torsdag 18. august 2016

Kjære student!



Av Solveig Østrem

 

Dette innlegget sto opprinnelig på trykk i Apeironavisa under tittelen «Hilsen mamma». Avisa ble utgitt av filosofistudentenes linjeforening ved NTNU i forbindelse med fadderuka 2016. Forfatteren er mor til tre, hvorav to er hybelboende studenter.





Det finnes to fortellinger om studenttilværelsen.

Den ene handler om den fantastiske studietida. Det er en fortelling om nye venner, om uforglemmelige fester, om å møte noen som deler dine interesserer, og om gleden ved å kunne fordype seg i et fag du liker. Det er fortellingen om den store friheten før man innhentes av alvor, forpliktelser og nedbetaling av studielån.

Den andre fortellingen handler om studenter som ikke finner seg til rette, om ensomhet, om ikke å mestre prestasjonsjaget og om å ha valgt feil studium. Like sikkert som at bladene faller av trærne om høsten, er det at førstesideoppslagene om denne fortellingen kommer. Da kan vi for eksempel lese at en av fem studenter er ensomme, og at en viss andel sliter psykisk. Og så kommer ekspertene og forteller at mørketallene er store.

Problemet med disse to fortellingene er at de er uforenlige. Hvis du ikke opplever at du er del av den første fortellingen, kan du komme til å tro at det er den andre som blir din fortelling. Hvis du er den ene av fem som er ensom, kan du komme til å tro at studielivet er en fest for alle de andre, og at fire av fem studenter har venner ved hvert kantinebord.

Men ikke tro på noen av fortellingene. Ingen av dem er sanne, selv om det finnes sannheter i begge. Ikke tro på ekspertene heller. Ikke vær redd for å bli dratt inn i mørketallene. Prøv heller å senke skuldrene, ha nøkterne forventninger, og gi det hele litt tid. Det er ingen katastrofe om du opplever noen ensomme kvelder på hybelen. Det hører med, ikke for en av fem, men sannsynligvis for fem av fem. Ensomhet er ingen psykisk lidelse. Ensomhet – innimellom – er til å leve med.

Som student er det mye du må klare helt alene: Du må huske å betale semesteravgiften, du må få studielånet til å vare hele måneden, du må komme deg opp om morgenen, du må lage middag, du må komme gjennom pensum, og du må stå til eksamen. Hvis du er ny i byen, må du etablere et nytt sosialt nettverk. Det er ingen som ordner alt dette for deg. Det er klart at det er øyeblikk da alt dette kjennes uovervinnelig. Og ensomt.

Med vanligvis går det over. For noen begynner den fantastiske studietida først det tredje året. Når de ser tilbake, husker de kanskje ikke at de slet seg gjennom det første. Noen finner ut etter et år at de «valgte feil», og så begynner de på et annet studium. Det er heller ingen katastrofe, selv om myndighetene forteller unge mennesker helt ned i ungdomsskolealder – der «utdanningsvalg» er et eget fag – hvor viktig det er å velge riktig. I ettertid vil kanskje studiet man ikke fullførte, fortone seg en viktig omvei og ikke som en feil.

Jeg prøver ikke å bagatellisere verken ensomhet eller psykiske lidelser blant studenter. Jeg prøver bare å si at du behøver ikke å være redd for å bli en den av den triste statistikken bare fordi du sitter ensom på hybelen en og annen kveld. Ha gjerne store forventninger, og nyt alt som er nytt og spennende. Men vær litt tålmodig hvis det tar tid før fortellingen om den fantastiske studietida blir din fortelling. Og husk å ringe hjem. Moren din lurer sikkert på hvordan du har det. Ta sjansen på at hun tåler å få et ærlig svar – uten å sende deg hjem med første fly.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

mandag 15. august 2016

Å snakke til eller snakke med


Av Solveig Østrem



Kjøkkenbordsamtalene tilhører mine beste barndomsminner. De startet gjerne ved kveldsmaten, men de kunne vare lenge etter at alle var ferdig å spise. Såvidt jeg husker, fantes det ikke leggetider da jeg var liten. Kjøkkenbordsamtalene var viktige kontaktpunkt mellom barn og voksne som levde sine liv hver for seg det meste av dagen. Men enda viktigere: De åpnet verden for meg, gjennom alt fra diskusjoner om kristen formålsparagraf og situasjonen i Sør-Afrika til fortellinger om å vokse opp under krigen. Som barn av to spesialpedagoger fikk jeg også kunnskap om diagnoser, om integrering av utviklingshemmede og om retten til opplæring for alle.

Jeg kan huske en samtale som fant sted da jeg var i 12-årsalderen. Først og fremst husker jeg noe faren min sa, jeg vet ikke om jeg selv bidro med annet enn å lytte oppmerksomt. Han snakket om det å få barn. Han var opptatt av det absurde ved at man setter barn til verden, til tross for alt man, etter to verdenskriger, vet om den. Det kan hende han sa noe om å ha tro på det gode i mennesker, eller om å ha mer tro på neste generasjon enn på den forrige. Men det som gjorde sterkest inntrykk var det han sa om barneoppdragelse. «Det sies at det er vanskelig å oppdra barn,» sa han. «Men det er det ikke, det er ganske lett. Det handler bare om å snakke med barn, ikke til barn». Jeg tror jeg forsto hva han mente, i hvert fall syntes jeg han sa det på en fin måte.

Mange år senere satt jeg ved et kjøkkenbord igjen, denne gangen sammen med sønnen min. Vi snakket om skole, om lærere og om det å gå på ungdomsskolen. Han hadde erfart overgangen fra barneskolen som en brå overgang mellom to forskjellige verdener. Spesielt opplevde han lærerne på ungdomsskolen som helt annerledes enn dem han kjente fra barneskolen. Han strevde med å forstå «hvorfor de ikke bare kan oppføre seg som helt vanlige lærere».

Dette er en gutt som vanligvis kommer godt overens med folk, inkludert voksne. Derfor lurte jeg på hva som var forskjellen på ungdomsskolelærerne og voksne han har tillit til, som for eksempel Anders, kontaktlæreren på barneskolen, eller Beate, instruktøren for teatergruppa hans. Han svarte uten å nøle: «Det er at de snakker med oss, ikke bare til oss.»

Lærere som er interessert i å snakke med elevene og ikke bare til dem, er avgjørende for både trivsel og læring. Men i dagens skole er det dessverre mange som ikke ser verdien av dialog. Å lytte til elevene er blitt ensbetydende med å gi fra seg styringen og overlate ansvaret til de unge. Dialog forstås nærmes som det motsatte av kunnskapsformidling. Reformpedagogikken er på denne måten blitt skyteskive for lite treffsikker kritikk, skriver Willy Aagre i en kronikk om Anna Sethne, en av reformpedagogikkens grunnleggere.

Det faren min snakket om rundt 1980 og som sønnen min gjentok nesten ordrett i 2016, var omtrent det samme Anna Sethne som var opptatt av på begynnelsen av 1900-tallet. Hun tok et oppgjør med «lærernes «prekesyke» fra kateteret, og hun ble ifølge Aagre «vår tydeligste talsperson for en barnevennlig og kunnskapsfremmende måte å organisere skolen på».

Jeg tror det er på tide med et nytt oppgjør med læreres «prekesyke». Elevene fortjener en barnevennlig skole der lærerne snakker med og ikke bare til dem. Det er også på høy tid å revitalisere reformpedagogikken og hente fram igjen Anna Sethnes ideer.

Willy Aagres kronikk kan du lese her.


En leksjon i hvorfor man bør snakke med barn. Illustrasjon: Arild Julius Østrem




Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side som du finner HER.