En trist og vanskelig sak

Av Solveig Østrem

Boka Angelica – en varslet tragedie av Jon Gangdal tegner et sterkt, men samtidig lavmælt og usentimentalt bilde av trettenåringen som døde under tragiske omstendigheter på nyttårsaften. Gangdal mener alle de ansvarlige voksne jenta hadde rundt seg, sviktet.

Selve saken er bare trist. Medienes håndtering av den har til dels vært opprørende. Jeg mener reportasjen i Asker og Bærum budstikke 19. november er svært problematisk. Det kan se ut til at avisa har villet framstille jentas mor på en verst mulig måte, slik at alle andre kan fritas for ansvar. Et spørsmål som melder seg, er hvem som har løst skolen fra taushetsplikten. Gjennom intervju med rektor og inspektør på skolen der jenta gikk, gis offentligheten innsyn i sensitive opplysninger om både mor og datter og andre elever. Om det skulle vise seg at skolen ikke er løst fra taushetsplikten, kan dette dreie seg om lovbrudd.

Det forundrer meg hvordan andre journalister uten forbehold har akseptert Budstikkas skråsikre konklusjon. At påstandene om mobbing er uriktige, tas for gitt i Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen 23. november. Ikke dermed sagt at Ulstein tar hele Budstikkas framstilling for gitt, men hun kaller den for «et glimrende stykke journalistisk arbeid der de nøkternt og detaljert går gjennom denne uutholdelige saken». Saken er detaljert, men svært ensidig. Ensidigheten kan oppsummeres med Ulsteins ord: «Reportasjen tegner et bilde av en engasjert mor med stort kontrollbehov og et miljø rundt som forsøker å hjelpe, støtte og involvere ei lita jente i lek og aktiviteter».

Budstikka og Ulstein retter berettiget kritikk mot medier som var raskt ute med å hevde at dødsfallet skyldtes mobbing. Å si at dette handler om enkle årsak–virkning-sammenhenger, er like feilaktig som det er egnet til å skape oppmerksomhet. At framstillingen ble belastende for familiene som indirekte ble berørt, er ikke vanskelig å forstå. Desto viktigere blir det å understreke, slik Gangdal gjør i sin bok, at ingen barn har skyld i det som har skjedd.

Det er også verdt å minne om at det ikke er en fortvilet mor, men sentrale og lokale myndigheter som – med støtte fra en rekke andre aktører – har bestemt at barn helt ned i barnehagealder kan defineres som mobbere. De som har forsøkt å stille spørsmål ved om begrepet mobbing er egnet til å beskrive det som skjer mellom små barn, er i liten grad blitt lyttet til.

Mobbebegrepet er blitt problematisert av både barnehage- og skolefolk. Blant annet skrev Morten Solheim i 2012 et innlegg med tittelen Barnehagebarn er ikke mobbere! Han retter et kritisk søkelys mot kampanjer der uønsket atferd gjøres synonymt med mobbing:

«Problemet med mobbebegrepet er at blikket rettes mot mobberen/mobberne, i stedet for mot prosessen som gjør at barn føler seg plaget og utestengt. Ved å skulle gå ut å ‘avdekke mobbing’, er vi farlig nær å identifisere mobbere i stedet for å problematisere voksnes ansvar og praksis.»

Kritisk til bruken av mobbebegrepet er også Jostein Alberti-Espenes. I boka Krenkelse i skolen – mobbingens bakteppe fra 2012 argumenterer han for at krenkelse er et mer hensiktsmessig begrep for å forstå konflikter i skolen, fordi begrepet ivaretar elevenes egen opplevelse og gjør det enklere å forstå det sosiale samspillet.

Å erstatte et diffust og altomfattende mobbebegrep med mer presise begreper, kan være nødvendig i arbeidet med å skape gode leke- og læringsmiljøer for barn. Men framfor alt er det grunn til å minne om at voksnes holdninger til barn er avgjørende for hvilke holdninger barn har til hverandre. Det viktigste er at det finnes voksne som viser respekt for barns opplevelsesverden, og som bistår dem i deres bestrebelser på finne ut av alt det fine og alt det vanskelige som følger av å tilhøre et sosialt fellesskap.

Bloggen Mestrer, mestrer ikke kan følges fra vår Facebook-side, HER.