torsdag 18. august 2016

Kjære student!



Av Solveig Østrem

 

Dette innlegget sto opprinnelig på trykk i Apeironavisa under tittelen «Hilsen mamma». Avisa ble utgitt av filosofistudentenes linjeforening ved NTNU i forbindelse med fadderuka 2016. Forfatteren er mor til tre, hvorav to er hybelboende studenter.





Det finnes to fortellinger om studenttilværelsen.

Den ene handler om den fantastiske studietida. Det er en fortelling om nye venner, om uforglemmelige fester, om å møte noen som deler dine interesserer, og om gleden ved å kunne fordype seg i et fag du liker. Det er fortellingen om den store friheten før man innhentes av alvor, forpliktelser og nedbetaling av studielån.

Den andre fortellingen handler om studenter som ikke finner seg til rette, om ensomhet, om ikke å mestre prestasjonsjaget og om å ha valgt feil studium. Like sikkert som at bladene faller av trærne om høsten, er det at førstesideoppslagene om denne fortellingen kommer. Da kan vi for eksempel lese at en av fem studenter er ensomme, og at en viss andel sliter psykisk. Og så kommer ekspertene og forteller at mørketallene er store.

Problemet med disse to fortellingene er at de er uforenlige. Hvis du ikke opplever at du er del av den første fortellingen, kan du komme til å tro at det er den andre som blir din fortelling. Hvis du er den ene av fem som er ensom, kan du komme til å tro at studielivet er en fest for alle de andre, og at fire av fem studenter har venner ved hvert kantinebord.

Men ikke tro på noen av fortellingene. Ingen av dem er sanne, selv om det finnes sannheter i begge. Ikke tro på ekspertene heller. Ikke vær redd for å bli dratt inn i mørketallene. Prøv heller å senke skuldrene, ha nøkterne forventninger, og gi det hele litt tid. Det er ingen katastrofe om du opplever noen ensomme kvelder på hybelen. Det hører med, ikke for en av fem, men sannsynligvis for fem av fem. Ensomhet er ingen psykisk lidelse. Ensomhet – innimellom – er til å leve med.

Som student er det mye du må klare helt alene: Du må huske å betale semesteravgiften, du må få studielånet til å vare hele måneden, du må komme deg opp om morgenen, du må lage middag, du må komme gjennom pensum, og du må stå til eksamen. Hvis du er ny i byen, må du etablere et nytt sosialt nettverk. Det er ingen som ordner alt dette for deg. Det er klart at det er øyeblikk da alt dette kjennes uovervinnelig. Og ensomt.

Med vanligvis går det over. For noen begynner den fantastiske studietida først det tredje året. Når de ser tilbake, husker de kanskje ikke at de slet seg gjennom det første. Noen finner ut etter et år at de «valgte feil», og så begynner de på et annet studium. Det er heller ingen katastrofe, selv om myndighetene forteller unge mennesker helt ned i ungdomsskolealder – der «utdanningsvalg» er et eget fag – hvor viktig det er å velge riktig. I ettertid vil kanskje studiet man ikke fullførte, fortone seg en viktig omvei og ikke som en feil.

Jeg prøver ikke å bagatellisere verken ensomhet eller psykiske lidelser blant studenter. Jeg prøver bare å si at du behøver ikke å være redd for å bli en den av den triste statistikken bare fordi du sitter ensom på hybelen en og annen kveld. Ha gjerne store forventninger, og nyt alt som er nytt og spennende. Men vær litt tålmodig hvis det tar tid før fortellingen om den fantastiske studietida blir din fortelling. Og husk å ringe hjem. Moren din lurer sikkert på hvordan du har det. Ta sjansen på at hun tåler å få et ærlig svar – uten å sende deg hjem med første fly.

Illustrasjon: Arild Julius Østrem



Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.

1 kommentar:

  1. Bra sagt. Vi trenger alle en påminnelse om at verden ikke er svart eller hvit. Definisjonsmakt er skumle greier.

    SvarSlett