Presset på kroppspresset

Av Gunn Engelsrud og Birgit Nordtug

Kroppspress har blitt et høyaktuelt tema som har vokst enormt i antall oppslag i media. Det framstilles i hovedsak som et ytre fenomen som må bekjempes for å unngå at ungdommer utvikler psykiske lidelser. Vi har en annen oppfatning: Kroppspress er ikke et ytre fenomen, men noe som skapes mellom mennesker. Det opprettholdes og forsterkes ved at det snakkes og skrives om det, og psykiske lidelser (slik som spiseforstyrrelser) trenger ikke å ha noen kobling til kroppspress. Vi tar til orde for en forståelse av kroppen som oppmuntrer til noe annet enn press og lidelse. Det er en forståelse som inviterer den enkelte til å vende blikket bort fra kroppens form og utseende og mot den fantastiske kontaktskapende muligheten som kroppen er og har (jfr. bildet), og for et engasjement for noe utenfor oss selv.

Foto: Bjørg Ellinor Østrem

Det store «utbruddet» av kroppspress

I løpet av kort tid har fenomenet «kroppspress» glidd inn i dagligspråket og fått status som «vår nye store helseutfordring» (Adresseavisen, 30. januar). Fenomenet har påkalt seg mye oppmerksomhet og bekymring, og mange eksperter advarer og skremmer. Det har også vært oppe i Stortingets spørretime ved flere anledninger i det siste året. Sist i forbindelse med KrF sitt representantforslag 3. februar om livsmestring som prosjekt i ungdomsskolen etter modell av den kulturelle skolesekken. Forslaget innebærer at ulike eksperter på livsmestring, slik som psykologer, skal inn i skolen for å lære ungdom å mestre livet. Det er verdt å merke seg at spørretimene ikke har belyst hva kroppspresset er. Det har blitt tatt for gitt både av representantene som har fremmet forslagene og ministrene som har svart (kunnskap og helse). Til tross for at ingen viser til hvilke premisser de snakker ut fra, hevder de at noe må gjøres.

Kroppspresset har vokst enormt i antall oppslag i media og med en eksplosjonsartet økning i 2016. En gjennomgang av en del av oppslagene viser at det har skjedd en endring i framstillingen av kroppspresset. I 1990 ble kroppspresset knyttet til å være «fanatisk opptatt av egen kropp» (Aftenposten, 19. juli). I dag beskrives det som noe utenfor oss selv som «øker fra uke til uke» og kan forårsake «spiseforstyrrelser, bortfall av menstruasjon, infertilitet, depresjon, angst og andre psykiske lidelser» (Vårt Land). Denne enkle, lineære årsaks-virknings-assosiasjonen mellom kroppspress og spiseforstyrrelser har blitt ytterligere hausset opp i medienes dekning av den såkalte Valdres-saken, og med gjentatte påstander om at «spiseforstyrrelser er den vanligste dødsårsaken blant kvinner etter ulykker og kreft» (Avisa Sør-Trøndelag, 16. februar) – en påstand som ikke kan dokumenteres. Hvis vi tar utgangspunkt i Folkehelseinstituttets dødsårsaksregister, er det registrert 25 dødsfall som følge av spiseforstyrrelser i perioden 2005-2015. I ett av disse tilfellene var personen under 18 år. I tillegg kommer dødsfall der spiseforstyrrelser har vært en del av sykdomsbildet, men ikke selve dødsårsaken. Assosiasjonen som media og enkelte eksperter har skapt mellom kroppspress og død, har utvilsomt bidratt til å legitimere og forsterke presset på at kroppspresset må bekjempes, og at risikofaktorer må identifiseres, forebygges og utryddes.

Videre ser vi at ekspertene, journalistene, politikerne og andre voksne som kommuniserer kroppspresset, snakker som om det ikke gjelder dem selv, men at det er ungdom som er «mest utsatt». Ungdom selv er ikke entydig enige. «Vi har nådd et punkt hvor du er forpliktet til å føle kroppspress», skriver ei jente på Aftenpostens Si;D 16. januar.

Vårt utgangspunkt er at kroppspresset er noe som skapes mellom mennesker. Gjennom egen kropps blikk, bevegelsesmåte og henvendelse forteller vi hverandre hva som gjelder. Videre hevder vi at kroppspresset opprettholdes og forsterkes ved at det snakkes og skrives om det. Gode intensjoner om å bekjempe kroppspress, vil derfor gjenspeile og gjenskape – og dermed reprodusere og forsterke – problemet man ønsker å bekjempe. Vi tar også til orde for at psykiske lidelser, slik som spiseforstyrrelser, ikke trenger å ha noen kobling til kroppspress.

Vår oppfordring er å slutte og presse kroppen inn i den store kroppspress-samtalen. Vårt alternativ er å få fram oss selv som opplevende og fortolkende vesener i møte med medienes begrepsbruk og framstillinger av kroppspress. Vår forståelse av oss selv gjør noe med hva vi retter oss mot og hva vi åpner oss for – på linje med tro og livssyn. Det er derfor interessant at en samlet norsk presse, eksperter på kroppspress og andre som kjemper i kampen mot kroppspresset, ikke har reflektert over hva slags kunnskap om kroppen som kroppspress-oppslagene og kampanjene formidler, og hvordan dette påvirker hva vi merker oss og gir oppmerksomhet til som kropper i verden.

Kroppspresset i lys av en moderne risikologikk  

Vi er vevd inn i sosiale systemer, som på ulike måter får mening for oss. Det er innenfor det sosiale, relasjonelle og opplevde livet at kroppspress blir skapt og opprettholdt. Det er innenfor disse systemene at det kan endres, forhandles om eller brytes opp. Slik omtales ikke kroppspresset i de oppslagene som vi har lest. Tvert imot; media, politikere, eksperter, frivillige organisasjoner og andre gjør kroppspresset til et årsaks-objekt som fører til store plager; spesielt hos ungdom. Kroppspresset har derfor blitt noe som må bekjempes for å få bukt med alt som det er årsak til. Og det er mye som må bekjempes: Avisene skriver om blogger som oppfattes som «oppskrifter på kroppspress» (Aftenposten, 14. januar). Lærere siteres i media på at felles dusjing skaper kroppspress (se f.eks. Trønder-Avisa, 6. februar). Sanitetskvinnene hevder at retusjerte bilder i reklame er kroppspress. I en pågående kampanje har de samlet inn over 26 000 underskrifter på at slike bilder må merkes. For å nevne noe.

Vår påstand er at kroppspresset ikke løses, men tvert imot får næring gjennom blesten og tiltakene. Snakkingen, skrivingen og tiltakene som er ment å bekjempe kroppspresset, blir en del av problemet ved at den enkelte får forelagt begrepet kroppspress som utgangpunkt for å si noe om det som de merker seg og kjenner.

I boka Risikosamfunnet legger den tyske sosiologen Ulrich Bech (1986) vekt på at dette kjennetegner mange av risikoene i vår tid. Vi kan bare tenke på medienes og myndighetenes formidling av svineinfluensaen i 2009 og hva det gjorde med folks oppfattelse av hva som utgjorde en risiko i hverdagen på den tida. Kroppspress-oppslagene er også gode eksempler på det paradokset som Bech så godt uttrykker i sine analyser av den moderne risikologikken. Til forskjell fra tradisjonell medisinsk og samfunnsvitenskapelig empirisk årsak-virknings-forskning, tydeliggjør han hvordan språkbruken har betydning for vår forståelse av risikoer. Risikofaktorer blir da ikke noe gitt som kan avdekkes en gang for alle, men noe som skapes og nyskapes i den kontinuerlige meningsdannelsen.

I lys av Becks analyser av en moderne risikologikk blir det derfor for enkelt å hevde at retusjert reklame eller felles dusjing etter gymmen og skolesvømming skaper kroppspress. Det vil være mer relevant å se på hvordan begrepsbruk og tiltak som innrettes etter risikoen for at elevene ikke skal oppleve kroppspress, kan skape et fortolkningsrom som forsterker eventuelle opplevelser av at nakenhet i en fellesdusj eller kropp i badetøy er ekkelt og bør unngås. Fordi man ikke tar tak i en slik moderne risikologikk, men tvert om forholder seg til en enkel, lineær årsak-virkning-tenkning, kan tiltak som er ment å bekjempe kroppspresset, skape et fortolkningsrom som øker risikoen for at elevene blir opptatt av kroppens form og utseende. Tiltakene kan derfor bli helt feilslått og bidra til å begrense unge menneskers bevegelsesfrihet istedenfor å øke friheten, slik tiltakene er ment gjøre. Det gjelder også en rekke andre tiltak som denne bloggen så glimrende belyser!

Et annet språk om kroppen  

Vår påstand er at det trengs en annen forståelse av kroppen. I stedet for panikk og bekymring kan mennesker – særlig ungdom – oppmuntres til å la opplevelsen av å være kropp i verden tre fram. Det handler om å sanse, leve og delta i samfunnet. (Selv-)opptatthet av kroppen som objekt, blir en barriere for engasjementet og det vi retter oss mot i verden.

Utenfor medienes kappløp om å få fram sensasjonelle bilder og uttalelser fra bekymrede eksperter, eksisterer en omfattende fagkunnskap som mediene overser. Denne kunnskapen kan bidra til at selve forståelsen av kroppen endres, slik at våre ungdommers ressurser ikke bindes opp til å forstå seg selv utfra press-premisset. Ungdom så vel som voksne, må inviteres til å kjenne etter og reflektere over hva som er godt, og få tilgang til å forstå at kroppens visdom og funksjon er primær.

Denne forståelsen finnes i forskning og faglitteratur. Allerede i 1937 publiserte Mabel Elsworth Todd en bok med tittelen The Thinking body – en klassiker – som fikk stor betydning for undervisning av dansere. Innen dansevitenskapen er litteraturtilfanget som henviser til og har videreutviklet forståelsene fra Elsworth Todd, omfattende og allment kjente. Også innenfor andre fagdisipliner gjenspeiles kroppsforståelser der kroppen først og fremst har med menneskets opplevde forhold til seg selv og verden å gjøre. Eksempler er litteraturviteren Drude von der Fehrs bok Når kroppen tenker (2008), psykoanalytikeren Irene Matthis’ Den tänkande kroppen (1987) og arkitekten Juhani Pallasmaas’ The Thinking Hand (2009). VVidere skriver Sara Orning (2015) om «Å se film med kroppen», Knut Oterholm og Kjell Ivar Skjerdingstad (2012) skriver om «et kroppslig perspektiv på formidling» (s.19–29). De samme forfatterne gav i 2011 ut en bok med tittelen Tanken sitter i øyet. Dette er et lite knippe faglitteratur som viser til den paradigmatiske og anti-dualistiske endringen i synet på kroppen som blir oversett, forbigått eller er «mørkekunnskap» i medienes og ekspertenes formidling av kroppspresset.

Denne litteraturen burde inspirere og ikke forbigås av mediene og ekspertene. Ved å bruke begreper som bygger på at den enkelte er i kontinuerlig endring og gjør seg erfaringer, åpnes det opp for noe annet enn bekymring og press. Det er ikke en entydig kropp definert av et press om å se ut på bestemte måter. Det er snarere slik Jenny Slatmann (2011) skriver i boka Our strange body, at vår egen kropp også har en fremmed side, som er en del av vår erfaring av oss selv. Det anonyme i oss som vi ikke kjenner og kan omtale, utgjør derfor en viktig side ved det vi må leve med som kropper i verden. Kroppen lar seg ikke bytte ut med en annen. Vi kan ikke styre kroppen for eksempel med å si «nå skal jeg slå hjertet mitt». Nei, hjertet slår av seg selv, og kroppens livsprosesser foregår uten aktiv medvirkning fra vilje eller valg. Dette er en side ved kroppens rike liv som nå presses inn i et rasjonelt og forenklet årsak-virkningsspråk preget av tiltak og «noe» som skal gjøres av «noen», som synes å ha svaret gjennom opplysning. Tar en kroppens tenkende, sansende, fornemmende sider inn, vil tiltakene bli å gi kroppen mer ro, tid til utforskning og selvmerking.

Kort oppsummert

Vi vil slå et slag for et kroppssyn basert på en oppdatert faglig forståelse. Ved å anvende det omfattende arsenal av faglig litteratur som foreligger, kan forskere og skribenter anvende et annet blikk og dermed få øye på en annen kropp. Å bli opprørt over kroppspress hjelper ingen. Det virker tvert imot avstandsskapende og snevrer inn rammene for hvem vi kan være og hvordan vi kan se ut og leve. Vi tror ikke på å kjempe en kamp der hardt (press) møtes med hardt (bekjempelse).

Gunn Engelsrud er professor i helsefagvitenskap ved Norges Idrettshøgskole, se også bloggen www.rettfrakroppen.no.

Birgit Nordtug er førsteamanuensis i psykologi ved Høgskolen i Lillehammer.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.