle problemer.

Den personlige, nære og varige tilknytningen mellom barn og foreldre er noe av det som gjør denne relasjonen vesensforskjellig fra det forholdet den profesjonelle voksne har til barnet. Når barneoppdragelse tematiseres tas det gjerne for gitt at foreldre er glade i barna sine. Det er likevel sjelden det sies noe om hva dette betyr i praksis. Hvis utgangspunktet er kjærlighet, er det for eksempel grunn til å spørre hvordan barneoppdragelse kan forstås som «kamp om å ha styringen» eller hvordan det kan hevdes at det viktigste er å være konsekvent.

Hvis vi skal lære å orientere seg i verden og oppdage nye sider ved det å leve sammen med andre mennesker, må foreldre noen ganger være inkonsekvente. Voksne er ikke maskiner som er programmert til å handle slik at nei alltid betyr nei. Derfor lærer barn mye om å lese andre mennesker, forstå deres handlinger og erfare at de selv ikke alltid er i fokus. Barn vet ganske mye om når det er lurt å spørre pappa i stedet for mamma, og om hvilket humør som gir nei og hvilket som gir ja. Dette er en kompetanse som kan møtes med en åpenhet og nysgjerrighet i stedet for å avvise den som et problem ved «forhandlingsgenerasjonen». Hvorfor skal ikke voksne lytte, tenke seg om og gi barns argumenter stor nok betydning til at de kan skifte standpunkt?

Hva gjorde farmor da Fiat ikke ville gå fra barnehagen med en gang? Utfordringen de står overfor er å komme seg fra barnehagen og få tilberedt fisken og gulrøttene før Fiats foreldre kommer til middag. Vi tror Farmor og Fiat hadde et geniunt ønske om å ha det fint sammen. Farmor sørget for at det ikke ble et spørsmål om å vinne eller tape en kamp. Hun tok ansvaret å finne en løsning som ikke satte Fiats verdighet på spill. Sammen finner Fiat og farmor en løsning som er ivaretar begge to.

Bildeboka Farmor og Fiat av Iben Sandemose kan gi gode leseopplevelser for både foreldre og barn.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.