Av Solveig Østrem
Dette innlegget ble først publisert i Klassekampens 8. mars-utgave
under tittelen «Hør her, min kjære
Solveig».
Det er alltid noen som prøver å gjøre deg mindre enn du er.
Det er alltid noen som prøver å fortelle deg at skoene dine er for store til at
du greier å fylle dem.
Berit Ås kalte det hersketeknikker når kvinner utsettes for
usynliggjøring eller latterliggjøring eller påføres skyld og skam. Vi kan også
snakke om marginaliseringsstrategier. Jo mer subtile de er, jo mer effektivt
fungerer de.
Infantilisering er et kjent fenomen, som når voksne kvinner
kalles jenter. Anne Natvig og Ella Havnevik Giske gir et eksempel på dette i en
kronikk på NRK Ytring 19. januar 2014. De viser til at når det rapporteres om
ulykker i fjellet, vises til ‘hjelpeløse jenter’ eller ‘fjellvante menn’,
avhengig av hvilket kjønn den skadde har.
Det er en økende tendens at journalister bruker fornavn i
sammenhenger der det er naturlig å bruke etternavn, og dette skjer oftere med kvinner enn med menn. Da Kaci Kullmann Five i
2003 ble konstituert som styreleder i Statoil, var Dagbladets overskrift: «Kaci
ny styreleder». Da en mann ble valgt som leder noen måneder senere, het det «Lindbæk ny styreleder i Statoil».
Ved bruk av fornavn alene forskyves oppmerksomheten fra
saken til personen. I tillegg gjør man konteksten mer privat og intim, mindre
offentlig og formell. Dette opplever jeg fra tid til annet som foredragsholder.
Jeg har etter hvert lært å kjenne igjen et mønster som ser omtrent slik ut: Idet
det åpnes for spørsmål fra salen, tar en mann ordet. Jeg har aldri møtt ham før
og aner ikke hvem han er, men skjønner av måten han inntar rommet på, at han regner
med at alle vet hvem han er. Kroppsspråket forteller at han er provosert over
noe jeg har sagt. «Du vet det, Solveig,» sier han, halvveis vendt mot salen,
før han fortsetter med å ‘opplyse’ om at jeg har tatt feil. Han kaller det
gjerne en misforståelse.
Å underkommunisere at noen opptrer i kraft av sin rolle
eller sin kompetanse, er en annen form for marginalisering. Nylig var jeg
invitert til å holde et innlegg på en konferanse for lærere og tillitsvalgte. Innlegget
skulle handle om forskningsfeltet som har opptatt meg de siste årene. Da jeg
ble introdusert (for ordens skyld: av en kvinne), var det ikke som professor i
pedagogikk, men som ‘en markant blogger’.
Å omdefinere dyktige kvinner til 'flinke piker' er en velkjent
strategi for å gjøre kvinner mindre enn de er. Den bringer umiddelbart
oppmerksomheten fra hva hun har utrettet, til hvordan hun presser seg selv og risikerer
å bli utbrent, fordi hun er opptatt av hvordan hun framstår overfor
omgivelsene. Samtidig som jeg ble tilkjent professorkompetanse for et drøyt år
siden, pågikk en slik ‘flink pike’-debatt. Sammenfallet kjentes ganske absurd.
Det slo meg hvordan alt kvinner gjør, blir fortolket i lys av forestillingen om
at kvinner er relasjonsorientert, ikke saksorientert, og at alt handler om å
bli sett av andre på bestemte måter.
Du kan ikke engang rydde huset og pynte litt ekstra til
helga, før noen vil ha det til at du er blant dem som er opptatt av å vise fram
et perfekt hjem. Hvis du smører noen riktig gode matpakker til barna før du
legger deg om kvelden, er det ikke fordi ungene trenger niste på skolen, men fordi
du er opptatt av å framstå som Mor Go’hjerta. Det er ikke nok med alt du har å
gjøre, som mor eller datter, som styreleder i borettslaget eller i kraft av et
yrke, i tillegg må du navigere for å unngå ‘flink pike’-stempelet. Alt du gjør,
kan bli forstått som iscenesettelse. At noen gjør en innsats fordi de er
opptatt av en sak utenfor seg selv, ser ut til å være en lite nærliggende tanke
når det gjelder kvinner.
Kunsten er å ikke ta det personlig. Uansett profesjon eller
posisjon er man verken uberørt eller usårlig overfor marginaliseringsstrategier,
enten det dreier seg om åpenbare hersketeknikker eller mer subtile former. Men
det hjelper å være klar over at fenomenet eksisterer. Det hjelper også å stole
på seg selv, kjenne godt etter og vite at man har akkurat passe store sko.
![]() |
Akkurat passe store sko. |
Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår
Facebook-side, HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar