onsdag 9. mars 2016

Passe store sko


Av Solveig Østrem


Dette innlegget ble først publisert i Klassekampens 8. mars-utgave under tittelen «Hør her, min kjære Solveig».


Det er alltid noen som prøver å gjøre deg mindre enn du er. Det er alltid noen som prøver å fortelle deg at skoene dine er for store til at du greier å fylle dem.

Berit Ås kalte det hersketeknikker når kvinner utsettes for usynliggjøring eller latterliggjøring eller påføres skyld og skam. Vi kan også snakke om marginaliseringsstrategier. Jo mer subtile de er, jo mer effektivt fungerer de.

Infantilisering er et kjent fenomen, som når voksne kvinner kalles jenter. Anne Natvig og Ella Havnevik Giske gir et eksempel på dette i en kronikk på NRK Ytring 19. januar 2014. De viser til at når det rapporteres om ulykker i fjellet, vises til ‘hjelpeløse jenter’ eller ‘fjellvante menn’, avhengig av hvilket kjønn den skadde har.

Det er en økende tendens at journalister bruker fornavn i sammenhenger der det er naturlig å bruke etternavn, og dette skjer oftere med kvinner enn med menn. Da Kaci Kullmann Five i 2003 ble konstituert som styreleder i Statoil, var Dagbladets overskrift: «Kaci ny styreleder». Da en mann ble valgt som leder noen måneder senere, het det «Lindbæk ny styreleder i Statoil».

Ved bruk av fornavn alene forskyves oppmerksomheten fra saken til personen. I tillegg gjør man konteksten mer privat og intim, mindre offentlig og formell. Dette opplever jeg fra tid til annet som foredragsholder. Jeg har etter hvert lært å kjenne igjen et mønster som ser omtrent slik ut: Idet det åpnes for spørsmål fra salen, tar en mann ordet. Jeg har aldri møtt ham før og aner ikke hvem han er, men skjønner av måten han inntar rommet på, at han regner med at alle vet hvem han er. Kroppsspråket forteller at han er provosert over noe jeg har sagt. «Du vet det, Solveig,» sier han, halvveis vendt mot salen, før han fortsetter med å ‘opplyse’ om at jeg har tatt feil. Han kaller det gjerne en misforståelse.

Å underkommunisere at noen opptrer i kraft av sin rolle eller sin kompetanse, er en annen form for marginalisering. Nylig var jeg invitert til å holde et innlegg på en konferanse for lærere og tillitsvalgte. Innlegget skulle handle om forskningsfeltet som har opptatt meg de siste årene. Da jeg ble introdusert (for ordens skyld: av en kvinne), var det ikke som professor i pedagogikk, men som ‘en markant blogger’.

Å omdefinere dyktige kvinner til 'flinke piker' er en velkjent strategi for å gjøre kvinner mindre enn de er. Den bringer umiddelbart oppmerksomheten fra hva hun har utrettet, til hvordan hun presser seg selv og risikerer å bli utbrent, fordi hun er opptatt av hvordan hun framstår overfor omgivelsene. Samtidig som jeg ble tilkjent professorkompetanse for et drøyt år siden, pågikk en slik ‘flink pike’-debatt. Sammenfallet kjentes ganske absurd. Det slo meg hvordan alt kvinner gjør, blir fortolket i lys av forestillingen om at kvinner er relasjonsorientert, ikke saksorientert, og at alt handler om å bli sett av andre på bestemte måter.

Du kan ikke engang rydde huset og pynte litt ekstra til helga, før noen vil ha det til at du er blant dem som er opptatt av å vise fram et perfekt hjem. Hvis du smører noen riktig gode matpakker til barna før du legger deg om kvelden, er det ikke fordi ungene trenger niste på skolen, men fordi du er opptatt av å framstå som Mor Go’hjerta. Det er ikke nok med alt du har å gjøre, som mor eller datter, som styreleder i borettslaget eller i kraft av et yrke, i tillegg må du navigere for å unngå ‘flink pike’-stempelet. Alt du gjør, kan bli forstått som iscenesettelse. At noen gjør en innsats fordi de er opptatt av en sak utenfor seg selv, ser ut til å være en lite nærliggende tanke når det gjelder kvinner.

Kunsten er å ikke ta det personlig. Uansett profesjon eller posisjon er man verken uberørt eller usårlig overfor marginaliseringsstrategier, enten det dreier seg om åpenbare hersketeknikker eller mer subtile former. Men det hjelper å være klar over at fenomenet eksisterer. Det hjelper også å stole på seg selv, kjenne godt etter og vite at man har akkurat passe store sko.


Akkurat passe store sko.




Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar