Når pokker skal vi få tid?

Av Solveig Østrem

Med stortingsmeldingen «Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen» legges grunnlaget for en helt annen barnehage enn den vi kjenner fra før. En barnehage der lek og omsorg er essensielt og der læring skjer på barnas premisser, kan nå bli erstattet med en barnehage som ligner mer på skolen. Regjering vil ha økt læringstrykk, spesielt skal barns språkkompetanse forbedres, men det som legges til grunn er en svært snever forståelse av både språk og læring. En kronikk i nettavisen Khrono av Ann Merete Otterstad gir en god oppsummering: I den barnehagen regjeringen ønsker seg blir barnehagelærerne instruktører administratorer, kontrollører og testere av såkalte skoleforberedende aktiviteter. «God skolestart» er det som teller. Dag Nome understreker i et blogginnlegg at skepsisen i barnehagesektoren ikke skyldes motstand mot å arbeide systematisk med språkstimulering, barns sosiale kompetanse og et inkluderende og varmt leke- og læringsmiljø, men at fagfolk er skeptiske til å bli redusert til rollen som råvareleverandør for en stadig mer presset skole.

Faglig legitimering

Premissene for stortingsmeldingen er for det første at altfor mange barn ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper ved skolestart, for det andre at barnehagelærerne mangler kompetanse, spesielt når det gjelder språk. I en kronikk i Dagsavisen har jeg argumentert for at begge premissene er svakt faglig forankret.

Hvis man går referansene i stortingsmeldingen etter i sømmene, ser man at den er basert på en form for cherry-picking av forskningsresultater. Det er påfallende hvilke fagpersoner og forskningsmiljøer som finnes på referanselista, og hvilke som mangler. Forskere som leverer dokumentasjon for påstanden om barnehagelæreres mangelfulle kompetanse, er med.

Et seriøst kompetanseløft for barnehagen har lenge vært etterspurt, ikke minst av profesjonen selv. Men det er urimelig å legge skylden på barnehagelærerne, og dermed også på utdanningen, for alt barnehagen ikke får til.

Hvis man observerer barnehagens hverdagsliv på nært hold, vil det trolig være lett å finne eksempler på praksis som ikke fremmer omsorg, lek, læring og danning på en god nok måte. Man kan nok finne mange feil og mangler hos både barnehagelærere og hos andre barnehageansatte. Men det er ikke dermed gitt at man kan å konkludere med at feilene skyldes manglende kompetanse hos barnehagelærere og svakheter i utdanningen. Som forsker bør man dessuten være bevisst på hva slike «funn» blir brukt til i det politiske spillet.

Alternative forståelser er både mulige og nærliggende. Det er godt dokumentert at barnehagelærere arbeider under rammevilkår som gjør det vanskelig å gi alle barn det pedagogiske tilbudet de har krav på. Mye tyder på at situasjonen er blitt mer prekær de siste årene. I boka Profesjon og kritikk skriver jeg om et forskningsprosjekt jeg har kalt «Profesjonsutøvelse i et spenningsfelt». Alle de 27 barnehagelærerne som ble intervjuet, fortalte om en barnehagehverdag preget av svært krevende rammevilkår. De viste til store barnegrupper, lav pedagogtetthet og manglende vikarbudsjett. Flere ga uttrykk for motløshet over at «kravene bare øker og ressursene ikke henger med».

Manglende kompetanse – eller for liten tid?

Det som ifølge barnehagelærerne står i veien for muligheten til å realisere barnehagens mandat, er mangel på tid: tid til å jobbe med barnegruppa og tid til å følge opp hvert enkelt barn. Økte krav om kartlegging, dokumentasjon og innføring av standardiserte verktøy er noe av det som tar tiden fra arbeidet med barna. Dette er problemer som ikke løses gjennom tiltakene regjeringen har foreslått i stortingsmeldingen.

Barnehagelærerne jeg intervjuet, gir stort sett uttrykk for at utdanningen har vært relevant for arbeidet i barnehagen, også når det gjelder barns språkutvikling og barnehagens språkmiljø. Utdanningen har gitt dem kunnskap om alt fra høytlesning, barnelitteratur og hverdagssamtalens betydning, til hvordan de kan hjelpe barn som strever med kommunikasjonen og dermed med å bli inkludert i lek og vennskapsrelasjoner. I den grad barnelærerne kritiserte utdanningen, dreide det seg ikke om utdanningens innhold, men snarere om at faglærerne på høgskolen ikke visste at arbeidet som barnehagelærer dreier seg om «brannslukking». Selv var de lite forberedt at det skulle bli så knapt med tid til å realisere de lærte under utdanningen. En av dem sa det slik: Under utdanningen lærte de mye om både teori og metoder for å støtte opp om barns språk, om hvordan man for eksempel kan ta med to–tre barn til en rolig krok, lese en bok og ha en samtale der alle kommer til orde. «Men når pokker skal vi få tid til det?» spør hun.

Behov for et kompetanseløft

Barnehagelærere vet bedre hvordan de kan bidra positivt til barns utvikling enn det politikerne gjør, slik Julie Lødrup skriver i et innlegg i Dagsavisen. Det er på tide at politikere viser barnehagelærerne tillit til å forvalte mandatet de ha fått.

Det er på høy tid at ambisjoner for hva barnehagen skal kunne utrette, følges opp med økonomiske midler til det kompetanseløftet barnehagen trenger. Dette har blitt etterspurt ved hver eneste barnehagereform uten særlige resultater. Det vanlige har vært – uansett hvilke parti som har hatt regjeringsmakten – at barnehagereformer gjennomføres med sparekniv. En grunnskolelærer som tar videreutdanning på 30 studiepoeng, gir kommunen et statlig tilskudd på 225 000 (matematikk og naturfag) eller 180 000 kroner (andre fag). Hvis en barnehagelærere tar videreutdanning på 30 studiepoeng, får kommunen bare 50 000. Og mens grunnskolelærerutdanningen blir femåring, får barnehagelærerne ingen uttelling for å ta mastergrad. Stortingsmeldingen varsler ingen ending av dette.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.