Av Gunn Engelsrud og
Birgit Nordtug
Kroppspress har blitt et høyaktuelt tema som har vokst enormt i antall oppslag i media. Det framstilles
i hovedsak som et ytre fenomen som må bekjempes for å unngå at ungdommer
utvikler psykiske lidelser. Vi har en annen oppfatning: Kroppspress er ikke et
ytre fenomen, men noe som skapes mellom mennesker. Det opprettholdes og
forsterkes ved at det snakkes og skrives om det, og psykiske lidelser (slik som
spiseforstyrrelser) trenger ikke å ha noen kobling til kroppspress. Vi tar til
orde for en forståelse av kroppen som oppmuntrer til noe annet enn press og
lidelse. Det er en forståelse som inviterer den enkelte til å vende blikket
bort fra kroppens form og utseende og mot den fantastiske kontaktskapende
muligheten som kroppen er og har (jfr. bildet), og for et engasjement for noe
utenfor oss selv.
 |
| Foto: Bjørg Ellinor Østrem |
Det store «utbruddet»
av kroppspress
I løpet av kort tid har fenomenet «kroppspress» glidd inn i
dagligspråket og fått status som «vår nye store helseutfordring» (Adresseavisen,
30. januar). Fenomenet har påkalt seg mye oppmerksomhet og bekymring, og mange
eksperter advarer og skremmer. Det har også vært oppe i Stortingets spørretime
ved flere anledninger i det siste året. Sist i forbindelse med
KrF
sitt representantforslag 3. februar om livsmestring som prosjekt i
ungdomsskolen etter modell av den kulturelle skolesekken. Forslaget innebærer at
ulike eksperter på livsmestring, slik som psykologer, skal inn i skolen for å
lære ungdom å mestre livet. Det er verdt å merke seg at spørretimene ikke har belyst
hva kroppspresset
er. Det har blitt
tatt for gitt både av representantene som har fremmet forslagene og ministrene som
har svart (kunnskap og helse). Til tross for at ingen viser til hvilke
premisser de snakker ut fra, hevder de at
noe
må gjøres.
Kroppspresset har vokst enormt i antall oppslag i media og med
en eksplosjonsartet økning i 2016.
En
gjennomgang av en del av oppslagene viser at det har skjedd en endring i
framstillingen av kroppspresset. I 1990 ble kroppspresset knyttet til å være
«fanatisk opptatt av egen kropp» (Aftenposten, 19. juli). I dag beskrives det som
noe utenfor oss selv som
«øker fra
uke til uke» og kan forårsake «spiseforstyrrelser, bortfall av menstruasjon,
infertilitet, depresjon, angst og andre psykiske lidelser» (
Vårt
Land). Denne enkle, lineære årsaks-virknings-assosiasjonen mellom
kroppspress og spiseforstyrrelser har blitt ytterligere hausset opp i medienes dekning
av den såkalte Valdres-saken, og med gjentatte påstander om at
«spiseforstyrrelser er den vanligste dødsårsaken blant kvinner etter ulykker og
kreft» (Avisa Sør-Trøndelag, 16. februar) – en påstand som
ikke kan dokumenteres. Hvis vi tar utgangspunkt i Folkehelseinstituttets
dødsårsaksregister, er det registrert 25 dødsfall som følge av spiseforstyrrelser
i perioden 2005-2015. I ett av disse tilfellene var personen under 18 år. I
tillegg kommer dødsfall der spiseforstyrrelser har vært en del av
sykdomsbildet, men ikke selve dødsårsaken. Assosiasjonen som media og enkelte
eksperter har skapt mellom kroppspress og død, har utvilsomt bidratt til å
legitimere og forsterke presset på at kroppspresset må bekjempes, og at
risikofaktorer må identifiseres, forebygges og utryddes.
Videre ser vi at ekspertene, journalistene, politikerne og
andre voksne som kommuniserer kroppspresset, snakker som om det ikke gjelder
dem selv, men at det er ungdom som er «mest utsatt». Ungdom selv er ikke
entydig enige. «Vi har nådd et punkt hvor du er forpliktet til å føle
kroppspress», skriver ei jente
på
Aftenpostens Si;D 16. januar.
Vårt utgangspunkt er at kroppspresset er noe som skapes
mellom mennesker. Gjennom egen
kropps blikk, bevegelsesmåte og henvendelse forteller vi hverandre hva som
gjelder. Videre hevder vi at kroppspresset
opprettholdes og forsterkes ved at det snakkes og skrives om det. Gode intensjoner om å bekjempe kroppspress,
vil derfor gjenspeile og gjenskape – og dermed reprodusere og forsterke –
problemet man ønsker å bekjempe. Vi tar også til orde for at psykiske
lidelser, slik som spiseforstyrrelser, ikke trenger å ha noen kobling til
kroppspress.
Vår oppfordring er å slutte og presse kroppen inn i den
store kroppspress-samtalen. Vårt alternativ er å få fram oss selv som
opplevende og fortolkende vesener i møte med medienes begrepsbruk og
framstillinger av kroppspress. Vår forståelse av oss selv gjør noe med hva vi
retter oss mot og hva vi åpner oss for – på linje med tro og livssyn. Det er derfor
interessant at en samlet norsk presse, eksperter på kroppspress og andre som
kjemper i kampen mot kroppspresset, ikke har reflektert over hva slags kunnskap
om kroppen som kroppspress-oppslagene og kampanjene formidler, og hvordan dette
påvirker hva vi merker oss og gir oppmerksomhet til som kropper i verden.
Kroppspresset i lys
av en moderne risikologikk
Vi er vevd inn i
sosiale
systemer, som på ulike måter får mening for oss. Det er innenfor det sosiale,
relasjonelle og opplevde livet at kroppspress blir skapt og opprettholdt. Det
er innenfor disse systemene at det kan endres, forhandles om eller brytes opp.
Slik omtales ikke kroppspresset i de oppslagene
som vi har lest. Tvert imot; media, politikere, eksperter, frivillige
organisasjoner og andre gjør kroppspresset til et årsaks-objekt som fører til store
plager; spesielt hos ungdom. Kroppspresset har derfor blitt noe som må
bekjempes for å få bukt med alt som det
er årsak til. Og det er mye som må bekjempes: Avisene skriver om blogger som oppfattes
som «oppskrifter på kroppspress» (Aftenposten, 14. januar). Lærere siteres i media
på at felles dusjing skaper kroppspress (se f.eks. Trønder-Avisa, 6. februar). Sanitetskvinnene
hevder at retusjerte bilder i reklame er kroppspress. I en
pågående
kampanje har de samlet inn over 26 000 underskrifter på at slike bilder
må merkes. For å nevne noe.
Vår påstand er at kroppspresset ikke løses, men tvert imot
får næring gjennom blesten og tiltakene. Snakkingen, skrivingen og tiltakene
som er ment å bekjempe kroppspresset, blir en del av problemet ved at den
enkelte får forelagt begrepet kroppspress som utgangpunkt for å si noe om det
som de merker seg og kjenner.
I boka Risikosamfunnet
legger den tyske sosiologen Ulrich Bech (1986) vekt på at dette kjennetegner
mange av risikoene i vår tid. Vi kan bare tenke på medienes og myndighetenes
formidling av svineinfluensaen i 2009 og hva det gjorde med folks oppfattelse
av hva som utgjorde en risiko i hverdagen på den tida. Kroppspress-oppslagene
er også gode eksempler på det paradokset som Bech så godt uttrykker i sine
analyser av den moderne risikologikken. Til forskjell fra tradisjonell
medisinsk og samfunnsvitenskapelig empirisk årsak-virknings-forskning, tydeliggjør
han hvordan språkbruken har betydning for vår forståelse av risikoer.
Risikofaktorer blir da ikke noe gitt som kan avdekkes en gang for alle, men noe
som skapes og nyskapes i den kontinuerlige meningsdannelsen.
I lys av Becks analyser av en moderne risikologikk blir det derfor
for enkelt å hevde at retusjert reklame eller felles dusjing etter gymmen og skolesvømming
skaper kroppspress. Det vil være mer relevant å se på hvordan begrepsbruk og
tiltak som innrettes etter risikoen for at elevene ikke skal oppleve
kroppspress, kan skape et fortolkningsrom som forsterker eventuelle opplevelser
av at nakenhet i en fellesdusj eller kropp i badetøy er ekkelt og bør unngås. Fordi
man ikke tar tak i en slik moderne risikologikk, men tvert om forholder seg til
en enkel, lineær årsak-virkning-tenkning, kan tiltak som er ment å bekjempe
kroppspresset, skape et fortolkningsrom som øker risikoen for at elevene blir
opptatt av kroppens form og utseende. Tiltakene kan derfor bli helt feilslått
og bidra til å begrense unge menneskers bevegelsesfrihet istedenfor å øke friheten,
slik tiltakene er ment gjøre. Det gjelder også en rekke andre tiltak som denne
bloggen så glimrende belyser!
Et annet språk om
kroppen
Vår påstand er at det trengs en annen forståelse av kroppen.
I stedet for panikk og bekymring kan mennesker – særlig ungdom – oppmuntres til
å la opplevelsen av å være kropp i verden
tre fram. Det handler om å sanse, leve og delta i samfunnet. (Selv-)opptatthet
av kroppen som objekt, blir en barriere for engasjementet og det vi retter oss
mot i verden.
Utenfor medienes kappløp om å få fram sensasjonelle bilder
og uttalelser fra bekymrede eksperter, eksisterer en omfattende fagkunnskap som
mediene overser. Denne kunnskapen kan bidra til at selve forståelsen av kroppen
endres, slik at våre ungdommers ressurser ikke bindes opp til å forstå seg selv
utfra press-premisset. Ungdom så vel som voksne, må inviteres til å kjenne etter
og reflektere over hva som er godt, og få tilgang til å forstå at kroppens
visdom og funksjon er primær.
Denne forståelsen finnes i forskning og faglitteratur. Allerede
i 1937 publiserte
Mabel
Elsworth Todd en bok med tittelen
The
Thinking body – en klassiker – som fikk stor betydning for undervisning av
dansere. Innen dansevitenskapen er litteraturtilfanget som henviser til og har
videreutviklet forståelsene fra Elsworth Todd, omfattende og allment kjente.
Også innenfor andre fagdisipliner gjenspeiles kroppsforståelser der kroppen
først og fremst har med menneskets opplevde forhold til seg selv og verden å
gjøre. Eksempler er litteraturviteren Drude von der Fehrs bok
Når kroppen
tenker (2008),
psykoanalytikeren Irene Matthis’
Den tänkande kroppen (1987) og
arkitekten Juhani Pallasmaas’
The
Thinking Hand (2009). V
Videre
skriver Sara Orning (2015) om
«Å se film
med kroppen», Knut Oterholm og Kjell Ivar Skjerdingstad (2012) skriver om «et
kroppslig perspektiv på formidling» (s.19–29). De samme forfatterne gav i 2011
ut en bok med tittelen
Tanken sitter i
øyet. Dette er et lite knippe faglitteratur som viser til den
paradigmatiske og anti-dualistiske endringen i synet på kroppen som blir
oversett, forbigått eller er «mørkekunnskap» i medienes og ekspertenes
formidling av kroppspresset.
Denne litteraturen burde inspirere og ikke forbigås av mediene
og ekspertene. Ved å bruke begreper som bygger på at den enkelte er i
kontinuerlig endring og gjør seg erfaringer, åpnes det opp for noe annet enn
bekymring og press. Det er ikke en entydig kropp definert av et press om å se
ut på bestemte måter. Det er snarere slik Jenny Slatmann (2011) skriver i boka Our strange body, at vår egen kropp også
har en fremmed side, som er en del av vår erfaring av oss selv. Det anonyme i
oss som vi ikke kjenner og kan omtale, utgjør derfor en viktig side ved det vi
må leve med som kropper i verden. Kroppen lar seg ikke bytte ut med en annen.
Vi kan ikke styre kroppen for eksempel med å si «nå skal jeg slå hjertet mitt».
Nei, hjertet slår av seg selv, og kroppens livsprosesser foregår uten aktiv
medvirkning fra vilje eller valg. Dette er en side ved kroppens rike liv som nå
presses inn i et rasjonelt og forenklet årsak-virkningsspråk preget av tiltak
og «noe» som skal gjøres av «noen», som synes å ha svaret gjennom opplysning.
Tar en kroppens tenkende, sansende, fornemmende sider inn, vil tiltakene bli å
gi kroppen mer ro, tid til utforskning og selvmerking.
Kort oppsummert
Vi vil slå et slag for et kroppssyn basert på en oppdatert
faglig forståelse. Ved å anvende det omfattende arsenal av faglig litteratur
som foreligger, kan forskere og skribenter anvende et annet blikk og dermed få
øye på en annen kropp. Å bli opprørt over kroppspress hjelper ingen. Det virker
tvert imot avstandsskapende og snevrer inn rammene for hvem vi kan være og
hvordan vi kan se ut og leve. Vi tror ikke på å kjempe en kamp der hardt
(press) møtes med hardt (bekjempelse).
Gunn Engelsrud er
professor i helsefagvitenskap ved Norges Idrettshøgskole, se også bloggen
www.rettfrakroppen.no.
Birgit Nordtug er
førsteamanuensis i psykologi ved Høgskolen i Lillehammer.
